Fotograf; Mona Nordøy
Jeg er så heldig og så inderlig takknemlig for den muligheten jeg får til å utforske livet gjennom samtaler med dere. Det er det fineste jeg vet og jeg gleder meg til hver eneste avtale. Og selv om alle er helt spesielle, er temaene merkverdig like, det handler om kjærlighet, om den vi strever med å utøve overfor oss selv og den vi skaper i samhandling med andre. Det kan godt være fordekt som jobb-problematikk eller vår lengsel etter en mening i livet, om relasjonen til våre foreldre eller sorg over noen som har gått til den andre siden, om oss som forelder og venn eller rett og slett om økonomi og romantiske relasjoner.
Vil jeg noen gang føle meg helt trygg her på jorden, vil jeg noen gang føle at jeg har så stor verdi at responsen kan måles i en overflod av både penger og kjærlighet?
Inngangsbilletten er at vi tror på overflod, at det av begge deler til alle. Men vi snubler i troen på at vi fortjener, at vi er gode nok også har vi lært at livet er en kamp, at vi er her for å løse problemer, erfare smerte og mestre sorg, hele tiden for å lære og lære og lære. Så fokusert er vi på å danne oss ut, at vi mister grepet om kjærligheten, om lengselen som hele tiden vil ha oss inn på den rette veien, vibrasjonen i oss som aktiverer opplevelsene våre her, utlært eller ei.
All snublingen oppstår fordi vi ikke tror på at virkeligheten skapes av oss, at det er hva vi sender ut som kommer tilbake. Omgivelsene er rett og slett en respons på oss, et speilbilde på hvem vi opplever at vi er og er det et brist i dette selvbildet, vil sprekken i speilet ta all oppmerksomheten og vi glemmer at vi har superlim i verktøykassen. Det er ingen skader i speilet som ikke lar seg reparere, vi har lov til å prøve ut de ulike aspektene av oss selv for å komme til enighet om hvem vi faktisk ønsker å være. Men omgivelsene vet ikke at vi øver, de tror de har lært den sanne oss å kjenne så de vil automatisk respondere på den vi alltid har vært, de ser både de blanke flatene, men også sprekkene som de i det skjulte bruker imot oss. De kjenner våre svakheter og de vil utnytte dem fordi VI fokuserer på dem og ber om deres bekreftelse på at vi ikke er gode nok.
Og uansett om vi velger å gå fra vår partner fordi vi har møtt en annen som vekker lidenskapen i oss, er ikke speilet reparert så når den første forelskelsen er over, kommer de gamle sprekkene til syne igjen og plutselig er vi tilbake i det samme sporet. Med noen variasjoner selvfølgelig, men dansen foregår i den samme rytmen, snublingen skjer i akkurat de samme trinnene som før.
Det er ikke bare i de romantiske relasjonene denne situasjonen utspiller seg, den ligger i samhandlingen med våre barn, våre foreldre, venner og kolleger, ja i hele samfunnet spiller vi en rolle som gjenspeiler hvem vi er, hva vi synes om oss selv, hvor høyt vi føler at vi fortjener å bli elsket, hvor mye overflod vi tror oss i stand til å forvalte. For at det er nok til alle ligger ikke etablert i tro-systemet vårt, vi fokuserer heller på urettferdighet og mistror at potensialet har innebygget alt vi trenger hele tiden, bare vi våger å ta imot.
Frykten vår kobler slangen fra kranen og når vi forsøker å vanne drømmene vi ønsker å se spire og gro inn i virkeligheten, skjer det ingenting. Ut fra kranen kommer det energi i strie strømmer, nok til å aktivere selv de største største potensialer. Det er ikke drømmen som er problemet, den er ikke for stor eller ufortjent, den mangler bare koblingen til egenkjærlighets-kilden. Så i stedet for å besørge at forbindelsen er inntakt, henvender vi oss heller til omgivelsene for å spørre om vi kan låne litt vann fra dem, de som synes å ha mer enn nok. Vi bønnfaller andre om å se oss og høre oss slik at vi i hvert fall får noen dråper som kan holde håpet levende.
Etter hvert kommer fortvilelsen for det skjer ingenting, vi låner og låner, men drømmene går ikke i oppfyllelse. Det hjelper ikke med alt vi leser, visualiserer, gjentagende mantraer eller mentale strategier, distansen forblir som før og til slutt gir vi opp og aksepterer at vi er her mens drømmen er et annet sted. Men vi beholder lengselen og takker for omgivelsene for hver eneste dråpe, hver lille bekreftelsen på at vi er gode nok blir bevart som skatter i vårt eget indre. Men det kan aldri bli nok, vi kan ikke være tilfreds før det store, det virkelig store som finnes der inne, får næring nok til å blomstre.
Det er lett å ty til omgivelser og opplevelser utenfor oss selv for å avsløre hvor problemet ligger, men vi finner det ikke løsningen der, bare problemet som stadig får mer næring. En ny kjæreste, et barn, kontakt med de vi elsker på den andre siden også videre kan ikke gi oss det vi trenger. Omstendighetene er bare et gjenskinn av det vi sender ut og når vi bare ser sprekken i speilet, bekrefter de andre at det også er det de ser. Vi kan ikke endre vårt eget selvbilde ved å spørre omgivelsene, vi finner ikke koblingen mellom slangen og kranen før vi konsulterer det inne i oss som frakoblet oss en gang for lenge siden.
Så sender vi ut en strøm av ønsker og vi visualiserer drømmer, vi ber på våre knær om hjelp og støtte, men alt vi får, er gjensvar på sprekken, på det i oss som aldri strekker vil, det vi ikke tror kan repareres. Men det kan det og vi skal ikke kvitte oss med det, vi skal ta ansvar for det som det har vært så krevende å lære, ære det som vår edleste skatt og sørge for at vi ikke lenger er som vi er til tross for noen skrammer og sår, men FORDI vi har bevis på at vi har levd og lært mens vi har lengtet etter å slippe mer av oss selv fri her i materien.
Når vi så mestrer å se på oss selv med kjærlighet, kommer det en fase hvor omgivelsene trenger litt oppdragelse. De ser oss som vi var og trenger litt tid og nøye veiledning fra oss, for å kunne se hvem vi er blitt, men det er en annen historie.
La oss starte med å erkjenne at den store kjærligheten er den vi har til oss selv. Da innser vi nemlig at alt kommer til oss, helt uten anstrengelse og vi forstår at overflod er en naturlig del av rytmen her på jorden, enten vi lar den skylle inn over oss som sorg og smerte eller lar den skape store jubelrop i hjertet.