Den setningen har jeg sagt til meg selv mange ganger, veldig mange ganger. Mest av alt for å minne meg selv på at det er jeg som skaper min virkelighet, at min opplevelse er min eiendom og at uansett hva som skjer har jeg, helt personlig, en finger med i spillet.
Noen undrer seg over dette, at jeg velger å ta ansvar for absolutt alt som skjer i mitt liv, men det er slik det blir mest logisk for meg, å overlate noe i andres varetekt, skrider liksom mot alt jeg tror på. Andre som spiller med meg har sin egen personlige opplevelse og den er ofte helt forskjellig fra min, som hos søsken som vokser opp sammen, men forteller helt ulike historier, selv når det kommer til fakta.
Jeg velger altså å eie min reise og sette den opp slik jeg vil. Jeg er ansvarlig og påkaller andre når jeg trenger noen å samhandle med og det ordner synkroniteten på makeløst vil. Enten fordi vi trenger hverandre for å dele noe vakkert eller for å lære noe som er så vanskelig at ikke klarer å forløse det alene.
For lenge siden fikk jeg Tarot-kort i gave og jeg brukte dem flittig. Jeg leste bøker og gjorde meg kjent med hvert eneste ett, men å se inn i fremtiden, det var like fullt helt umulig. Fremtiden er skjøre og vakre, uforløste potensialer som jeg absolutt ikke vil klusse med. Og om tiden ikke er linjær engang, hjelper det jo ikke allikevel for om alt skjer samtidig så er hele vårt potensial innenfor rekkevidde til enhver tid og viljen er det som aktiverer både smått og stort.
Men tilbake til Tarot-kortene som jeg har laget min helt personlige oversettelse av.
Det starter med Narren som skal ut i verden for å skape sin egen livsreise, han er kort nummer 0 og er ikke egentlig i stand til å ta vare på seg selv, her på jorden. Derfor får han en hjelper, Magikeren som er kort nummer 1 og sammen møter de det spirituelle prinsipp (Yppersteprestinnen), så det feminine (Keiserinnen) og deretter det maskuline (Keiseren) før det verdslige kommer inn i bildet (Ypperstepresten). Så skal det læres å velge med hjertet (De elskende), bruke intuisjonen basert på både innsikt, kunnskap og erfaringer, før vognen kommer med beskjed om at det er på tide å aktivt oppsøke den materielle verden. Også videre selvfølgelig. Kortene i den store arkana forteller om de sentrale punktene som spiller inn i det å mestre et liv her, mens vi i den lille får innblikk i hvordan de fire jordiske skapelses-elementene påvirker oss og hvordan vi kan påvirke dem.
Det starter med stavene som representerer ild, så kommer sverdenes som representerer luft, begrene vann og myntene jord. I den rekkefølgen forteller de oss også om den naturlige syklusen her på jorden. Ilden antenner et potensial, det aktiveres som en idè vi responderer på med en tanke, altså kobler vi oss på en høyere bevissthet før vi henter energien ned til oss igjen som følelser og dermed kan vi ikke unngå å manifestere nettopp det potensialet i både gjøren og væren.
Med andre ord er dette malen for hvordan vi hele tiden forholder oss til vår tilstedeværelse som slett ikke bare er her på jorden, men som også kobler oss opp til høyere aspekt av oss selv. Det starter altså med en idè som vi responderer på, som igjen kobler oss opp til andre aspekt gjennom tanken, som igjen aktiverer vår jordiske identitet, våre følelser som igjen setter materien i bevegelse. Men hvor i all verden er det vi kobler os sinn på gamle strategier og mønster som gjør at vi går i loop, at vi repeterer og repeterer dette vi egentlig ikke vil ha?
Om vi ser skapelsesprosessen på denne måten vil vi oppdage at i det vi har tenkt noe, er vi allerede litt for sent ute, da er det satt igang og i det følelsene kobles på, manifesterer vi umiddelbart i henhold til dem. Det må altså være her det ligger, at det er i følelsene skurken sitter og lurer oss igjen og igjen. Og for meg har det visst seg, gjentatte ganger, at det er når jeg søker belønning for gjøren, jeg aksjonerer uten engang å ta hensyn til reaksjonen som ideèn egentlig iverksatte. Vi får jo gjerne litt mer kredit for å gjøre enn bare å sitte stille og vente på en reaksjon i stedet for å sette oss selv ut i handling - umiddelbart og helst hele tiden.
Med andre ord er det slik at vi alle har en manifesterende kraft, men i stedet for å operere med gode intensjoner for oss selv, gjenskaper vi de gamle tankene og derved aktiveres de “dårlige” følelsene fordi vi innerst inne tror vi ikke fortjener å tilfredsstille det egentlige behovet vi har for å både elske og være elsket. Altså ta den plassen som er vår og være den ressursen vi er ment å skulle være i den store sammenhengen. Så kommer frustrasjonen over at vi skaper dårlige gjentagelser også kommer tvilen og fortvilelsen fordi vi ikke tror at vi noen gang vil klare å bryte ut av de gamle mønstrene og mestre å leve godt med oss selv og andre.
Selv erfarer jeg stadig at jeg er en mester i å manifestere - det blir rett og slett som jeg vil. Ofte oppdager jeg det ikke før jeg ser meg i bakspeilet og innser at det jeg opplever er forankret i et ønske jeg la ut for lenge siden, mens andre ganger dukker gjensvaret opp som små magiske øyeblikk hvor jeg får bekreftet at systemet virker helt umiddelbart.
Uansett hva jeg ønsker meg, så får jeg det før eller siden bare jeg våger å se meg selv som en tråd i synkronitetens magiske vev. På den måten eier jeg min egen historie og bærer det fulle og hele ansvaret for at det blir som jeg vil og det som starter ballet, er at jeg reagerer i stedet for å agere på alt som skjer.