For en tid tilbake fikk jeg følgende besked;
«Tiden er kommet for å rydde i det emosjonelle kle-skapet»
Først forsto jeg ingenting, men gjorde som jeg ble bedt om; å ta en titt i det fysiske kle-skapet mitt. Og du verden så mye det var der, så utrolig mange plagg som tilhørte kategorien «i tilfelle» eller «kanskje en gang». Også ble jeg svært oppmerksom på at alt jeg har, har jeg engang valgt for å dekke et behov for «noe», enten det er et antrekk til en spesiell begivenhet eller fordi jeg fant trøst i et øyeblikks innkjøp av noe vakkert eller aller helst, noe nødvendig.
Jeg ryddet, virkelig ryddet og hadde stor glede av å finne flere ting som lignet på hverandre, som om bare små justeringer i form og farge kunne dekke helt ulike behov. Også hadde jeg mye av en farge, den regnes ikke som farge en gang, det fargeløse som dekket tre fjerdedeler av garderoben. Ja, det er svart selvfølgelig, en kvinnes beste venn.
Latteren satt løst gjennom hele prosessen selv om det surret et meningsløst regnestykke i bakhodet, for jeg kunne jo brukt pengene på så mange andre ting. Men jeg hadde engang bestemt meg for at klær var den smarteste investeringen når følelsene tok overhånd og trøstebehovet dukker opp.
Den neste oppgaven ble å finne frem til de antrekkene jeg absolutt ville beholde. Også det var enkelt, jeg kjente dem igjen med en gang, det var ingen tvil. For noen klær passer alltid, de representerer liksom essensen av meg og kan trygt brukes i enhver anledning.
Etter hvert var jeg fornøyd og jeg fjernet ikke så mye, bare flyttet litt på ting, systematiserte litt slik at alt ble mer tilgjengelig og oversiktlig.
Ferdig - tenkte jeg, men nei, nå begynte den egentlige utfordringen og det startet som følger;
«Nå skal du gjøre det samme i det emosjonelle kle-skapet, du skal se på alle følelsene, lufte dem og sortere dem, vurderer dem og gjør dem til antrekk som passer den du er blitt”.
Oooppsss…. ordensmennesket i meg, kom til kort for her var det absolutt kaos, ingen oversikt og ingen struktur, absolutt ikke brettekanter og det var ingen farge som skapte en viss orden heller. Ingen antrekk skilte seg ut, alt var på en karusell som gikk rundt og rundt i et voldsomt tempo. Jeg rakk ikke hente ut noe som ga mening, ble bare svimmel og uvel og tenkte at dette er et umulig prosjekt - helt umulig!
Men jeg trente og trente og snart fant jeg frem til aspektet av meg som styrte mekanismen, jeg brukte den røde nød-knappen og da stoppet alt opp. Det ble helt stille og endelig kunne jeg puste normalt, helt ned i magen for å hente meg inn igjen og det var da jeg så det, systemet som allerede var etablert, sammenhengene som var helt åpenbare.
Antrekkene var aller først delt inn i to hovedgrupper, følelsene som ble utløst av frykt i en og de som ble utløst av tillit i en annen. Og deretter så jeg tydelige undergrupper som også besto av to emosjonelle ytterpunkter hvor jeg hele tiden hadde hatt og fortsatt ville ha, et valg; Tro eller tvil, skam eller nytelse, sorg eller glede, kontroll eller overgivelse, nøytral eller dramatisk, ansvar eller selvmedlidenhet som de mest fremtredende.
Og plutselig hadde jeg fått et nytt redskap å navigere etter, valget om det ene eller det andre antrekket som ga meg et signal om hvilke følelser som videre ville utløses. For det er en strøm av følelser som skjuler seg bak hver og en av disse nevnte titlene i arkivet, et helt livs erfaringer, eller flere livs erfaringer som henger fast i den samme tråden og som fosser ut når dørene åpnes.
Jeg er takknemlig for min evne til å skape struktur, system og derved oversikt. Jeg trives når alt stemmer, men det gjør jo ikke det, selve livet er ikke som et matematikkstykke som låses i det to streker kan setter under svaret. Så systemet som faktisk finnes i det indre landskapet, kan ikke gi verken meg eller andre, en fasit. Men det kan åpenbare en logikk i galskapen slik at vi ser sammenhenger og blir bevisst på hva som får skredet til å løsne og hvordan vi kan unngå å utløse noe vi egentlig ikke vil ha.
De nevne undergruppene er nemlig bare to ytterpunkter på en emosjonelle streng, så dersom vi har tvil har vi også tro, har vi kontroll finnes det også en mulighet for å gi slipp også videre. Hva vi velger å utforske er nøkkelen til å skape orden i skapet og i det vi mestrer å anerkjenne verdien av hver eneste følelse, trenger vi ikke være så redd for dem lenger. Da kan vi nemlig stille oss litt på utsiden av oss selv, være en nøytral observatør som ser sammenhengene og konsekvensene FØR valget tas.
Jeg merker at jeg avventer mer nå, jeg hopper ikke på alle følelsene. Jeg kjenner kle-skapet mitt og jeg vet hvor jeg havner når jeg påtar meg det ene eller det andre antrekket. Jeg har lært det nå, jeg har øvd og trent så mye at jeg har overtatt ansvaret for spakene. Nå er det jeg som bestemmer karusellens bevegelser og helt ærlig - det er fryktelig kjedelig når alt er helt stille, det trengs fortsatt litt ekstra fart noen ganger, som ved å velge en helt upassende følelse, bare for å skape litt kaos og se hva som skjer.
For meg handler livet i stor grad om å ta ansvar for at de følelsene vi velger å ikle oss, bestemmer veien videre. Utfordringen er at vi ikke er bevisst på at det faktisk er vi selv som velger kaos eller motstand, selvmedlidenhet eller tvil, men når vi skjønner hva vi driver på med, er det en viljeshandling å bygge opp en ny emosjonelle garderobe, tilpasset en annen årstid, en annen utgave av oss selv. Vi har jo tross alt kommet et godt stykke på vei, så kanskje det er akkurat det vi trenger nå når våren kommer - nye antrekk som passer den vi er blitt?