Så mange av oss søker et fellesskap og så mange av oss føler oss alene i de vi har. Det være seg i parforhold, i familien, blant venner eller kollegaer. Vi tilhører, men finner oss ikke til rette også blir vi ensomme og fortvilte fordi vi ikke klarer helt å passe inn. For noen er dette en ny opplevelse, for andre har det liksom alltid vært slik. Men uansett hvem vi er eller hvor vi er, lengter vi etter å være forent med noe og noen som gjør at vi får gode gjensvar på oss selv, på våre behov.
I vår familie har vi alltid vært svært bevisst på at vi er «på lag» som vi kaller det. Og det er ikke lenge siden siste gang vi trengte å påminne oss om viktigheten av nettopp det. For selv innad i familien kan vi miste hverandre av syne et lite øyeblikk, bli så preget av omgivelsene at vi glemmer laget. Nå er vi heldige fordi det er lett for oss å snakke om alle disse små og store bristene som ubemerket oppstår slik at vi raskt og effektivt får limt sammen igjen, dette som ellers kunne gått helt i stykker.
Men noen ganger er det ikke reparasjon som skal til, noen ganger skal konstruksjoner krakkelere fordi de har gjort sitt, vi trenger dem ikke mer, vi trenger rett og slett å la det falle for å se oss selv i ruinene av byggverket som en gang beskyttet oss. Men da blir vi automatisk redde og bekymringene tar overhånd, for hvordan skal jeg kunne klare meg alene, hvem blir jeg om jeg ikke tilhører noen eller noe?
Stadig møter jeg mennesker som står overfor samlivsbrudd og hvor smerten ligger i det å skulle påføre barna noe de ikke har bedt om. Så i stedet for å la alt falle, taper og limer de bitene sammen slik at konstruksjonen holdes ved like, litt til. Men gaffateip fungerer dårlig, den er ikke utviklet for å tvinge vonde følelser bort, den er ment for mer materielle ting.
Nå er det ikke slik at jeg har gått gjennom mine brudd uten smerte, men jeg har aldri forsøkt å reparere noe jeg egentlig ikke ville beholde for å tilfredsstille andres behov. Selv tror jeg at når mitt behov er ekte og rent, finnes det en synkronitet som gjør at den samme vibrasjonen egentlig finnes i alle elementene i byggverket, enten det er bevisst eller ubevisst.
Vennskap, familierelasjoner, kollegiale forbindelser og et ekteskap har jeg avsluttet fordi jeg ikke lenger trivdes og ingen av bruddene var enkle, men felles for dem er at jeg aldri har angret på at jeg våget å bryte dem før det ble gjort uopprettelig skadet. Mange lurer på hvordan jeg kan ha en så nær forbindelse med pappa`n til mine barn, 16 år etter at vi gikk fra hverandre. Det er veldig enkelt, det handler om respekten for det laget vi valgte å skape en gang for snart 30 år siden. Selv om spillereglene er forandret, er laget det samme, kjærligheten har bare fått en annen innpakning.
Å tviholde på gamle strukturer fratar oss muligheten til å skape nye og om vi blir værende i noe som ikke gjør oss godt, er det fordi vi er redd for konsekvensen. Dess lengre vi blir uten å snakke sant om hvordan vi har det, dess større er sannsynligheten for at det som kunne vært avsluttet med mulighet for å bevare de gode minnene, heller blir til et stort drama hvor vi tillater oss å snakke stygt om den andre - til andre!
Nå mener ikke jeg at vi skal holde alt for oss selv, men heller at vi skal finne noen å dele med som ikke tar parti, som kan være akkurat passe nøytrale slik at de støtter oss i vår fortvilelse, men ikke legger sten til byrden ved å snakke den andre parten ned. Det leder ikke til annet enn et stadig dypere mørke og dess lengre ned i dramatikken vi faller, dess vanskeligere er det å komme seg opp i tilgivelsen.
Å kommunisere er avledet fra det latinske ordet; Communicare som betyr; gjøre felles. Altså er det å snakke sammen ensbetydende med å finne en felles forståelse som igjen er en forutsetning for å bygge et lag. Uten at vi har en enighet om å spille sammen og sette laget foran oss selv, vil vi ikke ha verken en felles arena eller et felles mål å navigere mot. Så i stedet for å føle at vi hører til, blir vi som ensomme roere på åpent hav, uten felles mål eller mening. Det er da vi begynner å rope og skrike for å unngå å miste hverandre av syne.
Min sønn var ikke så gammel når har avslørte meg i mitt uttrykk for frustrasjon. Helt kaldt og rolig brøt han inn i stormen med følgende beskjed;
«Mamma, jeg vet ikke om du er klar over det, men når du roper så høyt forsvinner vettet ditt ut!»
Jeg konsulterer hjertet mye tidligere nå, får det med meg på mitt lag litt før frustrasjonen sender vettet til lufting. De er som regel enige nemlig, hjertet og hjernen, fornuften og følelsene og forsøker jeg å trosse dem begge, skaper jeg et monster som har som sin eneste hensikt å lede meg inn i fortvilelsens møte med den egentlige ensomheten, den som oppstår når jeg ikke spiller på lag med meg selv.
Det er ofte da vi tror det ligger en løsning i å umiddelbart lete etter et annet sted å høre til, noe utenfor oss selv som kan ta bort litt av smerten, men det eneste vi oppnår er en ny runde med de samme følelsene, med den samme fortvilelsen og den evige frykten for å være alene, å ikke høre til.
De valgene vi har tatt med hjertet, skaper energier som eksisterer selv om vi bryter ut av formen. Vi tar med oss innholdet videre og er nok best tjene med å lege bruddet, ære det vi hadde før vi konkluderer og arkiverer historien i minneboken. Noen ganger forblir det der, andre ganger får vi mulighet til å starte et nytt kapittel sammen og da er det fint å gjør det med blanke ark.