Om vi ser på livet som en reise, en ferie vi lenge hadde ønsket å dra på, hvordan ville du planlagt den?
Selv er jeg ikke i tvil, jeg ville dratt avgårde uten annet enn en enveis-billett og med lite bagasje. Det er slik jeg fungerer best, det er når alt er uforutsigbart det er lettest for meg å leve og jeg elsker overraskelser. Venner har alltid kalt meg en “gipsy”, antagelig fordi jeg har så lite behov for å ha en trygg base. Jeg finner meg stort sett til rette der jeg er og friheten til raskt å kunne bevege meg, er viktigere enn å ha materielle ting for å være trygg. Mange har kalt det modig av meg å flytte til utlandet, noen har til og med sagt at de beundrer meg fordi jeg våget. Men for meg er det ikke så modig å bryte opp, det krever mer mot å bli værende på samme sted over lang tid.
Heldigvis er vi forskjellige! Noen av oss er avhengig av nær og hyppig kontakt med familie og venner og jeg beundrer dem som er flinke til å gjentagende invitere, skape gode sosiale rom hvor det er god mat og godt selskap igjen og igjen. Og jeg beundrer dem som bærer samvær med egne barn som en fanesak gjennom livet, tenkt så trygt det er for den kommende generasjonen å ha et barndomshjem og foreldre som alltid er der, på samme sted og med så mye kjærlighet tilgjengelig at det aldri tar slutt.
Jeg vokste opp slik og jeg beholdt tryggheten til jeg var voksen nok til å bære ansvaret for både hjem og familie på egen hånd. Så ble de borte, mine to skattede foreldre og jeg har mange ganger undret meg over hvorfor jeg ikke har gitt det samme videre til mine to. Kjærligheten har jeg nok av, men jeg forvalter den på en helt annerledes måte.
Noen av oss liker å planlegge i forkant av en reise. Halve gleden ligger i nettopp denne fasen hvor de velger ut både tidspunkt for avreise og hjemkomst og de har en velfungerende plan å navigere etter. De får store opplevelser og det er en trygg måte å ferdes på - for dem. Å ha en plan gjør oss til velfungerende medreisende her på jorden, men heldigvis er det noen av oss som skaper noe annet, det er også nødvendig for å opprettholde dynamikken.
Jeg trives best i det uforutsigbare og oppdaget for lenge siden at det ble fryktelig dyrt å ha returbilletter som aldri ble brukt. Jeg har forsøkt nemlig, å planlegge, men det viser seg at det ikke fungerer så godt, spenningsmomentet blir liksom borte når alt er tilrettelagt på forhånd.
Ofte får jeg spørsmål om hvorfor jeg ikke har en kjæreste, om det ikke savner noen å dele livet med. Til det er svaret at akkurat nå, lever jeg det livet jeg alltid har savnet. Voksen nok til å ta det fulle og hele ansvaret for meg selv, med barn som lever i tråd med sine egne drømmer og med frihet nok til å slå meg ned der det kjennes riktig å være til enhver tid. Jeg forstår hvorfor mange spør, det er tross alt mer normalt å trives i flokk og ha en trygg base som ramme for komfortsonen.
I mitt barndomshjem var det plass for alle og jeg er vokst opp med mange barn som kom innom for å få frokost og matpakke før de gikk til skolen. Hos meg var det ingen slike, jeg møtte dem ikke, men nå derimot opplever jeg å få være delaktig i manges liv, ikke fordi de trenger et måltid, men noen som har hoppet før og som beviselig fortsatt står oppreist. Uansett hvordan vi legger opp denne turen, vil vi møte andre som trenger vår støtte i kortere eller lengre perioder. Da blir vi testet og selv undrer jeg meg over hvor lett det er å for mange, å holde døren lukket, selv om basen er så trygg og solid at den gjerne ønskes vist frem i et glanset interiørmagasin.
Hvem du er og hvordan du velger å legge opp denne reisen, har ikke så stor betydning, det er plass for oss alle og vi kommer uansett dit vi skal. Personlig har jeg mine vakreste minner knyttet til opplevelser hvor jeg er blitt tatt imot, akseptert og elsket fordi jeg er den jeg er, og i møtene med andre som har tillatt meg å gi det samme tilbake. Vi er heldigvis aldri alene her på jorden, enten vi forflytter oss i flokk eller velger å være ensomme vandrere så er vi sammen om å utforske denne dimensjonen. Podcasten denne uken handler om det, om at “Compassion is the new cool.”