Ja, enn om det hadde vært så enkelt, å bare slippe taket i det som holder oss tilbake og gi plass til det vi faktisk vet at vi både trenger og fortjener.
Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har innsett at det er på tide å løsne på noe, i det mentale, det emosjonelle og i det fysiske aspektet av meg. Bortkastede tankespinn, følelser som går i loop og smerter i kroppen som en ikke trenger være spesielt klok for å forstå er spenninger som ber meg om å gi slipp i noe eller noen. Og hadde det bare vært enkelt!
Gi slipp på dårlige vaner og dårlige relasjoner, dårlige omgivelser og dårlige tanker og følelser vi har om oss selv, kort sagt trenger vi å slippe tak i det meste for å se om det finnes noe annet som faktisk fungerer bedre. Vi vet det, vi vet det så inderlig godt, så tydelig er det at vi roper ut inn i mellom, til oss selv selvfølgelig; “LA MEG SLIPPE TAK I DET SOM IKKE ER BRA FOR MEG!!!!”
Men det hjelper ikke en dritt, en blir bare mer og mer fortvilt og så kommer avstraffelsen, dasket vi gir oss selv fordi vi ikke klarer det engang, kan det være så vanskelig da, er det mulig å være så håpløs!!?
Ja, det er det og nettopp HÅP-LØS er en god beskrivelse for vi mister håpet etter hvert og troen til og med, på at det er mulig å gjøre drømmer om til virkelighet i denne materielle dimensjonen. Vi blir desillusjonerte og så fryktelig slitne av å streve og være tålmodige mens vi venter og venter på at det skal skje, dette vi vet vi er kommet for å oppleve, dette vi skal slippe til.
Jeg avslørte mitt eget mønster for en stund siden, denne uvanen jeg hadde fått med å straffe meg selv og være en ufølsom dommer når jeg ikke våget å løsne grepet, men heller fortsatte å klamre meg fast i historien jeg var trygg på. Og hver gang klubben falt, vokste fortvilelsen for i stedet for å komme til større enighet med meg selv, vokste avstanden.
Heldigvis forsto jeg at metoden ikke virket, før det var gått alt for langt. Forløsningen kom i det jeg oppdaget at det å gi TILLATELSE, faktisk ga bedre resultater. Jeg ga meg selv tillatelse til å velge å holde fast eller la være og da skjedde det noe uventet. Klubben ble erstattet med et klapp på skulderen og utålmodigheten ble til varsomhet, smertene i kroppen ble til en tydelig dialog og det mentale fikk plutselig ikke like mange bekymringer å sjonglere med. Og følelsene, ja de ble mindre kaotiske og mer fokusert når jeg tok ansvar for hva jeg faktisk ønsket å oppnå og deretter valgte å ta ansvar for å heie meg selv frem dit.
Å gi slipp er en nærmest umulig oppgave når vi er redd for konsekvensen. Frykten lammer oss og i stedet for å frigi energi, låser den bare kontoen og setter oss ut av spill. Men om vi gir oss selv tillit og anerkjennelse, vokser motet og vi oppdager at det er trygt å prøve noe nytt. Vi trenger rett og slett å gi oss selv en hjelpende hånd for å være bevegelige selv når usikkerheten kommer, for den gjør det, vi trenger den også for å sjekke at vi faktisk holder riktig kurs.
Å gi tillatelse, aktiverer det som har satt seg fast og da blir det ikke så vanskelig å gi slipp, det blir nærmest helt unaturlig å la være. Vi oppdager nemlig raskt at det alltid er noe å holde fast i, noe inne i oss som er konstant og som beskytter oss og sørger for at vi er ivaretatt. Å møte seg selv med forståelse og omsorg forløser spenningene som forårsaker så mye frustrasjon. Etter hvert som vil blir mer og mer oppmerksom, rekker vi til og med å gi tillatelse til noe nytt før følelsenes slår floke på seg og gir oss vondt i viljen.
Det handler om å våge å skape drømmer om et liv slik vi ønsker at det skal være og så ta ANSVAR for å legge til rette for at det blir slik. Det er ingen andre som kan gjøre det på våre vegne, det hjelper ikke å be om trøst for å døyve smerten. Omgivelsene blir bare slitne og lei av oss når vi underestimerer vår egen kraft og spiller opp både den hjelpeløse og den verdiløse. Om vi ikke selv tar ansvar for vårt potensial, for vår lengsel, blir vi stående helt stille og kjempe imot vår egen drivkraft. Så skaper vi litt dramatikk for ikke å forsvinne helt og håper at det skal gjøre oss litt synlige i hvert fall, slik at vi kan få noen smuler fra de rikes bord, de som faktisk har det mye bedre enn oss for livet er jo tross alt urettferdig. Nei, det er ikke det, alt er organisert i en perfekt orden og første steg i oppdagelsen av det, er å avslører at effekten av å klamre seg til andre, ikke forløser noe som helst, det skaper bare en ny avhengighet.
Det er så fint å gi tillatelse, det vekker mestringsfølelsen også frigir det så uendelig mye energi slik at vi klarer å ta ansvar for oss selv og sørge for at vi fyller hele den rollen som er vår, alene og i samhandling med andre. Det er slik suksess starter, ved å tillate seg å tro på egne drømmer og deretter ta ansvar for å følge drømmen helt frem. Det er som da vi reiste oss for første gang og aktiverte lengselen etter å gå. Vi falt igjen og igjen, men vi ga oss aldri, vi VILLE opp og stå på egne ben og absolutt ingenting kunne stanse oss!
Så hva vil du gi deg selv tillatelse i dag, hva trenger du, hvilken behov ligger øverst hos deg - akkurat nå?