Det undrer meg at så mange av oss syne så være fanget i en forestilling om at tiden løper fra oss, som i en konstant følelse av å skulle rekke noe og sørge for å ikke komme for sent.
Men det er bare en forestilling, det finnes ingen indikatorer på at vi løper i en stram streng som holder oss tilbake fra å rekke frem, helt frem til det vi tror ligger og venter på oss - der fremme. Det er ikke noe der fremme, absolutt ingenting som ikke kan hentes inn i øyeblikket som utspiller seg akkurat nå, det er ikke noe å gå glipp av, ingenting å komme for sent til for alt er helt i orden i skaperverket, alt er innlemmet i en perfekt orden faktisk.
For mange, mange år siden, tok jeg av meg klokken og erstattet den med en sjokkrosa ulltråd, sånn for å legge merke til hvor mange ganger jeg sjekket venstre håndledd i løpet av en dag. Jeg ble så overrasket og irritert av å føle meg så styrt av noe utenfor meg selv, at jeg informerte omgivelsene om at jeg ville trenge litt forståelse mens jeg heller trente opp det indre urverket. Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at jeg aldri var for sen, men heller akkurat i tide eller litt før slik at jeg kunne puste litt mellom gjøremålene. En annen effekt var at det kunne synes som om jeg overgikk hindringer ved å være helt tilstede. I det jeg bestemte meg for hvor jeg ønsket å være når, var det som å kjøre på en “grønn bølge” i trafikken, ikke treffe en eneste hindring, men heller sitte igjen med en følelse av at tiden var bevegelig og at jeg kunne justere den ved behov. Det er ikke mulig, men jo, faktisk er det - jeg har jo selv erfart at fornuften i sine beregner av tid og distanse, kom til kort når et annet potensial var satt i bevegelse.
Om vi løfter blikket og ser oss selv i et annet perspektiv, vil vi raskt avsløre at tiden vi er så redd for, ikke egentlig finnes som noe annet enn et system vi har skapt for å holde orden på vår samhandling her på jorden, ikke på hvem vi er, men på det vi gjør. I det vår produksjonskapasitet ble en aksje i det store spillet (etter finanskrisen i USA på slutten av 20-tallet når verdensbanken ble opprettet), ble vi, som innbyggere i våre respektive land, omregnet i arbeidskraft for på den måten å representere nasjonens verdi. På det tidspunktet gikk verden inn i en industrialisering som gjorde oss til arbeidsmaur med tiden som betalingsmiddel. Dess raskere vi arbeidet, dess større verdi hadde vi og lønnen ble bestemt av effektivitet, altså i hvor raskt vi klarte å utnytte tiden.
Så innarbeidet er dette systemet, at vi ikke engang var klar over at avtalene som holder dette lov-verket sammen, opphørte i 2013 uten å bli fornyet. Altså er vi ikke lenger en aksje i nasjonens verdisystem, men fri til selv å fastsette vårt egenverd. Vi er ikke lenger en handelsvare i et system som fortsatt mange opplever som et “offentlig organ” (Verdensbanken), men som er eiet av privatpersoner som tjener sine penger hver gang vi bruker noen av våre.
Så innarbeidet er systemet at vi ikke automatisk vurderer å omgjøre tiden til en ressurs vi selv eier, vi holder fast ved det som var, fordi det er liksom trygt å være i et system hvor vi allerede er vurdert og hvor vi jobber hardt for å tjene nok penger som vi kan bruke for å nære systemet som engang definerte oss som en aksje. I en tid hvor bevisstheten vår stadig når nye høyder, kommer vi i kontakt med stadig flere faktorer som maner oss til å fokusere på væren fremfor gjøren, men hvordan skal vi kunne overleve da? Hva skal definere hva som er godt nok og hva skjer om vi slutter å mangle noe, hvilken verdiskala skal vi bruke om vi plutselig ikke utnytter ressursene våre slik vi har gjort? Hva skal det bli av oss om vi ikke utnytter tiden, virkelig fyller den med handlinger som gir oss verdi?
Vi klarer ikke lenger å finne oss til rette i tiden slik vi gjorde før, vi bryter ut av systemet og begynner å se konturene av at tiden er det som genererer bevegelsen, det som holder orden på forbindelsen mellom dimensjonene, med syklusene, med årstidene, med lyset og ikke minst med de fire elementene som er redskapene vi har tilgjengelig for å skape noe her.
Tiden slik den fremstår nå, er full av endringer, nye vibrasjoner som allerede har truffet materien. Vi ser det allerede som raske skifter som ikke bruker den forsinkede rytmen vi kjenner fra før, og vi sliter litt med å holde følge. Den eneste faktoren i vår virkelighet som er konstant, er nettopp forandring. Og for å være en del av den nye rytmen, tidens bevegelser skaper, kreves det av oss at vi avslører de egentlige driverne i oss selv og i samfunnet som omgir oss.
Vi kan ikke lenger lene oss tilbake og tro at vi er trygge om vi bare følger spillereglene og tar den plassen som blir gitt oss, det er ikke det som er formålet med den nye bevisstheten som vi har kjempet så hardt for å oppnå, dette aspektet av oss som også er vår selvinnsikt når den oversettes her på jorden. Vi vil gjennomskue stadig mer nå, vi vil se stadig større sammenhenger og våkne opp til erkjennelsen av at vi er skaperne av denne planeten, av denne tiden og det er våre henvisninger som ligger til grunn for det nye som skal skapes.
De unge står på barrikadene og titter inn i fremtiden for oss, så er det vår oppgave å bruke vår erfaring til å lede den nye energien i en retning hvor den kan foredles og skape nye strukturer, helt nye. Vi ser stadige eksempler på at tiden genererer raskere bevegelser, MeToo er et eksempel og nå følger vi med på en ung jente fra Sverige som har fått med seg en hel verden i en demonstrasjon for et bedre miljø. De unge bærer energien frem i et tempo som skremmer de eldre og dersom vi ikke følger med i timen, vil det resultere i et voldsomt kaos, for den nye energien lar seg ikke stanse av gamle systemer som holder tilbake, den utsletter alt som er til hindre for å overgå alt vi kjenner fra før.
Absolutt alt vil påvirkes og for oss som individer vil vi merke det på kroppens grunnleggende strukturer, på skjelettet og de dypeste følelsene og sakte, men sikkert vil vi gjenopprette en tryggere dialog med vår egen stemme, dette i oss som kjenner vårt navn, vår vibrasjon i evigheten og som nå våkner for å innlemme oss i nettopp en helt ny tid.
Alt som er i bevegelse, alt som lever her er energi som beveger seg og tempoet er det vi kaller en frekvens. Dette skaper en vibrasjon som igjen resulterer i en lyd når den møter materien. Å gjenkjenne denne lyden ligger som et savn i mange av oss, vi leter nemlig ikke bare etter en stemme som skal bli hørt av verden, vi lengter etter vår egen tone, dette i oss som skal åpne dørene til rom vi har vært stengt ute fra så lenge.
I dette ligger lengselen etter å forstå tiden, være en del av bevegelsen som nærmest kan fortone seg som en bølge som akkurat nå har truffet land og jorden er allerede påvirket av en ny energi som aktiverer atomene på nytt som igjen skaper molekyler som i sin tur former materien. Strukturene vil endres nå for bølgen som har truffet, bringer med seg helt nye potensialer som i en oppgradert versjon av hensikten med jordens eksistens og derved også om vår rolle som medskapere av denne virkeligheten.
Vi ER tiden, det er vi som skaper bevegelsen, aspekt av oss i en annen dimensjonering, er medskapere i denne bølgen. Vi er ikke separert fra tiden, vi ER tiden, det er vi som skaper den, det er vi som forvalter den og kanskje er det på tide at vi begynner å innse at ingen av oss er her for å løpe i et system som kun tjener noen få og i stedet begynne å se oss selv som jordens tjenere. For om vi tjener henne, vil hun betjene oss og på det nivået i vår forståelse av vår egen eksistens, vil begrepene makt og begjær forvitre, de vil forsvinne i det vi ikke lenger underkaster oss et system som beviselig nok, ikke fungerer mer. Heller skal vi legge vår egen livs-intensjon inn i dette å følge bølgen inn over land og se på oss selv som skapere av en helt ny tid hvor ydmykhet og visdom er stikkordene. Å lede an i den nye tiden betyr at de som går foran er de som ikke lenger ser seg selv som herskere, men som forvaltere av denne vakre planeten.
YOU ARE NOT A DROP IN THE OCEAN - YOU ARE THE OCEAN IN A DROP!