I de siste ukene har jeg vært så heldig å få møte mange av dere, både til personlige samtaler, på kurs og work-shops og alltid etter slike perioder forsøker jeg å finne den røde tråden i alle møtene, dette som kanskje forteller noe om tiden vi er inne i, akkurat nå.
Og denne gangen oppdager jeg at det for veldig mange, handler om å ta valg også er det som om nettopp valget står og sperrer for flyten i rommet mellom fornuft og følelse, mellom det å følge et gammelt mønster eller å respondere på det egentlige behovet.
Men kan det være så vanskelig da, vi er jo ikke helt uten intelligens og vi har jo tross alt all nødvendig erfaring for å unngå nok en gang, å velge det vi IKKE vil ha i stedet for å ta imot det vi faktisk ønsker oss?
Også hører jeg stadig; “Nå forstår hva jeg skal jobbe videre med!» Også markeres det som ved et usynlig slag i ansiktet sånn for å bekrefte at noe fortsatt ikke er godt nok mens et vemodig spørsmål dukker opp fra dypet; “Vil jeg aldri bli ferdig, kommer jeg aldri frem?”
Men hva om vi allerede er ferdige, hva om vi er fremme når vi slutter å gå i de gamle mønstrene, hva om vi egentlig er mer enn bra nok, hva om vi alltid har vært helt perfekt uten å vite om det?
Det er som å reise til det samme stedet igjen og igjen, på samme tidspunkt hvert eneste år for så å lure på hvorfor alt føles så likt at det er kjedelig. Og ja, det ensformige har en tendens til å være både trygt og godt, velkjent og forutsigbart, men det har en pris, det gir ikke så stort rom for nye impulser, ny innsikt, ny bevissthet. Det kommer derimot når vi våger oss utenfor komfortsonen og så er det kanskje det vi forsøker på når vi stadig å sette påpeker at det er noe mer i vente, bare vi mestrer enda mer av det vi tror vi ikke behersker.
Men ville vi valgt annerledes om vi plutselig ble kastet ut i noe som virkelig vekket lidenskapen vår, ville vi sett på det som noe annet enn arbeid om vi var forelsket for eksempel, hvordan ville det gått om vi møtte livet med det tåpelige fliret og knisingen som følger med hjertebruset i det fornuften settes på pause?
Hver dag, hver øyeblikk innebærer et valg om å puste, inn og ut, inn og ut for å være i livet. Det går helt automatisk og er kanskje det eneste vi skal la være automatisert. Alt annet skal nemlig stadig oppgraderes for å gi plass for vår egen utvikling, men så blir det lett litt trangt når vi prøver å presse dette nye inn i en gammel mal. Heldigvis har den indre turopreratøren et bredt utvalg av reiser vi kan ta når vi velger å være litt vågale å benytte oss av det aller beste livet har å by på. Vi kan nemlig stadig prøve ut noe nytt og det er ingen fare for målet er uansett det samme, vi kommer ikke helskinnet fra det enten vi kjeder oss underveis eller gjør hver dag til en fest.
Jeg har skapt mange morsomme historier nettopp fordi jeg har overskredet fornuften og valgt å se på det ukjente som helt ufarlig. Det går nemlig helt fint å leve uten manus også og ikke kjøpe returbillett på forhånd. Ja, jeg har jobbet hardt, jeg har kjedet meg mye og jeg har gjemt meg bort i gamle mønster. Jeg har gått uendelig mange unødvendige omveier og jeg har slitt ut noen “hamsterhjul”. Jeg har næret gammel smerte også og i flere år gikk jeg med et lite messingskilt hvor det sto; “Under opplæring”, bare for å signalisere til omgivelsene at jeg ønsket å bli behandlet varsomt.
Men plutselig en dag var jeg ferdig, utlært og skiltet ble byttet ut med en skinnende blank medalje som symbol på at jeg er blitt en absolutt akseptabel utgave av meg selv - NEI, forresten det holder ikke. Jeg er blitt en helt fabelaktig utgave, en makeløs og ekte versjon av meg selv og jeg har all grunn til å være stolt - det er det jeg velger nå!