Jeg får så ofte spørsmål om jeg kan ta kontakt med noen fra «den andre siden» og jeg anerkjenner at det virker nærmest som et trylletriks for noen og som helt naturlig for andre. Dette å bevege seg gjennom sløret og opprette kontakt med noe eller noen som er nærmere enn vi tror - for meg.
Mange spør hvordan jeg får det til, hvordan det virker, hvordan det er å ha denne evnen til å åpne dører som virker skjult og stengt for så mange. Det er utfordrende å gi et godt svar fordi vi mangler ordene rett og slett, begrepene som faktisk kan beskrive. Å være i kontakt med «den andre siden», åpner for så mange inntrykk som vi ikke har et språk for her, men jeg skal gjøre et forsøk.
Se for deg at du sitter foran et vindu hvor den øverste halvdelen har klart glass og den nederste delen er frostet, ugjennomsiktig, men hvor du kan observere at det absolutt er noe der som lyset leker med. De fleste av oss velger å se ut gjennom det frostede glasset og dermed er beskrivelsen av det som foregår på den andre siden, begrenset til å handle om vage farge-observasjoner og bevegelser. For meg fortoner utsynet seg som gjennom klart glass og noen ganger er vinduet til og med helt åpent. Det skaper et helt annerledes utsyn og gir et helt annet inntrykk, men er like reelt. Vi har alle denne evnen og vi bruker den når vi drømmer, da er vinduet åpent og vi disponerer sanser som tar oss både dypere og bredere for å vise oss at vi er mer enn vi tror når vi er våkne og begrenset av vår dags-bevissthet.
Jeg forteller glad om en rød bil som kjører på veien utenfor, jeg forteller om vakre grønne trær som indikerer vindens retning i øyeblikket og jeg beskriver blomster som lukter så godt. Helt ærlig og i den beste mening, formidler jeg, men om den som hører meg fortelle ikke selv har observert det samme, oppstår det motstand og alle de kjente argumentene kommer på rekke og rad - dommen faller; jeg tar feil!
Så kan jeg motargumentere med det velkjente “hvorfor tror du på en Gud som du aldri har sett eller hvor tror du drømmene dine kommer fra?”. Men jeg gjør ikke det, jeg har nemlig lært å ikke ta motargumentene personlig. Jeg svarer med å snakke mindre og lytte enda mer. På den måten tilegner jeg meg stadig mer innsikt i årsaken til at mennesker tviholder det begrensede utsynet og derved nærer frykten for å miste kontrollen og derfor blir mindre rause med sitt eget vidsyn. Men vi blir stadig flere som løfter blikket og det eneste vi trenger for å faktisk mestre det nye perspektivet, er å anerkjenne vår egen fantasi, dette talentet vi har til bruk når det tillærte ikke strekker til.
Vår evne til å forestille oss er kimen i vår skapende kraft. Det finnes ingen som har utviklet nye ideer uten å bruke fantasi, men dessverre har vi fortsatt ikke løftet dette potensialet frem slik at det stilles likeverdig med fornuft som kan gi oss vitenskapelig dokumentasjon. Men verden kan ikke dokumenteres, den utvikler seg for raskt til det, fantasien derimot holder følge og gjør oss bevegelige og kreative slik at vi kan aktivere potensialer uten å vente på lov fra noen som mener å kunne dokumentere en sannhet som er flyktig.
Ingen kan dokumentere våre drømmer, det finnes ikke noe behov for det. Det er ikke for å dokumentere vi har dem, men for å la oss inspirere og utforske vårt egentlige potensial. De er like virkelige som rommet vi oppholder oss i når vi er der og ingen, absolutt ingen kan ta fra oss disse inntrykket, benekte våre opplevelsene og si at vi har feil.
Jeg åpner vinduet og “drømmer” mens jeg samtidig er tilstede i dags-bevisstheten, jeg vurderer ikke, men observerer og nettopp det har jeg trent så mye på at jeg etterhvert behersker oversettelsen stadig bedre. Å bruke sansene aktivt er som å trene opp ethvert talent, vi blir bedre og bedre i takt med kraften i intensjonen og innsatsen vi legger ned.
Som barn og som ungdom gjorde innsikten meg fryktelig annerledes, de andre barna forsto ikke meg og jeg forsto ikke dem. Så lærte jeg om deres virkelighet og lot mine opplevelser ligge igjen hjemme når jeg gikk ut i verden. Jeg ble skikkelig god på det, jeg lærte å forholde meg til deres regler, men stengte aldri døren til min egen verden. Så ble jeg stadig tryggere på både dem og meg og derfor er jeg ikke lenger verdifull til tross for min annerledeshet, men fordi jeg selv har tillit til også den.
Alt på den såkalt «andre siden» er like virkelig som det som foregår her og den er enda mer mangfoldig for stadig nye vinduer kan åpnes. Når vi trener opp sansene våre og våger å bruke fantasien, finnes det uendelige muligheter for innsikt, både i vår personlige historie, men også i meningen med selve skaperverket. Og etterhvert som vi åpner oss, oppdager vi at det er så mye vi ikke forstår, så mye som kan utforskes for å gjøre livet enda mer interessant og spennende. Nettopp det å ikke forstå, tvinger fantasien frem. Mange av oss bærer en uforløst lengsel etter dette å finne ny mening, ha betydning, gjøre en forskjell også videre. For meg forløses den lengselen gjennom at jeg aksepterer at jeg ikke bare er her, men at jeg allerede har aspekt av meg tilstede på “den andre siden”. Jeg er allerede der, jeg ble aldri separert, men er og har hele tiden vært i skjønn forening med alt som er og ingen vinduer er faktisk lukket.
For å mestre dette store trenger vi et solid feste her på jorden, det var det jeg fikk når jeg trente på å forstå andres virkelighets-opplevelse. Vi får nemlig ikke tilgang til mer enn vi klarer å forvalte her på jorden og de som tror de kan flykte fra et miserabelt jordisk liv og erstatte det med flaksing i universet, vil ikke kunne oppnå den ønskede følelsen av en dypere mening her.
Sorg over at noen har forlatt oss her i denne virkeligheten er ofte årsaken til at mennesker tar kontakt med meg. Sorgen er så stor at den hindrer livsutfoldelsen og kanskje kan jeg hjelpe med å opprette kontakt for å lindre smerten?
Jeg kan ikke dokumentere at jeg er i stand til det, jeg kan ikke bevise det eller påstå at det er mulig en gang, men jeg kan overlevere den informasjonen jeg får når jeg åpner vinduet og møter noen på den andre siden som ønsker kontakt. Det fortoner seg som i en drøm, alle sansene tar inn informasjon også er det opp til meg å sortere og overlevere det i ord og bilder. De ønsker virkelig å gi seg til kjenne og alt er riktig, men om jeg klarer å gi en god oversettelse er det springende punktet for jeg kan aldri være helt objektiv, jeg har noe av meg selv med, hele tiden. På samme måte som forskning heller aldri kan være objektiv fordi forskerens energi ligger til grunn for selv utforskningen, skal også vi huske at noe av oss aktiveres i det vi bringer det vi ser ned hit i materien hvor vi som mennesker, lever med litt mer begrensede ressurser.
Mange spør også om jeg kan se inn i fremtiden og selvfølgelig kan jeg det, vi gjør det alle sammen for fremtid og fortid eksisterer ikke egentlig. Tid er den faktorene som holder den energetiske vortex i bevegelse, spiralen som inneholder all informasjon om alt som er, eller kilden for å bruke et annet ord. Det jeg, som utenforstående, kan gjøre er å gi et innblikk i potensialene som ligger der, mulighetene som viser seg frem. Så er det opp til hver og en av oss å aktivere det vi ønsker å utforske videre og ta ansvar for å bringe det inn hit i den materielle dimensjonen, det kan ikke jeg som en utenforstående gjøre, det er langt utenfor mitt mandat.
Men at jeg kan bevege meg inn i et annet menneskes energetiske felt og lese av det som ligger der, burde også være en advarsel om å være varsomme med hvem vi inviterer inn. Men det skal jeg heller ikke skrive om nå, for da blir denne posten mer som en helt bok.
Det er så uendelig stort dette temaet, finnes det romskip og hvor kommer energien fra, hva skjer med jorden og hva skjer med oss i denne tiden hvor så mye er satt i spill. Men det skal jeg la ligge foreløpig for denne posten er allerede veldig lang ;-)
Jeg avslutter med å besvare det innledende spørsmålet;
Er vi alene her?
Nei, vi er ikke alene, aldri alene for de vi engang elsket er nærmere enn vi tror og det er mer, mye, mye mer som også er nært, men som sagt, det får bli en annen gang.