Jeg har vært inne i en utfordrende, men spennende fase nå. Det er som å være fanget i en malstrøm og hvor alt som tidligere fløt frem og tilbake som potensialer jeg kunne aktivere, plutselig er borte og bare et stort tomrom er tilbake. Uansett hva jeg forsøker å aktivere, er resultatet det samme - ingen respons. Som å ha slått av en bryter, kuttet strømtilførselen og erstattet det hele med en overdøvende stillhet og så kommer frykten!
Den er ikke stille, den buldrer og bråker noe helt fryktelig der den ankommer med hele sin hær av gamle erfaringer som kan bekrefte at nå er det virkelig fare på ferde, nå er jeg ille ute rett og slett.
Men jeg lar meg ikke lure, jeg reagerer ikke på den gamle måten lenger og går ikke på for å løse opp i floken, jeg trekker meg heller tilbake og lar kroppen svare med å utløse en sykdom jeg kan skylde på og som på sitt finurlig vis skjuler selve essensen i problemet. Da kan jeg være rolig så lenge at den indre stemmen kommer tilbake for å lede meg på riktig kurs og det samme skjer hver gang. Den avsluttende fasen består av sukking i flere dager og da vet jeg at nå begynner det fastlåste å løsne for når sjelen tar over ved å hente luft helt nede fra dypet, da må kroppen rett og slett innrette seg og tillate at et helt nytt samspill kan begynne - igjen.
Heldigvis har jeg gått gjennom slike faser så mange ganger nå, at jeg kjenner helingsprosessen. Den går fra fullstendig handlingslammelse til sakte, men sikkert å komme tilbake i bevegelse. Alle årene med ME har lært at jeg skal gi meg over når kroppen ikke vil mer, ikke kjempe imot, men rett og slett gi slipp slik at sjelen kan trenge igjennom med sitt. Det er jo den som egentlig styrer skuta. Og så vet jeg at frykten ikke eier meg, det er jeg som eier den og som er dens administrator. Det er jeg som, når som helst, kan bytte den ut med tillit. Det er da jeg sukker, det er da jeg bruker hele dager på bare å puste for å ta inn ny innsikt, dette vidunderlige som ligger og lurer inne i frykten som får alt til å stoppe opp.
Å kjenne sin egen rytme er helt avgjørende for å skape en samspill mellom alle aspektene vi består av. Når vi er ute av rytme, kan vi ikke kjempe oss frem til en løsning. Når vi er i utakt skaper vi bare mer av det samme, uansett hva vi gjør. Kaoset som oppstår når vi forsøker å trosse oss selv, blir bare kraftigere og kraftigere etter hvert som vi får renere og renere energi å jobbe med. Så når vi utvider vår egen selvinnsikt, kreves det at vi møter motstand med nettopp innsikt, forståelse, aksept og anerkjennelse for at vi trenger pauser mens vi tilegner oss ny kunnskap om hvordan vi best kan mestre noe helt nytt som vil frem i oss.
Jeg har i mange, mange år av mitt liv vært en kjemper. Jeg har hatt en sterk ego-drive som gjør at jeg aldri har veket, aldri gitt opp eller gitt meg over, men heller bare krummet nakken og gått på når høye fjell av motstand har reist seg foran meg. Så hardt drev jeg meg selv at jeg ble syk, skikkelig dårlig for når sjelen ikke vil mer, finnes det ingen vilje eller fysisk styrke som kan overgå dens behov for å bli både sett og hørt.
«Den øverste planens hensikt vil aldri kunne overstyres av den menneskelige vilje», var beskjeden jeg fikk og da forsto jeg at nederlaget jeg opplevde i det handlekraften ble borte, egentlig var oppdriften jeg trengte for å komme meg ut av sannheten om at det er nødvendig å forsere høye fjell for å vokse.
Jeg leter ikke etter fjell mer, jeg leter ikke etter den gamle handlekraften heller for den fasen er over. Jeg er utlært nå, jeg kan å klatre for å si det sånn, men jeg orker ikke mer. Har klatret ferdig jeg nå og ser jeg at veien går mot en ny hindring, slår jeg leir og hviler til jeg evner å avsløre en mer farbar strekning, en som er mindre krevende. Så er jeg litt redd der jeg ligger og venter på klarhet, men det går stadig raskere å overliste frykten med en stor dose tillit og mane frem tro i stedet for å gi fortvilelsen næring.
Der er jeg nå, jeg ligger i basecamp og nyter at solen skinner og at kroppen stadig friskner til for jeg vet jo at den gjør det, bare jeg gir meg over og anerkjenner at alt er som det skal være, i hele skapelsen. Jeg kan ikke mislykkes, det er ikke derfor jeg er her, jeg kom ikke for å lide meg gjennom denne livs-syklusen, jeg kom derimot for å la sjelen nyte følelsen av frihet. Det vet jeg jo for jeg har selv skrevet det med store bokstaver i avtalen jeg har med meg selv og blir det ikke sånn er det viktig å gå til kilden, til dypet i meg selv og spørre om hvorfor jeg fortsetter å lage så innmari vanskelige rebuser når jeg ikke liker den leken mer.