For meg er kjærlighet navnet på den energetiske strengen som går fra vår egen kilde, ut i den store verden og tilbake igjen. Den er aktiv eller passiv. Den frie viljen setter potensialene vi ønsker å utforske, i bevegelse og den samme viljen hjelper oss å unngå at vi blir i fanget i situasjoner som ikke er i tråd med vår egen plan.
Energien går begge veier, vi henter den fra kilden og vi sender den tilbake og stadig blir den mer innholdsrik fordi vi høster erfaringer både her og der. På den måten er vi både avsender og mottaker av og siden vi eier energien i alle retninger, er det betimelig å spørre hvorfor vi skaper så mange utfordringer for oss selv, hvorfor vi vil oss selv så vondt mange ganger.
La oss si at sjelen er navnet på vår plass i den store planen og at aspekt av den kommer til jorden for å kle seg i en fysisk kropp. Kroppen er gjennom evolusjonens gang, utviklet og blir holdt på plass av egoet som sørger for at vi ikke faller utenfor her. Egoet besørger altså at vi passer inn i den rådende formen mens sjelens leker og skaper musikk ved å spille på følelsene våre, instrumentet vi er tildelt.
De fleste av oss har nok vært her før så vi kan dette med charter-reiser hit til jorden. Vi simpelthen elsker å utforske emosjoner like høyt som vi elsker sol og varme. Etter hvert som vi venner oss til denne ferieformen, blir ankomsten enklere og enklere, men den har også noen innarbeidede rutiner som hindrer oss fra å skape helt nye opplevelser. Vi velger det samme hotellet og vi spiser den samme maten igjen og igjen fordi det gjør reisen trygg.
Vi drar på noen arrangerte utflukter hvor vi helst møter de samme menneskene i liv etter liv for å utforske følelsene våre innenfor litt begrensede rammer. Noen møter vi for å prøve ut en ny klang, mens andre kommer for at vi skal kunne rydde opp i gammelt bråk. Etter hvert som vi øver blir vi flinkere til dette å samspille og sjelen kan sende oss renere toner inntil vi kommer til denne reisen hvor vi skal prøve oss på den aller reneste frekvensen. Tegnet på at det er derfor vi er her nå, er at vi lengter etter å utforske noe nytt, noe mer, noe ukjent vi aldri har gjort før.
Mange av oss er akkurat der nå, i møte mellom det gamle og det nye og vi har et valg om å sette oss selv fri.
Å utforske livet krever mot for egoet lurer oss stadig til å disponere kraften vår som et valg mellom kjærlighet og hat. Nøytralitet setter nemlig egoet ut av spill og derfor vil det stadig lete etter noe som gir det makten tilbake og hatet vil aldri gi det følelsen av å være overflødig. Stadig snubler vi og lander på nesten i dette som kalles karma. Heldigvis har evolusjonen ledet oss til en høyere bevissthet nå og da er det ikke lenger noe å lære fra den gamle boken, vi har fått en ny og egoet er tildelt en helt ny rolle.
Vi lengter hjem og det er en ny erkjennelse. Vi vet at dette er den siste chartrede reisen og at vi er rede løsrive oss fra masse-bevisstheten for å prøve oss på egen hånd. Da blir vi tvunget til å sette fra oss bagasjen for den passer ikke lenger inn nå som en helt nytt årsaksforhold er avslørt. Vi er ikke lenger her for å lære via smerte, men hvorfor er vi her da?
Vi forsøker vi å skape en glidende overgang. Vi har den fortsatt den svarte sekken, men nå fyller vi den samtidig som vi vet at den skal tømmes og da innser vi at denne vekslingen egentlig er nokså meningsløs. Å gi slipp er en krevende øvelse for hvilke metoder skal vi bruke for å gjenvinne troen på at vi fortjener å nyte?
Kjærlighet er aldri smertefullt, det er fraværet av kjærlighet som skaper smerten.
Dette ordspillet aktiverte min endelige oppvåkning, et litt dramatisk møte med det ansvaret jeg har for å beherske en renere utgave av meg selv. For om det er fravær av kjærlighet som skaper smerten, er alt som er så vondt, bare noe jeg ikke klarer å elske i meg selv.
Når kjærligheten er nøytral, er det som et møte med en tilfeldig forbipasserende, noen som passerer, men som ikke berører i det hele tatt. Men når vi derimot møter noen som påkaller vår oppmerksomhet, åpner vi raskt arkivet for å se om det er fare på ferde, gjenkjenner jeg smerte eller er det trygt å ferdes i dette samspillet. Skal jeg fylle sekken eller tømme den?
Gjennom livet har jeg hatt mange gode menneske-møter. Noen er blitt til livslange vennskap, andre har passert og gitt meg noe verdifullt i løpet av kort tid. Noen skaper harmoni mens andre skaper skikkelig ulyd. Og akkurat når sjelen spiller på de strengene som ikke skaper god musikk, har jeg muligheten for å justere litt, stanse opp for å lære mer om effekten av min egen tone. Kommer den fra arkivet har jeg alltid et valg om å belyse den, se den fra et nytt perspektiv, en høyere bevissthet og møte den med aksept og anerkjennelse eller velge å gå i vranglås - en gang til.
Vi bærer på en lang historie på kjærlighetsveien vår. Det startet med det om relasjonen til mor og far, så dukket det opp noen venner og flere venner, uvenner og en hel rekke med forelskelser. Noen ble forløst i et behagelig og likeverdig gjensvar, andre satte dype spor fordi vi opplevde å bli holdt nede eller avvist.
Etter hvert våkner biologiens behov for formering og vi begynner jakten på en å skape barn sammen med. Mange av oss finner både harmoni og god kjemi i en og samme person også ekspanderer vi ved å forene oss med hverandre i en avtale om å holde sammen resten av livet. Da ledes Kjærligheten inn på en ny vei hvor fokus rettes mot å skape et trygt rom for noen som trenger oss for å overleve.
Å bli foreldre åpner helt nye dører i det emosjonelle landskapet vårt, vi endrer oss enten vi anerkjenner det eller ikke når ramler ned i en dypere inn i forståelsen av kjærlighet og faren for å ikke strekke til, eskalerer. Kjærligheten mellom de to partene som samskapte dette potensialet settes på prøve, dette som engang var så fylt av en gjensidig lengsel, får plutselig et overskyggende tema som vi ofte forvalter på ulik måte. Noen klarer ikke denne fasen, mens andre opplever at det kommer så store sår i konstruksjonen at den krakkelerer og kjærligheten renner ut. Men i stedet for å åpen den svarte sekken kan vi velge å være nøytrale, vi slipper jo ikke unna avtalen, vi vil uansett være foreldre sammen livet ut.
Avslutninger trenger ikke utløse et emosjonelt drama fordi vi velger å nære følelsen av at noe er urettferdig. Det finnes ikke urettferdighet i kilden vi strømmer ut fra, alt er innordnet i et vakkert system hvor alt er som det skal - hele tiden.
Å legge vårt eget over på andre for å gjøre en rettferdighets-vurdering er under vår verdighet og tilhører ikke sjels-aspektet vårt i det hele tatt. Det er egoets domene, dette som holder orden på oss og som trenger litt øvelse for å bli trygg på at vi mestrer stadig mer frihet, stadig renere kontakt med vår egen kilde hvor alt, alltid er i skjønneste orden, hvor kjærligheten er ren - alltid.
Kjærlighet er navnet på den kraften vi er kommet til jorden for å forvalte og vi blir automatisk ledet inn i situasjoner hvor den kan utforske seg selv. Sjelen hater ikke, den dømmer ikke, den vurderer ikke i det hele tatt, den er aktiv eller passiv. Alt som skaper uroligheter i oss, alt som gjør oss utrygge, kommer fra vår egen tvil, vår manglende tro på at vi er en Mester. Det er derfor i velger charterturer hvor vi kan betale for ekstra bagasje og sikre oss at de samme menneskene møter oss underveis. Sjelen trenger ikke bagasje i det hele tatt, den trenger ikke velkjente relasjoner heller, den vet jo at den kan tilfredsstille alle de behovene den har, helt på egen hånd.
Sjelen kaller på oss nå og den vil så gjerne slippe ut fra den svarte sekken hvor vi gjemmer den fordi vi fortsatt tror på lidelsen. Men frihet og lidelse kan ikke samhandle, vi blir tvunget til å velge. Og velger vi friheten, ja da er det bare å spenne fast sikkerhetsbeltet, for dette da blir resten av reisen litt utenom det vanlige.