Gjennom hele denne livs-syklusen har jeg stadig fått beskjeder om å våkne opp. Som om det åpenbare jeg bar med meg fra starten av, raskt ble lagt i dvale slik at store deler av tilstedeværelsen her, skulle handle om nettopp det, å bli den jeg allerede var.
Det første kallet kom allerede tidlig i barndommen da frykten for å «bli borte» var så stor. Den lammende følelsen av at jeg kanskje ikke ville mestre å være her og utføre det oppdraget jeg hadde påtatt meg. Frykten ble etter hvert helt grunnleggende i mitt møte med omgivelsene som på sin side responderte ved å gi meg gjensvar på nettopp frykten. Uansett hvor jeg oppholdt meg, var det mennesker som påpekte at jeg ikke passet inn, at jeg ikke hørte til. Heldigvis hadde jeg et hjem hvor det var overflod av kjærlighet og jeg hadde «skipet» mitt som stadig hentet meg for å justere materiens påvirkningen slik at jeg aldri glemte det jeg kom fra.
Men uansett hvor hardt frykten dyttet på, mistet jeg aldri tilliten til det som var i hjertet mitt, sjelens nærmeste allierte her. Slik fikk jeg inspirasjon til å fortsette og kanskje er det derfor jeg ikke nærer følelsen av anger. Jeg stoler ubetinget på intuisjonen min og tviler aldri på det det hjerte sier, fornuften derimot er jeg ikke like trygg på.
I mange år forsøkte jeg å bli som alle andre og jeg lyktes med det, faktisk ble jeg ganske god til det å leve et veltilpasset liv. Stort hus og mange materielle ting, ektefelle, barn, venner og en karriere. Det kunne nesten ikke bli bedre, men stadig var det ikke nok for mye vil ha mer og vi anskaffet flere utgaver av det vi allerede hadde. Men inni der, langt inne i meg vokste det frem en tomhet som til slutt ga meg erkjennelsen av at det var kommet ekstra bokstav foran lykkelig.
Det var da jeg «flyttet» inn på en vedkasse som sto mellom kakkelovnen og døren inn til stuen. Det minnet meg om «huset under bordet» som jeg laget som barn og jeg ble der i et år. Familien ble informert og respekterte at når jeg satt der, var jeg ikke tilgjengelig uten at de banket på. Sånn i ettertid ser jeg jo at det kanskje virket litt unormalt, men for meg var det absolutt nødvendig, verden kom for nær, den ble for stor og jeg ble alt for liten i møte med alt det materielle, kravene og pliktene som skygget for det som faktisk hadde mening - for meg.
Etter et år tok jeg det dramatiske valget å flytte ut av det vakre hjemmet vi hadde skapt. Behovet for å gjenvinne tilliten til den egentlige meg ble så stort at jeg bare måtte ofre det trygge som ikke ga tilfredshet i hjertet mitt. Og i det jeg tok valget, begynte beskjedene å komme tydeligere igjennom. Det var som om jeg måtte ut av noe for å finne hjem i noe annet og da ble jeg syk, eller som jeg skrev i boken min den dagen jeg fikk diagnosen; «Nå er jeg syk, eller er det akkurat nå jeg begynner å bli frisk?» Jeg satt ute i den nye hagen min da, under et epletre og plutselig dundret en stemme gjennom stillheten og sa;
«Vit dette ene, at den som søker kjærligheten skal finne sin vei og ledes mot sannhet og opplysning».
Det var så lenge siden jeg hadde gitt denne kontakten oppmerksomhet at jeg ble fryktelig overrasket, men jeg vennet meg snart til at stemmen kom med tydelige beskjeder hver gang jeg sto overfor noe jeg skulle lære. Og fordi jeg aldri glemte at verden egentlig er større enn vi tror, brukte jeg ikke unødvendig mye tid på å forsøke å forstå om dette var reelt eller om det var et tegn på at jeg skulle se etter noen i hvite frakker ;-)
Stemmen er klar og ikke til å misforstå og om jeg ikke hører etter, manifesterte det seg rakst tegn som gjorde det helt umulig å slippe unna.
Som den gangen jeg hadde fått en læresetning som virkelig utfordret meg og passet meg dårlig. Jeg var delvis tilbake i jobb og bestemte meg for å late som om jeg ikke hadde hørt beskjeden for nå handlet alt om å stable et liv på bena igjen og økonomisk trengte jeg virkelig dette arbeidet. Et par dager senere sto jeg utenfor Kaffebrenneriet på Frogner hvor jeg hadde møtt en bekjent. Vi hadde en hyggelig samtale inntil det plutselig kom det en stor isblokk ned fra taket, den sneiet den høyre skulderen min og ble etterfulgt av ordene; «WAKE UP!»
Slik er det nok egentlig for mange av oss, vi får all den hjelpen vi trenger, et uant antall påminnelser om at det er på tide å våkne opp, men vi tror ikke på det, det virker ikke logisk. Det er utfordrende når alt dette er nytt og ukjent, når en ikke kjenner til at det finnes en interaksjon med noe dypere i oss og hvordan den egentlig foregår. Da er det lett å tro at vi er i ferd med å miste forstanden eller oversette tydelige tegn fra hjelpe-apparatet som unødvendig motstand i en ellers hektisk hverdag.
Jeg husker også at jeg for flere år siden gikk gjennom min første opplæring på den sjamanistiske veien. Et avgjørende element i dette er å tilegne seg forståelse for kraften som finnes i de fire himmelretningene. Disse er illustrert gjennom helt konkrete dyr. Det ene dyret i bruksanvisningen kom aldri til meg, vi fikk aldri kontakt, men noe helt annet dukket opp, hver gang. Når jeg spurte mine læremestre om dette, kunne de ikke forklare, men senere oppdaget jeg at dyret som ønsket å gi meg av sin kraft, tilhørte en annen tradisjon, men hadde samme betydning.
For noen av oss er tegnene svært tydelige, for andre kommer de litt mer innpakket og jeg får stadig spørsmål om det finnes en standard metode for utpakking og oversettelse, men det gjør ikke det. Tegnspråket er helt individuelt og selv om det finnes noen som mener å ha funnet gode definisjoner på både drømmer og det som finnes i naturen rundt oss, så kommer vi ikke bort fra at språket er helt og fullt tilpasset oss, både potensialet og historien er ivaretatt på beste måte. Vi skal utvikle vår helt personlige bruksanvisning. Så vil vi nok oppdage at vi ikke er alene om å ha symbolene for de er universelle, men forståelsen av dem er absolutt personlig.
Selv har jeg hatt og har stor glede av å notere ned det som skjer meg. I hver dag finnes det noe verdifullt å ta vare på. Stadig oppdager jeg at nettopp fordi jeg har disse nedtegnelsen kan jeg finne en rød tråd i smått og stort, men den innsikten ligger gjerne litt lenger fremme. Også er jeg så heldig at jeg omgir meg med mennesker som deler min interesse for livsforskning. Vi deler og utveksler erfaringer og da blir det enda større, skikkelig stor faktisk for da er ikke brikkene lenger bare er mine, men et puslespill vi kan legge sammen. Som med den første læresetningen min som falt på plass etter 15 år. En venn hadde lest i noen svært gamle skrifter og kunne fortelle at der sto den nedtegnet, nesten ordrett.
Vi blir kallet nå, vi er inne i en fase hvor vi våkner mer og mer. Sjelen banker på og gir oss mulighet til å overgå fornuftens begrensninger slik at vi finner tilbake til meningen med nettopp oss. Men om vi alltid søker utover for å oversette tegnene og beskjedene som blir gitt oss, skaper vi mange lange og unødvendige omveier. Kallet kommer ikke utenfra og uansett hvordan tegnene utspiller seg i det ytre, er det alltid et gjenskinn av noe som allerede finnes i det indre.
Jeg er helt sikker på at vi alle har en indre stemme som guider, noe i oss som akkurat nå begynner å bli utålmodig fordi vi fortsatt ligger og dormer når det er langt på dag. Tiden for et skifte er ikke noe som kommer, den tiden er allerede her og den har faktisk virket en stund allerede. Så når du kjenner at du er klar for å våkne helt, lytt til stemmen inne i deg og be den gi deg tegn som gjør forståelsen lettere. Det er ikke noe å vente på, bevegelsen er startet og 2020 blir et spennende år, men det skal jeg skrive mer om senere.