Jeg er på besøk hos en venninne som har et svært vakkert hjem. Hun har renovert etter alle kunstens regler over lang tid og alt er perfeksjon, hun er nemlig en skikkelig estetiker og det er ren nytelse å være her.
Det eneste problemet er de nye terrasse-dørene som ikke er som de skal, de er rett og slett vindskjeve og det blåser rett inn. Hun har selvfølgelig forsøkt å få gehør hos leverandøren og montøren, men problemet synes ikke å ligge hos noen faktisk. Men nå, endelig skulle produsenten ta ansvar og sende en mann fra nabolandet vårt.
Kurt kom med båten fra Danmark i full arbeidsmondur, frem med verktøy og mens vi laget middag med yttertøy på, reparerte han i vilden sky og endelig kunne døren lukkes ordentlig. Men rett var det ikke, for treverket bulet og resultatet var ikke helt tilfredsstillende. Så kom vateret frem og selv Kurt måtte innse at det var en skjevhet på nesten en cm, i treverket.
Da sa Kurt; «Det er skævt ja, stort set faktisk, men det betyder ikke noget, fordi de begge er lige så dårlige, så det vil være tæt!»
Så konklusjonen ble at når det er like skjevt over alt, gjør det ikke noe, da blir det riktig.
Også husker jeg et ordspill hjemmefra; «Det finnes mange rare dyr i arken og det fine er at de kommer i par.»
Det ble jeg fortalt fordi jeg skulle huske at alt som er annerledes ikke er så ille at det står alene, det finnes alltid noen som matcher skjevhetene våre. Men vi finner dem ikke før vi rommer våre egne uregelmessigheter, lærer oss å anerkjenne det imperfekte, det som ikke er i tråd med rådende standard.
Det blir som å fargelegge utenfor strekene, det er irriterende, men det får oss til å føle noe. Alt som er helt rett er jo egentlig litt kjedelig for når det er perfekt slutter det å leve, blir statisk og inspirerer oss ikke til å skape videre. Slik er det med all kunst, også livskunst så kanskje at vi oppnår det aller beste når vi bare yter 80% før vi sier oss ferdig fra vår side. Da kan andre komme inn med sine ideer, tanker, følelser og handlinger for å fylle inn sammen med oss. Det er da det oppstår dette magiske øyeblikket hvor vi kjenner oss verdifulle i samhandling med andre. Men om alt vårt er helt komplett, blir det ikke rom for slik magi.
Det finnes alltid noen som passer for oss, mennesker og situasjoner som bare mangler at vi våger å være akkurat som vi er slik at vi stemmer overens med helheten. Men om vi søker å mestre alt alene og hele tiden sørger for at det ikke er noe å “ta oss på”, mister vi potensialet som ligger i de uferdige 20%, det sårbare feltet hvor alt kan skje - om vi våger.
Sender en stor takk til Kurt jeg, dansken som i all sin enkelhet avslørte en stor og viktig sannhet. Bare vi våger å være litt imperfekte, finner vi noe som matcher oss helt perfekt :-)