For mange år siden ble jeg informert om at jorden var på vei inn i et skifte, ikke bare en syklus, men dette som ble kalt et nytt sekel. Det ble omtalt som gammel og ny energi og den gangen hadde jeg ingen forutsetning for å forstå hva dette egentlig handlet om. Men jeg ble bedt om å være bevisst på prosessen og det har jeg vært, det er det jeg har brukt tiden min på siden.
På mitt spørsmål om forskjellen mellom det gamle og det nye, ble jeg fortalt at menneskeheten skulle inn i en fase hvor individualitet ville bli viktigere enn likhet og at dette så skulle resultere i en helt ny form for samhandling. Den gamle energiens essens var å holde tilbake, den nye energiens essens er ekspansjon. Altså endres selve pulsen her på jorden slik at vi ikke lenger blir holdt tilbake, men heller skal ære vår egen individualitet og ekspandere ved å ta i bruk helt nye potensialer.
Jordens utvikling er på vei inn i det tredje sekel hvorav det første var tiden vi omtaler som Lemuria/Atlantis. Da ble jorden aktivert, altså ble den opprinnelige massen, tilført energi som aktiverte potensialer som etter hvert ble til den levende planeten vi kjenner i dag. De som var med i denne fasen hadde ikke en menneskelig form, men var bærere av energier som aktivert materien slik at de fire elementene ble satt i bevegelse for å skape liv.
Den første fasen var tidsbegrenset og på et punkt trakk bevisstheten seg tilbake for deretter å komme igjen i form av individer som var i stand til å beherske det nye potensialet. Slik startet det andre sekel hvor mennesket behersket jorden og hvor natur og kultur tok form.
Det tredje sekel er det vi nå begynner å se konturene av, så fra å ha gått gjennom aktiveringen av planeten, har vi lært å beherske den før vi nå går inn i en helt ny tid hvor vi skal FORVALTE potensialene ved å ta i bruk en ny bevissthet, en større innsikt rett og slett. Prinsippet for denne fasen er at mennesket utvikler en egen identitet, en selvstendighet som vil gi oss mulighet til å skape en samhandling med den hensikt å forvalte ressursene i denne dimensjonen, våre egne og jordens. Denne gangen skal vi ikke forlate jorden mens skiftet pågår, men være her mens bevisstheten endres.
Dette nye ble satt i bevegelse for svært lenge siden, men i 2005 begynte manifestasjonen, altså gikk det hele fra å være et potensial til å gå inn i en aktiv fase. Dette dokumenteres i Maya-kalenderen som 7 år senere ikke lenger har noen tidsangivelse. Altså markeres den et skifte i tiden. Mange trodde alt ville stanse opp den 21.12.12, men det skjedde ikke. I stedet gikk vi inn i en ny 7 års forberedende syklus som ble fullført i 2019.
Selv ble jeg bedt om å forberede meg på året 2020, det doble 2-tallet som symboliserer mesterbyggeren i numerologien. Beskjeden ble gjentatt til det kjedsommelige og lød; “2020 er året hvor strukturene skal falle!” Lite ante jeg da om hvilke konsekvenser dette skulle få, det var for meg helt umulig å forutse at et virus var det som skulle til for å få alt til å rase sammen. Nå går vi inn i en 3 x 7-års syklus (frem til 2040) hvor det nye skal vokse frem, hvor nye strukturer skal etableres. Ikke lenger for å beherske eller herske over jorden, men for å sikre en god forvaltning av planeten og alt som lever her.
Det innebærer at det først er når de såkalt “nye barna”, tar over ledelsen i samfunnet vårt, vi vil se konsekvensen av at vi går fra herske til forvalte. Barna som allerede har aktivert den nye vibrasjonen, bevisstheten som vi andre strever sånn med å tilegne oss. Så er det vår oppgave å bære historien for dem, men også være åpne og bevegelige slik at vi blir med på skapelsen av noe nytt, noe som kan aktiveres fordi vi som individer er rede til å se større perspektiver og derved virkelig forstår behovet for en ny form for samhandling. Ikke lenger drevet av de gamle maktstrukturene, men over i en fase hvor likeverd oppstår som en konsekvens av individets bevisste egenverd.
Akkurat nå står i vi et mellomrom, et tomrom nærmest som er fylt av frykt for det ukjente. Alt vi trodde på, alt vi beskyttet oss bak, alt det velfungerende, virker ikke mer. Så hvem blir vi når vi står alene med og møter det som faktisk er vårt, potensialet som vekkes til bevissthet fordi vi trenger det for å overleve, for å skape en ny plattform for oss selv. Men hvilke ressurser er det jeg har, hvem er jeg når jeg ikke lenger kan drømme meg inn i fremtiden og fokusere på å skaffe meg noe jeg mangler. Hvordan skal jeg se min egen genuine identitet når jeg ikke kjenner omgivelsene jeg speiler meg i, når det er jeg og bare jeg som tar beslutningen om å falle for frykten eller la tilliten løfte meg opp?
Kanskje er det enklere enn vi tror, kanskje skal vi bare dykke litt dypere inn i oss selv for å forstå. For om vi er her i forvaltningens tjeneste, vet vi jo allerede hva som er godt for oss og som derved er godt for jorden. Vi er ikke separert fra naturen, vi ER naturen og vi er ikke separert fra hverandre heller, vi er her i samlet flokk, en rase i en felles fauna - vi som har valgt å bistå planeten i denne svært krevende perioden.