Hva gjør det med oss, dette at vi ikke lenger kan være nær andre mennesker, at vi skal holde to meters avstand og i noen tilfeller isolere oss helt.
Personlig har jeg merket dette i møte med mine barn som jeg traff for første gang på flere måneder, uten å kunne klemme dem. Det var noe i hjertet mitt som sa at det var feil, men fornuften seiret selv om det oppsto en tomhet som ikke vil gå bort.
Jeg er takknemlig for at jeg rakk å komme meg hjem før alt stengte ned, å være i et annet land ville vært enda verre. Jeg er så heldig at jeg bor sammen med en god venn her i Norge og jeg takker hver dag for denne tosomheten som er så harmonisk. Det handler om å være våken for den andres behov og skape en felles intensjon om å ha det fint. Så ordner ordene resten, samtalene som løfter hverdagen over i et nytt perspektiv.
Jeg trener nemlig på samvær, jeg som har valgt å være så mye alene. Men selv om jeg er vant til det, har jeg aldri før opplevd å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Å være ensom og være isolert (fra det italienske ordet isolare som betyr avstengt fra berøring, isola som betyr øy), er to ulike ting for meg, det ene er selv-valgt, det andre er pålagt. Jeg liker det ikke, men jeg tilpasser meg og merker at jeg blir mer og mer tilpasset, eller passiv for å for å bruke et mer riktig ord. Da er det fint å ha noen i nærheten som dytter og drar litt i det som har satt seg fast.
Så hva skjer med de av oss som ikke trives alene i det hele tatt, de som har så mange vonde følelser og tanker at de trenger nærhet til andre for å legge en demper på sitt eget. Hva skjer med de av oss som allerede strever og som opplever isolasjon som en trussel mot selve livet?
Nå er vi pålagt å holde avstand til hverandre, det er dugnaden vi er med på nå. Jeg forstår reglene og for meg er det ikke så vanskelig å følge dem. Det er ikke verre enn at jeg kan bruke pusten for å komme meg ut av fortvilelsen og gjenopprette tilliten til at alt er som det skal. Men for andre hjelper ikke det og da blir isolasjonen et helt selvstendig problem ikke kan overkommes på egen hånd.
Det er lov å bry seg i disse dager og det finnes mange muligheter for å være sammen, bare vi holder avstand og ikke utsetter oss selv og andre for dette viruset som ikke er så dødelig heldigvis, men som sprer seg så veldig raskt. En telefon, et møte via en skjerm kan utgjøre en stor forskjell og så koster det ikke mer enn av vi alle har råd til det. Å gå på besøk og slå av en prat gjennom vinduet kan være nok, å være nær trenger ikke bety annet enn at vi signaliserer at vi bryr oss, at vi ser at den andre har det vondt, at de er redde.
For meg er fysisk aktivitet en nødvendighet og jeg føler meg heldig som kan være ute i naturen hver dag. Men jeg har en nær venn som sitter i karantene i et annet land og for henne er det en motivasjon at jeg sender en melding når jeg skal bevege meg også blir hun med der hun er. Så dokumenterer vi med en liten video etterpå og da har vi liksom gjort det sammen.
I morgen skal jeg møte en annen venn som kommer fra en annen by, vi trenger å se hverandre og tar med kaffe og matpakke på en tur som blir fin selv om vi opprettholder to meters avstand.
Og det kan vi, vi kan være sammen her, vi er ikke innestengt heldigvis selv om mange nå opplever at det er slik fordi de ikke finner noen inspirasjon til å aktivere seg på egen hånd. Å bli passiv er en helt naturlig konsekvens av at vi er truet av noe og der noen kjemper, er det andre som rømmer inn i sitt eget og lar frykten ta overhånd.
Heldigvis er det mange av oss som har overskudd til å bry oss og spesielt er det vakkert å se alle de som nå tar ansvar for barn som trenger litt hjelp utenfra for å mestre en vanskelig hverdag. Jeg heier på dere alle sammen og kjenner at dugnad er fint, bare vi erkjenner at vi har de nødvendige ressursene til å delta på den ene eller den andre måten.
For frykten i omgivelsene, setter seg i kroppen, men det skal jeg skrive litt om senere.
Ønsker deg en fin dag enten du er en av dem som puster godt ved egen hjelp eller om du er en av dem som strever, det går over dette, det blir bra, uansett hvordan det går så blir det bra.