Noen ganger sitter jeg med en følelse av å være helt avstengt, frakoblet rett og slett. Det gjelder ikke så mye i kontakten “oppover og innover”, nei, det utspiller seg mer i møte med andre mennesker og det er ikke sjarmerende.
Spesielt har jeg en venninne hvor fenomenet har vært utpreget en lang stund. Vi kan nemlig holde en samtale i gående hvor nesten 50% av ordene er borte… Ingen av oss husker helt elementære og nødvendige ingredienser for å kunne ha en forståelig dialog. Det skjer hele tiden og heldigvis har vi lært oss å le i stedet for å lete etter ord og/eller diagnoser på Google.
Her om dagen skulle hun for eksempelvis fortelle om noe hun ville belyse i forhold til samhandling mellom mennesker, men det avgjørende ordet var borte; «En trekant vet du, dette som det er skrevet så mye om, du vet hva jeg mener!»? Nei, jeg forsøker virkelig å være på tilbudssiden med Maslows behovspyramide og en rekke andre forslag, men dessverre, jeg kom til kort og der var jo hun allerede…
Selv viet jeg oppmerksomheten til noe annet, men fikk stadig innspill fra sidelinjen; «Det er menn som er med i denne trekanten, kan du ikke være så snill å huske ordet?» Men nei, ingen lyspære plinget i snakkeboblen.
Og slik er kommunikasjonen mellom oss - som en Jarlsbergost, full av hull.
Først trodde jeg det bare hadde noe med oss å gjøre, at det var et element i vårt vennskap, men så har jeg oppdaget at det eskalerer, det sprer seg inn i stadig flere relasjoner. Helt ærlig så har jeg tenkt at det kanskje er noe alvorlig galt i hodet mitt, men det sies at det ikke er det, jeg er visstnok akkurat som jeg skal og dessuten er det ikke bare jeg som strever. Jeg hører stadig fra andre at de også er litt “Jarlsberg i hodet”, så hva er det som skjer med oss?
Jeg starter en liten undersøkelse og oppdager at fenomenet forekommer i møte med andre som også er på søken, mennesker som allerede har god selvinnsikt, men som samtidig vet at det er mer, mye mer som er tilgjengelig når vi våger å slippe det til.
Jeg hører det fra dere også, dette at hverdagspraten er påvirket, enten fordi dere føler at dere snakker alt for mye eller ved å plutselig bli tom for ord.
To utslag av fenomenet er tydelige. Jeg orker ikke bruke ordene mine på samtaler som ikke interesserer meg og når jeg virkelig er interessert i hva den andre forsøker å formidle, forsvinner ordene. Et skikkelig paradoks der altså og som alltid er det nettopp i møte mellom ytterpunktene vi kan finne ny forståelse. Jeg forstår at lyskasteren er blitt til en laserstråle, at jeg automatisk rydder forstyrrelser bort når jeg skal manifestere med ny bevissthet. Laserstrålen trenger gjennom for å bekrefte hvor det er tomt og hvor det er fullt. Der det er mye å hente kal det utvikles en ny metode. Der det er tomt, er det ikke nødvendig å legge inn energi mer.
Jeg vet jo at den mektigste overføringen mellom oss mennesker er energi og at vi oversetter den gjennom våre følelser og sanser. Så kanskje er begrensningen som nå ligger i ordene, rett og slett en øvelse i dette å føle hverandre for å unngå unødvendige omveier og bringe oss raskt og effektivt til kjernen av det som faktisk utspiller seg mellom oss?
I arbeidet mitt merker jeg det tydelig, jeg er klarere når det ikke er et skjermbilde som tar oppmerksomheten og jeg går, går og går mens vi snakker sammen. Når jeg er i bevegelse og luker ut alle forstyrrelser, kommer ordene i strie strømmer og jeg opplever at dialogen, (eller enetalen), foregår på et plan hvor egoet er satt helt på pause.
For meg er dette en bekreftelse på at alt arbeidet vi har lagt ned, har en effekt på hvordan vi opererer her i materien. Vi forstår det ikke sånn helt med en gang, men etter litt trening og gjennom å dele våre opplevelser med andre, blir vi tryggere på at det ikke er noe galt med oss.
Og mens vi øver er det fint å være løsningsorientert for å mestre det aller nødvendigste. Selv vurderer jeg miming. Ser det for meg og smiler når jeg tenker på den gangen jeg skulle kjøpe egg her og manglet ordet på utenlandsk, det skapte god stemning - i HELE butikken!
Hallo?
Jada, det er noen hjemme, språk-appen er bare “uten dekning” for øyeblikket mens en oppgradering pågår. Og dersom dere ser meg riste på rumpa og vifte med armene mens jeg lager merkelige lyder, er det bare meg som er tom for egg ;-)
Og du, ordet hun lette etter, venninnen min, var «illuminati»…. Menn og trekant der altså - så dum jeg er som ikke forsto det umiddelbart ;-)