Dårlig samvittighet er et uttrykk vi alle kan kjenne igjen som en ubehagelig påminnelse om noe vi ikke er stolt av å ha notert inn i historien vår. Det involverer stort sett andre mennesker og mer sjeldent noe vi har gjort mot oss selv og da har den som regel en riktig snerten hale kalt anger, men det hører til i en annen post. Den dårlige samvittigheten gjør så vondt at vi enten dytter den inn i “flause-skapet” i stedet for å rydde opp, eller lar vi den ligge fremme slik at vi kan nære oss på “ikke god nok” følelsen, ofte og riktig lenge.
Men er det egentlig samvittigheten som er dårlig eller er det noe annet?
For meg er nemlig samvittigheten en kompassnål som har bare to retninger.
Den gode samvittigheten, i sin reneste form, gir meg et klapp på skulderen for å si at nå fungerte samhandlingen mellom gjøren og væren helt som den skulle.
Den dårlige samvittigheten, i sin reneste form, dytter meg derimot for å minne meg om at her er det noe som kan utvikles, noe som kan bli bedre.
Men så har vi en tredje valør av samvittighet, det er den jeg kaller den falske. Den er egentlig noe helt annet som har kledd seg ut som samvittighet for å lure oss.
Der den gode samvittigheten bekrefter at vi har gjort vårt beste eller mer enn det faktisk, vi har overgått oss selv. Den gir oss en retning, mens den dårlige samvittigheten minner oss på at vi kan bedre, at vi har et potensial å forløse og den leder oss i en annen retning. Den falske derimot, har ingen retning i det hele tatt, den ligger liksom i midten og drar oss nedover i et nokså meningsløst mørke.
Så hva er det som finnes bak forkledningen, hva er det som forsøker å lure oss?
For meg er hemmeligheten bak kostymet ganske enkelt, det er rett og slett følelsen av skyld og skam og har ingenting med samvittighet å gjøre. Skyld og skam minner oss på at vi har god grunn til å underkaste oss, at vi er mangelfulle og at vi ikke fortjener å reise oss opp i vår egentlige størrelse. Vi er lettere å håndtere når vi ligger nede slik at makt-prinsippet fortsatt kan opprettholde ro og orden.
Men nå skal vi jo reise oss opp, det er jo derfor vi legger så stort engasjement i dette å vikle oss selv ut, men hjelpen vi trenger rekker ikke frem om vi bruker den falske samvittigheten som dørvakt.
Jeg har avslørt at dette fenomenet stadig dukker opp i forbindelse med at jeg forserer min egen komfortsone. I det jeg handler i tråd med noe som ikke er allment akseptert, får jeg nemlig raskt bekreftet at det krever et stort mot å være ærlig. Og selv om intensjonen aldri var å skape brudulje, eller såre noen, er responsen så brutal at jeg føler med skyldig i å ta plass der jeg ikke hører hjemme eller blir skamfull fordi jeg ikke er opptrer som forventet. Altså at jeg ikke agerer i tråd med nomen, ikke slik man BØR gjøre for å passe inn.
Den falske samvittigheten infiltrerer situasjonene som skulle gi oss god samvittighet, dette klappet på skulderen, heiaropet som i en forkledd utgave, heller etterlater oss med følelsen av å være skyldig i å tro at vi er bedre enn andre. Den dårlige samvittigheten som skulle lære oss noe, blir i stedet til et møte med følelsen av å trenge en spade fot å grave et skikkelig stort og mørkt hull, men nok en gang; det er jo ikke dit vi skal, vi som vil oppover.
Kostymene for skyld og skam, henger ofte først i garderoben, det er så lett for oss å velge dem, vi kjenner replikkene så godt at vi ikke engang trenger å sjekke manus før vi ledes til samme sluttscene - hver gang. Vi er ikke gode nok, vi skal ikke tro at vi er noe, vi sviktet fordi vi ikke fulgte spillereglene, vi såret andre fordi vi ikke tok hensyn til deres behov først, vi oppførte oss ikke som forventet, vi underkastet oss ikke, vi trodde rett og slett av vi var sterke nok til å stå alene. Men i det dommen faller, bryter vi sammen og aksepterer straffen umiddelbart.
Så hvordan kommer vi oss ut av dette uføret, hvordan kan vi avsløre den falske samvittigheten?
For meg er tilgivelse det som forløser skylden og så er det nytelsen som er skammens motspiller. Det skaper et moralsk dilemma for oss fordi vi lever i den tro at det å høre til, krever at vi følger spillereglene og setter andres behov først. Det er moralsk akseptert å tilfredsstille andre, mens det å ivareta sine egne kalles egoisme og er moralsk helt forkastelig. Vi er rett og slett opplært til at livet er hardt og brutalt, alt annet er ansvarsfraskrivelse.
Men det er et skifte nå, den kommende generasjonen trenger vår hjelp med å skape gode forbilder, gode rollemodeller som bryter ut av dette foreldede mønsteret som holder oss nede og som viser seg sterk nok til å stå oppreist når responsen kommer.
Neste gang du kjenner på den falske samvittigheten, stopp opp et lite øyeblikk og reflekter over følgende;
Har jeg god samvittighet fordi jeg tilfredsstiller andre, eller fordi jeg opptrer i tråd med mine egne behov.
Har jeg dårlig samvittighet fordi jeg ikke underkaster meg andres forventninger eller fordi jeg lærer noe som har verdi for meg selv?
Den falske samvittigheten vil følge oss så lenge vi ikke rydder litt i garderoben, men det skal jeg skrive litt om en annen for en rengjøring i det emosjonelle kle-skapet er helt avgjørende for oss som vil utvikle en mer passende identitet.
