De siste dagene har jeg vært så heldig å møte mange mennesker og alle har forskjellige historier å dele. Men i alle ulikhetene ligger det alltid en fellesnevner og akkurat nå gjentar jeg til stadighet ordene;
“Det er livet”.
Som om dette bærer frem en viktig beskjed til oss alle sammen for uansett om det vi opplever er vakkert og bringer oss forløsning eller om vi står midt oppe i et voldsomt drama, om livet synes å være en eneste stor blåknute av bekymringer eller om vi omgir oss med bagateller, så er det rett og slett livet!
Vi opplever det slik vi selv velger å se det og skape det og det fine er at vi når som helst kan endre synsvinkel. Som å sitte rundt et bort å beskrive det du ser rett foran deg, det som er helt sant inntil du bytter plass med noen og alt du ser på magisk vis er forandret.
Noen ser store utfordringer i en helt vanlig regnværsdag, andre har opplevd årevis med uvær uten å la seg knekke av den grunn, noen har mistet viljen til å se seg selv, mens andre igjen har kommet så langt at de bare ønsker å bli bekreftet. Og felles for oss alle sammen er at vi søker noen som kan sette seg på vår stol et lite øyeblikk og gi oss støtte på at det vi har opplevd er så verdifullt at vi kan bære det med stolthet. Ikke for å tviholde på det som var, men for å gi oss den anerkjennelsen vi trenger for å skape en avslutning og hente inspirasjon for å komme oss videre for å skape noe helt nytt.
Jeg erkjenner at jeg også har fått min dose motstand, det har vært krevende situasjoner, dramatiske og noen ganger har det vært skikkelig vanskelig, men jeg har aldri følt at utfordringene har tatt noe fra meg, jeg har ikke mistet noe i selv de verste stormene, jeg har derimot fått den gaven det er å se stadig klarere, stadig mer, hver gang det lysner igjen.
Jeg lener meg til ordspillet; «Det handler ikke om hvordan vi har det, men om hvordan vi tar det.»
Vi drukner nemlig ikke fordi det regner, det gjør bare et vi fokuserer på å finne en paraply, vi mister ikke balansen om det blåser heller, men får mulighet til å teste våre egne røtter. Men om vi mister troen på oss selv og lar tvilen snike seg inn, glemmer vi å fokusere på å finne brukbare ressurser og faller heller inn i maktesløshet og fortvilelse. Det er da vi overgir oss fullstendig til å «ha det» og glemmer at vi har fått det for å «ta det».
Det er ikke slik at vi får mer enn vi tåler, vi bestiller ikke mer enn det vi klarer å ta imot og om vi føler at vi har fått i overkant mye motgang, er det opp til oss å endre ordren. Det er nemlig mulig, har jeg hørt. Selv er jeg heller ikke alltid så fornøyd med leveransen, men jeg blir stadig mer oppmerksom på at det er lov å snu i tide. I det jeg oppdager at jeg har tegnet abonnement på noe jeg ikke lenger trenger, tar jeg kontakt med den indre administrasjonen og avslutter avtalen. Det er forøvrig kostnadsfritt og kan anbefales!
Retur-systemet derimot synes ikke å fungere optimalt for har jeg fått det, så kan jeg ikke sende det tilbake, ikke kan jeg gi det videre heller, men sliter med det til det er brukt opp, fortært eller forløst, alt ettersom. Og heldigvis lærer jeg på den måten, så neste gang tenker jeg godt om før jeg tror på at det er noe jeg mangler i det hele tatt.
Det er livet og alt som utspiller seg er viktige fraser i manuskriptet vi selv skriver på. Om vi velger å se verdien i alt som skjer, vil vi også avdekke stadig nye verdifulle sider ved oss selv og når vi ikke vil lære mer, så er vi ferdig. Da kan vi bruke resten av tiden på å nyte og blir det litt kjedelig kan vi jo bare lage noen spenstige krumspring for å se om det dukker opp noe mer vi kan mestre.