Jeg husker at jeg for mange år siden, i en terapitime, ble bedt om å trekke et kort fra en kortstokk om arketyper. Jeg trakk «Pakkesel» og den traff så hardt at jeg innså at dette måtte opphøre fort, jeg ble sint på meg selv når jeg erkjente at jeg drasset rundt på en masse greier som ikke var mine.
Men det var ikke så enkelt, jeg var så dedikert til jobben min at det skulle gå mange, mange år før jeg klarte å levere inn oppsigelsen. Men nå har jeg gjort det, jeg har offisielt sluttet å være sherpa og jeg har høflig levert alt tilbake til sine rettmessige eiere.
Helt fra vi er ganske små, blir vi opplært til å ta ansvar for andres følelser, å spille en rolle i flokken slik at det felles regnskapet skal gå i balanse. Det skjer nærmest automatisk fordi vi i vår søken etter kjærlighet, gjør alt for å passe inn og ikke ta for lite eller for mye. På den måten oppdrar vi egoet til å tro at det er viktigere å støtte opp under andres behov enn å fokusere på våre egne, det er lettere å være glad i oss da, om vi bare sørger for å være til nytte.
Disse mønstrene tar vi med oss inn i alle sammenhenger og det er et fint system, dette å være oppmerksom på andres behov, men det skaper en umenneskelig slitasje etter hvert om vi ikke «setter masken på oss selv, før vi hjelper andre». For å ha noe å gi, skal vi først fylle på hos oss selv, det er helt logisk og nødvendig for å unngå unødvendig slitasje.
Gjennom generasjonene har vi lært at livet er et slit og at det er basert på et grunnleggende prinsipp om urettferdighet. Så da strever vi oss fremover og for sikre en viss stabilitet, sørger vi for å at vi gir før vi tar og at vi aldri tråkker over streken og blir egoistiske.
Det er mulig dette fungerte før når verden strakk seg til svart/hvitt-tv, egen telefon var en luksus og alt som sto i avisen var sant. Nå derimot har vi døgnåpen innsikt i andres privatliv og det blir det for mye å ta ansvar for rett og slett, det er for mange som trygler oss om bekreftelse på seg selv, både med og uten klær på.
Det er ikke lenger slik at vi skal unngå å være selvfokuserte, vi blir kontinuerlig tvunget til å stå for egne standpunkter og ta bevisste valg, ellers mister vi rett og slett fotfeste i en verden hvor alt syne så være satt i spill. Ingenting er trygt lenger, alt flyter og midt i dette nye kaoset står vi som fortsatt tror at det går bra så lenge vi bryr oss mest om andre. Men det er for mange andre nå, for mye å ta inn over seg, vi kommer oss ikke videre før vi lærer å sette grenser for hva det er hensiktsmessig å bruke energi på.
Alt går litt fortere enn før og vi er prisgitt å holde følge for å forstå utviklingen. Den nye generasjonen synes å være utstyrt med ferdigheter vi ikke har og de sorterer informasjon raskere enn oss. De mestrer teknologien, men heller ikke deres emosjonelle register synes å takle presset og psykisk ubalanse er blitt er en trend i tiden.
Det blir ubalanse når stillheten opphører og den indre drukner i støyen utenfra. Jante som sitter på skulderen vår har heller ikke noe verdifullt å komme med, han vil bare minne oss om at vi absolutt ikke skal tro at vi er noe. Et paradoks er det dog, dette at vi ønsker å være veldig spesielle mens vi fortvilt forsøker å ligne mest mulig på alle andre…
Jeg gjenkjenner at «offeret» er lys våkent i mange av oss, aspektet som i sin opprinnelse er det indre barnets bønn om trøst og støtte. Dette er ikke noe vi skal kvitte oss med, det forteller oss hvordan det står til der inne og et barn som trenger trøst, skal føle seg ivaretatt, sett og hørt. Når vi gir oss selv den oppmerksomheten barnet trenger, vil vi oppdage at vi er helt og fullt i stand til å ta vare på oss selv. Da blir det ro og orden og vi slipper å tappe omgivelsene for energi, de har jo tross alt også et esel.
Det er ikke egoisme å sette seg selv først, det er helt nødvendig for å bevare egenverdien, at vi stopper opp og forstår forskjellen på ansvar og omsorg. Vi tar ansvar for oss selv og vi utviser omsorg for de som er villig til å ta imot. For de som har “hull i bøtta” begrenser vi påfyllet, det er bare meningsløs bruk av energi. Og når vi har funnet roen i oss selv, tar vi hensyn til eselet som er så overarbeidet at det går på knokene og vi er da smarte nok til å forstå at flere bekymringer ikke letter lasten.
Kjære pakkesel - du skal få hvile nå <3