Kaos på dansegulvet

paso doble.jpeg

Mange av oss er så redd for konflikter at selv små krusninger på overflaten lett kan bli tolket som fare for stol bølgehøyde. I ren frykt for hva som kan komme, glemmer vi å faktasjekke situasjonen, men handler på instinkt. Valget står mellom å stikke av eller ta en fight og uansett metode, blir det uansett bråk for frykten går aldri stille i dørene. .

En konflikt forløses om vi bare lar energien utspille seg, om vi lar den slippe til uten å filtrere den gjennom frykten vår. Det er som en bølge som naturlig bremses ned i det den når land, men i stedet for å la bevegelsen foregå helt naturlig forsøker vi å gripe inn før kraften blir for stor. Vi vet hvordan det går, det skaper bare en akselerasjon og plutselig befinner vi oss midt i en ukontrollerbar storm.

En konflikt kan være en samtale om ikke er sluttført, en dialog som har slått krøll på seg fordi det oppsto en misforståelse, eller det kan være en utmerket metode for å få fart på innestengt energi. Noen ganger kommer vi opp i konflikter som ikke handler om at vi personlig ønsker å ha rett, men om en urett vi ser det som vårt ansvar å ta del i. Uansett hvilken intensjon vi har i møte med et mulig uvær, an vi ikke mestre det uten å sitte stille lenge nok til at våre intensjoner er klokkeklare, enten går vi mot løsning eller låsning.

Om vi velger å flykte eller fighte, er det frykten som aktiverer reaksjonen og utfallet avhenger av om vi er fornøyd med beslutningen. De færreste av oss er det, vi føler oss ikke forløst av en konflikt, det er mer som om vi tar med oss en ulmebrann videre og vi vet at den når som helst kan blusse opp og skape nye konflikter.

Gjennom hele livet opplever vi at det i vår samhandling med andre, er en konstant fare for uenighet. For noen er konflikter faktisk blitt et innarbeidet mønster, en metode de tyr til hver eneste gang de kjenner på et emosjonelt undertrykk. Da er det ikke bare stille indre ulming lenger, da er det mer som en pyroman bor der inne. Det undrer meg at disse menneskene som konstant er i konflikt med andre, ikke ser seg selv som den aktive parten, som den med eierskap til pyromanen.

Det skal to eller flere parter til for å skape en konflikt og som regel danner de grupperinger for å finne støtte i hverandre. Det kreves også at to eller flere beveger seg til den samme musikken for at det skal være mulig å skape en forløsning. Den naturlige rytmen vil forløse det fastlåste dersom vi ikke holder igjen, tviholder på behovet for å vinne. Det finnes alltid noen slike på dansegulvet, de som skrur opp musikken og dobler hastigheten for å få litt fart i sakene. Da dunker vi ikke lenger bare forsiktig bort i hverandre uten intensjon om å skade noen, vi sloss og snart er alle en del av dette meningsløse kaoset som kalles krangling.

Den mest ubehagelige situasjonen er den som utspiller seg når det er din egen dansepartner som skrur opp musikken, den personen du trodde du var på lag med, men som viser seg å ha en annen agenda. Da mister du plutselig muligheten til å nære ditt eget behov for en løsning, du blir en del av en annens behov for dramatikk. Igjen reagerer vi på refleks og fornuften glemmer at den har et et oppdrag med å være redningsbøye. Den og alt det andre blir med i dragsuget og plutselig er vi midt i noe vi ikke hadde forberedt oss på i det hele tatt.

Jeg husker spesielt en situasjon som oppsto hjemme hos oss. Mamma-frustrasjonen var intens, barna ville ikke høre etter og jeg tok frem ord i store bokstaver og skrudde opp volumet. Midt i utbruddet så min yngste sønn rolig på meg og sa;

«Du mamma, når stemme-volumet ditt går opp, forsvinner vettet ditt ut!»

Han hadde helt rett og i enhver situasjon har vi et valg om å konsultere vettet før instinktene tar over. Vi kan løsne på knuter eller stramme skikkelig til. Og er vi i utgangspunktet redd for en meningsutveksling, er vi allerede godt på vei inn i en låsning og det vil måtte utspille seg en indre kamp å endre kurs underveis.

Frykten for konflikter er ubegrunnet, det er ingenting å være redd for, det er bare en samtale som ikke er fullført og går vi inn i situasjonen utstyrt med en dose tillit, kan ingen andre bruke vår energi for å nære eget behov for dramatikk. Om vi holder hodet kaldt og sitter stille til vi faktisk ser situasjonen i et mer helhetlig perspektiv, kan vi avsløre vår egen rolle og ta ansvar for det som er vårt behov, vår intensjon. Som regel leder det oss til et ønske om fred og er det krig vi trenger, ja da finnes det mange perfekte motstandere.

En konflikt er en samtale som ikke er sluttført, dramatikk er egoets behov for å bli sett og hørt. Valget om hvilken strategi vi skal bruke, avhenger av om det ligger frykt eller tillit i ansatsen. Det blir som vi vil, låsning eller løsning, harmonisk dans eller kaos, krig eller fred.