Så hva betyr det egentlig, dette ordet fellesskap, hva innebærer det om vi løfter blikket akkurat nok til at vi kommer oss ut av vårt egen selvopptatthet. Ja, vi er selvopptatte, vi er så godt vant at vi glemmer at vi faktisk troner på toppen av et økonomisk hierarki, vi som har tilhørighet i dette landet. En velstand bygget på Moder Jords ressurser, men har vi glemt å takke henne, har vi mistet evnen til virkelig takknemlighet i vår streben etter mer og mer og mer?
Men akkurat nå er det slutt, vi får ikke mer, kranen er stengt og det stilles krav til oss som vi absolutt ikke liker, men som vi ikke kommer utenom. Demokratiet har talt, ikke som med et dryss av rikdom fra en onkel i Amerika, men med en stemme som maner oss til nøysomhet og forsiktighet i omgang med alt som før var fritt og så tilgjengelig at vi tok det for gitt. Vi er fortsatt et fritt land med ytringsfrihet og et sant demokrati hvor vår stemme blir hørt når store og små beslutninger skal tas. Men noe er begrenset, de demokratiske prinsippene om medbestemmelsesrett og frie valg er ikke lenger like tilgjengelig. Vi liker det ikke, vi er ikke vant til det så vi stritter, naturlig nok imot.
Noen blir aggressive fordi de ikke får dra på hytta, andre gråter fordi påsken er avlyst og fordi 17-mai ikke kan feires som normalt. Russen fortviler over den nøye planlagte festen som aldri ble noe av, mens andre igjen allerede har begynt å rope om at båt-sesongen kan være truet og at den lenge planlagte utenlandsturen kan forsvinne inn i verdens-virusets kraftfulle dragsug. Med andre ord er vi opptatt med vårt eget og det er fint, men det blir enda bedre om vi løfter blikket og bruker en litt høyere bevissthet for å forstå og akseptere at verden aldri vil bli som før, alt vil være annerledes i lang tid før den nye normalen etablerer seg i landet.
Vi skal inn i en fase nå hvor individet skal styrkes og vi bruker den gamle metoden, vi henvender oss til egoet for å søke råd, for hva er det egentlig jeg har behov for. Dette spørsmålet som er blitt et “sesam-sesam” for meg og som jeg stiller hver eneste gang jeg står fast i utøvelsen av stort og smått. Men der jeg før fant svarene i mitt eget hverdagslige, har noe endre seg. Det handler ikke like mye om min egen utvikling lenger, men mer og mer om det som gjør meg i stand til å stå til tjeneste.
Det betyr ikke at jeg har lagt meg selv til side, absolutt ikke og egoet mitt er ikke destruert. Nei, det er mer som å ha fått et større utsyn og derved også innsyn i ressurser jeg ikke visste at jeg hadde, muligheter som åpenbarer seg der det før var et gjensvar som ropte umulig.
Akkurat nå kan vi ikke legge til rette for å manifestere drømmene fra i går, vi kan ikke tilfredsstille ønskene vi hadde for fremtiden heller for den er ikke mer, alt er forandret og det eneste vi sitter igjen med er det vi har, akkurat her og akkurat nå. Om vi legger alle forventninger til side, klarer vi kanskje å komme i kontakt med dette øyeblikkets sanne potensial og kanskje kommer det til syne noe nytt når alt det velkjente er borte. For det finnes noe, ganske mye faktisk, men det er bare så veldig annerledes. Så venner vi oss nok til det etter hvert og hytta blir ikke borte, ikke båten og utlandet heller og vi har blitt forsikret om at det alltid vil være nok toalettpapir ;-)
I alle kriser er det noe som faller og noe som reiser seg opp, som fugl Phoenix fra asken. Eller noen som faller og en liten djevel som reiser seg og benytter seg av mulighetene vi andre ikke ser. Det er skapelsens kraft som våkner, vi blir tvunget til å bruke vår iboende kreativitet og stole på at alt har en mening - også fallet.
Fellesskap er å gjøre noe sammen og se at nettopp våre ressurser er viktige i den store sammenhengen og vi blir kanskje sterkere av dette, som nasjon og som individer. Hver og en av oss har en mening og akkurat nå oppdager vi at det Moder Jord trenger, er at vi tar i bruk andre potensialer og finner frem talenter vi ikke ante at vi hadde.
Det blir en fin reise videre dette, menneskeheten våkner og selv om morgendagen er helt uforutsigbar, er den akkurat like vakker som før og våren kommer i år også, med solskinn og skjønnhet i alt som spirer og gror. Det gjør litt vondt når knopper brister, vi kjenner det nå, alle sammen.