I går hadde jeg en sterk opplevelse.
Jeg har en liten cafè i nabolaget som jeg stikker innom for å ta min daglige pause.
På bordet ved siden av meg satt det en dame jeg ikke hadde sett før, men hun tok kontakt og lurte på om hun kunne få en sigarett. Det fikk hun selvfølgelig mens jeg fordypet meg i noen papirer jeg hadde tatt med meg og ante fred og ingen fare. Men hun ville ha kontakt og overså at jeg var fokusert på mitt eget og pratet av gårde på svært dårlig engelsk. Jeg innså at arbeidet jeg hadde planlagt å ferdigstille der ute i solen, måtte vike for noe som var viktigere.
Nokså umiddelbart sa hun; «Jeg vil ikke leve mer!»
Og så fortsatte hun med en inngående forklaring på hvorfor og så spurte hun på om jeg kunne hjelpe henne. Dessverre kan jeg ikke det, jeg har ikke de faglige kvalifikasjonene som skal til, men jeg lurte på hvorfor hun tok kontakt med meg for å brette ut sin mangel på livslyst?
“Du er så glad sa hun, så jeg lurte på om jeg kunne lære det av deg…”
Jeg har tatt med meg dette møte og reflektert over hvor mange det er som synes å være fanget i et evig mørke. Denne kvinnen hadde vært deprimert i 20 år, det er fryktelig lenge og jeg kan ikke forstå hvor slitsomt det må være, å ikke finne et eneste lysglimt selv om solen skinner og våren er på vei. Også er den et svært viktig påminnelse om at jeg selv skal være takknemlig for den evnen jeg har til å løfte meg selv etter håret når livet butter i mot. Det at jeg kan gi meg selv tillatelse til å svømme litt rundt i de vonde følelsene en stund, men samtidig vite at det aldri er så mørkt som i timen før solen står opp, at det vil gå over, at jeg vil løfte blikket igjen.
Også har jeg fått det bekreftet gang etter gang for jeg er jo ikke alltid glad, jeg er trist også, vemodig og tung. Jeg er fortvilt og kjenner meg maktesløs og jeg har en dyp og inderlig sorg inne i meg som både beskriver utfordrende kapitler i denne livshistorien, men også den mer intense sorgen over å faktisk være her, overlatt, forlatt, etterlatt, alt ettersom. Men jeg har så mye annet også, så uendelig mye takknemlighet og glede, letthet og latter så selv om dagen er tung, rammer den ikke så hardt for jeg vet at jeg er mer enn det. Jeg eier mine følelser, følelsene eier ikke meg.
Og aller mest er jeg glad, sånn inderlig og boblende glad for alt jeg har, alt dette som er kommet til syne etter hvert som jeg har distansert meg mer og mer fra de materielle kravene og ansvaret som følger med i det vi forsøker å strekke og stadig lenger for å tilfredsstille andres forventninger. Jeg eier ikke så mye lenger, jeg omgir meg ikke med så store materielle verdier, ikke så mange mennesker heller, men jeg har funnet noe som, for meg, kjennes langt viktigere.
Jeg tror mange av oss kunne hatt glede av å aktivere evnen til å stoppe opp før mørket og fortvilelsen tar overhånd, men ikke alle finner den muligheten dessverre. Å leve i takt med meg selv er en gave jeg pakker opp hver eneste dag, jeg lever sakte, men intenst og jeg mestrer å være tilstede for å få med meg de små fasettene som jeg gikk glipp av før. Jeg dveler ikke så mye og det som var, men våger å nyte det som er, virkelig tillater meg å kjenne at livet tjener meg og at det er slik jeg best kan tjene andre.
Hun så det, hun som satt i sitt eget mørke, hun så gleden og hun evnet å kjenne den igjen. Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe for jeg vet jo at den egentlige gleden er den som kommer til syne når mørket har lært oss sitt og at hennes potensial derfor er så uendelig stort.
Også skulle ønske jeg hadde en tryllestav og litt magisk pulver å drysse ut over alle dem som sliter. Det har jeg ikke, men jeg har glede nok til å dele, jeg produserer mer enn jeg klarer å bruke opp og jeg håper hun fikk et glimt av inspirasjon på den veien hun har valgt. Kanskje tente hun en lite lys i går og så sender jeg henne et inderlig ønske om forløsning - i gave fra mitt hjerte til hennes.