Jeg sitter her, midt i et området som får oppmerksomhet fra hele verden nå, vi har influensa nemlig, direktesendt fra Kina.
Det er en merkelig situasjon, noe jeg ikke har opplevd før. Vi er ikke fullt så dramatiske hjemme i Norge, men så har vi jo aldri hatt verdens-herredømme heller og når jeg nå ser selve essensen i det å erobre, forstår jeg hvorfor.
Frykten sprer seg i en voldsom fart, den erobrer raskt og effektivt og dramatikken som utspiller seg er helt ute av proposjoner. I stedet for å fokusere på å begrense smitte gjennom å bruke sunn fornuft, er det «alle mann til pumpene» for å tømme butikker for mat og stenge ned alt som ellers får samfunnet til å fungere. Jeg ser det for meg som en blokkerte nødutganger i et lokale som er konstruer for en velfungerende rømning.
Jeg mener selvfølgelig at tiltakene som nå er satt i verk, er av avgjørende betydning for å unngå unødvendig spredning av smitte, men det er en influensa med relativt lave dødstall, heldigvis. Jeg forstår at vi som kommer herfra ikke får komme inn i andre land og jeg forstår at områder med stor spredning blir lukket for alt som både går inn og ut. Å ha folk i karantene er et fornuftig tiltak, ikke dramatisk i det hele tatt.
Det som undrer meg derimot, er det faktum at frykt kan forhindre at en hel nasjon fra å fungere tilnærmelsesvis normalt selv om det gjøres noen justeringer for å behandle syke og hindre smitte. Men når en ikke har et snev av tillit til at nasjonen er rustet for å mestre dette, løper alle til for å hjelpe og det skjer ved å spre så mye frykt at alt går i vranglås. Og det er ikke bare vi som kriger, neida, hele verden hjelper til ved å stenger oss ute. Helt logisk, men her synes det å bety at det er oss mot verden.
Italia her influensa og det har allerede smittet oss alle sammen, ikke ved at vi blir fysisk syke, men ved at vi blir oppfordret til å være redde og frykt hjelper ikke akkurat immunforsvaret, tvert imot gjør det oss unødvendig sårbare.
For meg er dette et godt eksempel på hvordan en hel nasjon kan manipuleres til å miste all kraft som ellers gjør den umenneskelig sterk. Det er den romerske kulturen vi snakker om her, den som ikke streiker som oss andre, men går til væpnet revolusjon med en gang.
Men nå siver all den kraftfulle energien ut og frykten trer inn, alt handler om å unngå befatning med denne sykdommen som lurer over alt. Vi blir oppfordret til å være skeptiske til alle vi møter og vi tømmer butikkene for mat i tilfelle alt blir enda verre. Det er jo fornuftig, men også helt absurd for om vi hadde hatt litt tiltro til at nødutgangene fungerer om vi forholder oss rolige.
Sånn er det frykten utspiller seg inne i oss også, denne følelsen som skyver tilliten ut av spillet og roper krig så høyt at alle rømningsveier går i lås. Vi går til krig i vårt eget indre og når den først er satt i gang ser vi farer over alt. Da kommer angsten og vi mister all energi, vi gir opp og rømmer. Men frykten blir ikke igjen, den tar vi med oss og snart er vi så innestengt at vi ikke legger merke til at freden er kommet, at ro og orden er gjenopprettet og at det er trygt å komme frem fra skjulestedet vårt.
Det er ikke så mye som skal til altså, for å skape en verdenskrig. Litt gift i drikkevannet, en dose kjemiske våpen i luften, at noen “slår av” strømmen eller en influensa vi ikke har kontroll på. Og alt skapes av og sprer seg i rekordfart fordi noe eller noen bruker vår grunnleggende frykt for å manipulerer oss og sette oss ut av spill.
Hvordan dette viruset oppsto, vet vi ikke enda, men det kommer nok for en dag. Kanskje allerede i dette året hvor «det store skiftet» er spådd å gjøre seg til kjenne her på Moder Jord.
Det er utfordrende å bevare tilliten når frykten gjør kontinuerlige forsøk på å vinne meg over på sitt parti. Heldigvis er jeg norsk og ikke så veldig dramatisk så jeg forsøker å leve som normalt og veger å tro at Norge vil ta imot meg når jeg skal hjem.