Mange er inne i et markant skifte nå og har en opplevelse av å ikke ha fast grunn under føttene. Som å være i et kaos hvor ingen erfaringer passer inn for å beskrive situasjonen og uten tidligere referanser som fullverdig kan gi et bilde av det som foregår. Men til tross for manglende forståelse skjer det og det fortoner seg som så virkelig at det ikke kan arkiveres under «V» for ville fantasier.
Heldigvis er vi ikke alene om å ha disse opplevelsene og mange kjenner en trygghet i det å kunne dele med andre som er like «gærne» som oss. Vi passer liksom ikke helt inn lenger og det som opptok oss så sterkt før, svinner hen og blir nærmest ubetydelige faktorer i det vi merker at noe nytt og svært viktig er i emming og at det kommer i en voldsom fart.
Omgivelsene forstår ikke hva vi går gjennom, de merker ikke skiftene som skjer og behandler oss slik de alltid har gjort og plutselig blir andres forventninger så smertefulle at vi ikke lenger kan tåle dem. Da vekkes frustrasjonen og den kommer gjerne ut som kritikk av omgivelsene når fortvilelsen over å ikke strekke til møter sorgen over å miste seg selv. Da blir vi nærmest sinte fordi ingenting ved oss virker lenger!
For meg er dette beskrivelsen av en fase hvor sjelen oppgraderes, hvor større aspekt av oss selv skal trenge inn i materien og det er mest av alt krevende for den fysiske kroppen, men også for vårt møte med omgivelsene som reagerer som før selv om vi sender ut helt nye og oppdaterte signaler.
Dette er et skifte som egentlige ikke handler så mye om oss, men mer om at den menneskelige bevissthet går gjennom en evolusjon, en videreutvikling som vil gi oss mulighet til å trenge gjennom det elektromagnetiske feltet som omslutter jorden (dette som tankene våre, de elktromagnetiske signalene ved oss samhandler med). Det som i dag rommer masse-bevisstheten, men som nå vil gi oss tilgang til en større forståelse av den store sammenhengen og samtidig utøke vår innsikt i vår egen årsak til å være her akkurat nå.
Det har lenge vært snakk om «de nye barna» eller indigobarna og krystallbarna som de også kalles. Det sies at fra 1990 og utover kom indigobarna som er et bindeledd mellom det gamle og det nye og fra 2012 er alle barn født med tilgang til den såkalte nye energien som beskrives som krystaller (det ser ut som om det energetiske feltet glitrer som krystaller slik at slik at det skapes en beskyttelse hvor bare det som vibrerer på riktig frekvens trenger gjennom.) Det finnes mye som allerede er skrevet om denne generasjonen så la meg bare gi en liten oppsummering på hvordan jeg tolker dette.
Indigobarna er som ordet beskriver, en generasjon som har et aktivt indigochakra, altså det tredje øyet, sjelens forankringspunkt i kroppen. Og der vi tidligere hadde 7 like aktive chakraer (eller 8 om vi tar med det energetiske feltet som ligger nærmest oss), er nå de tre; jord, hjerte og tredje øyet, mer aktive enn de andre. Dette innebærer at der vi tidligere brukte fornuft som lederen i toget for deretter å sjekke av med hjertet, er det mer naturlig for indigo-generasjonen å likestille fornuft og intuisjon. Jordingen er aktiv fordi denne overgangen innebærer et bevisst valg om å være nettopp her.
Krystallbarna har alle de 7 chakraene intakt, men nå er det spesielt hjertechakraet som leder an. Dette innebærer at for denne generasjonen vil intuisjonen som roper høyest, de lar seg lede av en indre stemme og dersom fornuften ikke passer inn der, overprøver de motstanden og handler ut fra det de selv mener er riktig. Sjelens forankringspunkt, altså det tredje øyet er åpnet og derved samhandler sjel og kropp uten noen form for forsinkelser.
Disse barna kommer for å gi oss noe å navigere etter og vi ser dem som de som skiller seg ut, de som ikke passer inn i vår definisjon av normal. De strever med ulike diagnoser fordi de ikke tilpasser seg og de fremstår som så genuine at vi blir forundret over hvor utviklede evner de har, allerede i svært tidlig alder. De har en innsikt som overgår vår standard og vi beundrer dem fordi de virker å operere som voksne, selv om de fortsatt er barn.
De vil gi oss en større innsikt i hvordan samfunnet skal konstrueres for å være mer tilpasset den nye tiden som jorden nå går inn i. De strever for å trenge gjennom masse-bevisstheten som forsøker å presse dem inn i gamle strukturer hvor det ikke egentlig hører hjemme. Slik ekspanderes strukturene når mange nok sprenge på og ikke gir opp før de blir sett og hørt, anerkjent og akseptert for oppgaven de kom for å utøve, nemlig å være tydelige pådrivere slik at verden kan gå inn i en helt ny fase.
At hjerte og sjel naturlig samhandler, vil gjøre det helt umulig for fremtidens voksne å fremelske makt-prinsippet slik vi kjenner det i dag, drevet av et behov for undertrykkelse og grådighet. Den nye generasjonen mennesker har en innebygget respons som søker rettferdighet fordi de vibrerer på en frekvens hvor det som nå er i ubalanse, helt naturlig skal falle inn i en ny orden slik at sjelen kan utforske nye sider ved seg selv i harmonisk samhandling med andre.
For mange av oss som har lagt en innsats inn i dette å selv vokse, er det lett å kjenne seg igjen i både indigo og krystall barna. Vi er tidligere utforskere av dette nye potensialet og den eneste forskjellen på oss og de som er unge i dag, er at vi har kjempet for å tilegne oss denne innsikten, mens de er ferdig oppgradert før de kommer. Så er den kanskje viktigste oppgaven vi har, å gå foran og brøyte vei for den kommende generasjonen slik at det blir enklest mulig for dem å utføre sine gjerninger.
Det som kreves av oss er raushet og åpenhet for at det umulige er mulig og at vi lytter med hjertet til disse nye menneskene. På den måten kan vi tilby dem vår erfaring om materiens begrensninger og hjelpe dem slik at de legger sine ressurser der hvor de lettest får gjennomslag.
Et godt eksempel er miljøforkjemperen Greta Thunberg, en ung jente med et mot som er overveldende og med en så kraftfull formidlingsevne at hun oppleves som helt genuin. Hun er, som mange andre i hennes generasjon, innlemmet i en diagnosesystem som gjør at vi noterer oss at hun ikke er som oss. Men i stedet for å gjøre henne mindre verdt, klarer vi heldigvis å gi henne den berømmelsen hun fortjener for nettopp å være annerledes. Men hun er 16 år og mangler derfor nåtids-erfaring og det er her vi kommer inn, vi i vår generasjon som vet hvordan strukturene er bygget opp og derved har mulighet for å være pådrivere for at noen av de nye ideene kan implementeres.
Slik er det for oss også, vi er i ferd med å trenge ut av den gamle forestillingen om hvem vi er og åpne oss for å gi plass for en ny og oppgradert identitet. Vi kan jo bare se på den kommende generasjonen for å få et lite innblikk i bruksanvisningen for fremtiden. Og like rause som vi er i møte med våre egne barn, like rause skal vi være med oss selv. Spesielt nå når vi befinner oss på områder hvor det ikke kjennes trygt for oss fordi det er så skiftende at vi mister tilliten til at vårt første chakra mestrer oppgaven med å holde oss i vater her nede i materiens, noen ganger, mørke omgivelser.
Mange omtaler dette som «sjelens mørke natt» og kanskje er det akkurat slik det er, mørkt og kaldt mens vi gjenoppdager vårt eget lys, for uten mørket har ikke lyset noe å skinne mot. Men uansett hvor svart det er, uansett hvor strevsomt det er i denne fasen, vet vi jo innerst inne at vi er på rett vei. Den frie viljen slik vi kjenner den fra før, synes å ha mistet sitt mandat for når vi forsøker å gjøre som vi gjorde før, merker vi fort at vi stanses, brått og brutalt noen ganger. Men når vi derimot nærer våre egentlige behov, kan vi merke at lyset skinner litt sterkere og at vi samspiller med noe dypt og inderlig som er våknet inne i oss. Og kanskje er det slik at vi “må” la oss falle helt ned i vårt eget dyp for å finne det som skal gi oss oppdrift.
Jeg skal nok skrive mer om dette, men ser at denne posten er blitt fryktelig lang så jeg lar det være med dette og ønsker deg en lysende tid for selv om mørketiden gjør selv de klareste fargene dunkle, er det alltid mørkest i timen før solen står opp.