Det er en merkelig situasjon vi er i nå som verden har gått i stå. Alle drømmene vi hadde om å bevege oss utenfor våre egne landegrenser er visket ut og drømmer vi har på egne vegne skal også justeres. Alt blir annerledes når nærhet er byttet ut med begrepet sosial distanse og allerede er det mange av oss som har oppdaget viktigheten av en god klem. Allikevel er dette er bare første del av prosessen, beredskapsfasen vil etterfølges av en periode hvor “bølgen” trekker seg tilbake og avslører hva som faktisk ligger igjen. Vi vet at konsekvensene vil bli betydelige for hver enkelt av oss, og vi forstår at verden aldri vil bli som før. Heldigvis kommer klemmene tilbake og nærhet vil gjenoppstå, men det er siden, ikke nå.
Jeg er en av dem som ikke tror på tilfeldigheter, men som oversetter det som tegn og akkurat nå er beskjedene så kraftfulle av vi ikke kan unngå å se dem, men hva er det vi blir forsøkt fortalt?
Et av mine viktigste verktøy for å forstå i dette livet, er å stadig løfte blikket. Det er så mye av mitt daglige strev som ikke synes å ha noen nytteverdi før jeg gir meg selv tilgang til et større perspektiv, et annet utsyn. Finner jeg det ikke på første forsøk, prøver jeg igjen og igjen inntil jeg ser kaoset i mitt eget som et fragment av en størrelse hvor alt er i perfekt orden. Det er ikke alltid jeg får det til med en gang, det å se orden altså, men etter hvert som jeg får distanse til mitt eget kaos, forsvinner tvilen og erstattes av en klokkeklar tro på at alt er i orden, at alt er som det skal - et sted.
Det er som med blokkeringer som skaper uro i kroppen, ubehag eller sykdom. For meg er ikke symptomet nok til å gi forståelse for hvorfor jeg strever, den innsikten får jeg først når jeg leter etter årsaken til kroppens reaksjon. Som regel ligger den et helt annet sted enn der den gjør seg synlig og jeg vet at også kroppen er som den skal, helt perfekt til mitt bruk, jeg trenger bare lese bruksanvisningen.
Jeg har løftet blikket lenge nå, for å forstå hva som faktisk foregår og jeg tror ikke jeg har det ene svaret som det kan settes to streker under, til det er situasjonen for kompleks, for sammensatt. Men jeg velger å omgå konspirasjonsteoriene som florerer akkurat nå hvor både UFO og vaksine, biologiske krigføring og 5G etc. blir beskrevet som årsak til at virusets eksistens. Jeg har min personlige oppfatning av dette, men skal ikke gå inn på det her. Jeg løfter heller blikket og ser på disse teoriene som symptomer på at verden forandrer seg, at det har en klar og tydelig årsak som vil bli avslørt om litt.
Det morsomme med å løfte blikket er at dess lengre bort fra de faktiske realitetene vi kommer, dess enklere er prinsippene, nærmest banale eller naive at det er vanskelig for den mentale kapasiteten vår å akseptere at noe som virker så komplisert egentlig er så enkelt.
Det er mange, mange år siden jeg første gang opplevde at min frie vilje ble fratatt sitt mandat og jeg fikk følelsen av å bli overstyrt og nærmest ledet inn på spor jeg selv aldri bevisst ville valgt. Som for eksempel å flytte fra landet og legge alt det trygge bak meg. I dag ser jeg at det var nødvendig, men fra et materielt ståsted kjenner jeg på en fortvilelse for når jeg vender tilbake, er grunnmuren som heter økonomi, rast sammen og bare løse byggeklosser ligger igjen der det før var et solid fundament. Så kan jeg dyrke den håpløsheten eller løfte blikket på nytt for å se om det er mulig å skape noe nytt ut av dette som ligger igjen, de små faktorene som fortsatt har den samme essensen i seg og som kan ekspandere om jeg bare tror på min egen kraft, mine egne evner til å sette sammen og bygge på nytt. Anger er ikke et godt redskap å bruke i gjenoppbyggingen, aksept derimot er bedre og det å tro på at det finnes en mening
Det samme skjer i vårt eget indre, å forlate den trygge identiteten vi har lært oss å stole på, medfører en risiko for at alt faller sammen. Men det er bare et lite øyeblikk før vi finner igjen den opprinnelige essensen som skal ekspandere, ikke for å gjenskape den vi var, men for å installere en helt ny versjon av oss. Jeg vet at mange av dere også har vært i kontakt med dette og for noen kalles fallet utbrenthet eller ME, eller andre beskrivelser som kan kalles en diagnose. Å bli frakoblet og få en diagnose er for meg et symptom, men fallet har en egen hensikt og selve rekonstruksjonen er en viljeshandling. Ikke bare den frie viljen til å være her, men viljen til å ekspandere og oppleve en større innsikt og en noe mer givende hensikt enn bare å overleve i dette livet.
For meg har dette viruset en sammenheng med en ting, nemlig at vi allerede har gått inn i den såkalt nye tiden (jeg har skrevet mye om dette før) og at det vi nå opplever er at de store strukturene faller. Akkurat slik vi kan oppleve det i vår personlige opplevelse av verden, i det vi velger å gå en annen vei for å søke større innsikt, større forståelse for vår egen eksistens.
Masse-bevisstheten blir stadig romsligere og vi er medskapere i den. Så derfor er det kanskje at så mange av oss, allerede mange år tilbake i tid, opplevde at det gamle ikke virket mer og at den frie viljen endret karakter. Så falt vi sammen og dro med oss masse-bevisstheten i samme slengen. Samtidig ble vi innlemmet i en større orden hvor vi ble universets informanter, som om vårt eget fall dokumenterte hvordan verden ville reagere når det store skiftet skulle komme.
Og nå, når skiftet er der, vil de samme menneskene også være de som evner å forstå hvordan de faktiske verdiene kan reise nye byggverk. Det som ikke nødvendigvis kan målet i penger, men i innsikt i dette at alt har en sammenheng. At det store kun er en speiling av det lille og at vi faktisk har alt vi trenger for å gjenreise oss selv og være eksempler på at en ny kultur kan etableres. Når vi nærer det i oss selv som er til gavn for både oss og naturen, vil en ny evne til samhandling vokse frem og dermed går vi inn i nok en ny fase hvor verdier får en annen betydning.
Kanskje er dette tiden for at mennesker med denne innsikten reiser seg og gir et nytt innspill til masse-bevisstheten, at vi tror så sterkt på endringen at vi kan gi trøst for de som nå opplever at alt er meningsløst. Å være et eksempel, er alt som kreves, det innebærer at vi skal tone ned vår egen søken og anerkjenne at vi allerede har alt vi trenger for å lykkes. Det er ikke for stort for oss, bare akkurat passe til å romme vårt egenverd.
Men det kan være utfordrende, for forståelsen vårt er fortsatt forankret i det vi trodde på før, at verdi måles i kroner og øre. Det er ikke sant og jeg skal skrive mer om dette litt senere for ellers blir denne posten fryktelig lang.
Jeg tror dette er tiden for å løfte blikket, for å gå ut av alt vi tror vi er og se oss selv litt på avstand. Jeg er nemlig sikker på at vi vil finne tilbake til vår opprinnelige verdi i klossene som ligger igjen på byggeplassen vår og jeg er helt overbevist om at vi har både kunnskap og erfaring nok til å reise oss igjen, ikke slik vi var, men i en ekspandert og foredlet utgave.
Så hvem er vi blitt, hva er det vi ønsker å skape i tiden som kommer, hvilke ressurser har vi å rutte med, som gir oss så stor glede at sjelen synger inne i oss. Det er ikke så vanskelig, det er naivt og enkelt for inngangsbilletten til den nye tiden er lek, å leke med potensialer er verktøyet vi trenger for å se at det nye reise seg.
Hvem ønsker du å være, hvilke drømmer er du rede til å aktivere her i den materielle verden. Er de som før eller har noe endret seg og er du rede til å gi slipp på det du engang var?