Har kommet tilbake til Italia og blir svært berørt når jeg ser konsekvensen av den isolasjonen menneskene har levd i her, i 12 uker. Tre hele måneder uten å se andre mennesker, bare med tillatelse til å gjøre et besøk i uken på matbutikken, oppsøke apotek og lufte hunden, men bare 200 meter fra egen adresse. Hver gang med medbrakt skriftlig dokumentasjon på hensikten med oppholdet utendørs, alt nøye overvåket av politiet.
Frykten for sykdom er helt reell her for selv om Italia har et meget godt helsevesen, knelte det velfungerende systemet da så mange innbyggere ble syke samtidig, leger og sykepleiere inkludert. Det gjør noe med et folk som daglig ser militær-kolonner som transporterer kiste på kiste med døde til krematorier i andre deler av landet. Ingen fikk pleie sine nærmeste, ikke fikk ta farvel, ingen begravelser og ingen å holde rundt for å finne trøst i sorgen.
Hjemme i Norge har vi også hatt restriksjoner, men vi også fått bekreftet at helsevesenet klarer å ta vare på de syke, bare vi følger reglene. Butikkene har vært åpne nærmest som normalt og mange av oss har kunnet nyte turer i skog og mark, mer enn noen gang før for mitt vedkommende. Det er ikke så vanskelig å holde avstand for vi har god plass, vi har rent vann og penger nok til å støtte opp om dem som trenger det. Vi kan dugnad i Norge og det ligger i kulturen vår at vi står sammen når det trengs.
Dugnaden tar ikke bort all frykt, det er helt reelt å være redd når økonomien raser og det er fare for liv og helse. Også vi har strevd litt med å opprettholde en tilnærmelsesvis normal hverdag med hjemmekontor og barnehage i samme rom, med hytte som ikke har vært tilgjengelig og drømmer som har gått i vasken. Mange arbeidsplasser er borte, og en usikkerhet har spredt seg blant oss, men den er ikke større enn at boligmarkedet er brennhett. Den lave renten gjør at noen kan ta seg råd til å bruke penger og investere i hus, leilighet, bobil, campingvogn, hytte eller båt.
Vi har med andre ord kontroll hjemme og vi har hele tiden kunnet stole på at de helt grunnleggende systemene i landet vårt har fungert også har vi penger på bok, en ganske stor bufferkonto faktisk.
Så blir det kanskje mer vanlig med norgesferie heretter, kanskje oppdager vi gleden i roen og stillheten som oppstår når vi kobler oss fra de gamle rutinene. La oss håpe at det litt lavere stressnivået varer selv om vi kan utvikle noe som blir kalt hjemmekontor-slitasje, etter hvert?
Nå har både Italia og i Norge gått inn i en ny fase hvor viruset ikke lenger er ute av kontroll og hvor vi vet hvordan vi raskt kan bremse utviklingen ved å stenge muligheten for nærkontakt mellom mennesker. Hjemme virker det som om frykten har lagt seg, her er det ikke slik enda. Det er påbudt å bruke maske og det utspiller seg noen lite hyggelige situasjoner når turister bryter reglene og truer friheten til de fastboende som endelig får lov til å være utendørs.
Frykten ligger som et teppe og selv oppholder jeg meg minst mulig i områder hvor det er mange mennesker. Jeg var så trygg hjemme i Norge, det er jeg ikke her, akkurat nå. Jeg går ikke rundt og er redd for å bli syk, men selv om jeg forsøker å holde ro og orden inne i meg, sniker den seg inn denne frykten som andre bærer på, rett under huden.
Frykt er et merkelig vesen, som et virus i seg selv som trenger inn og lager en masse krøll i de andre følelsene våre, selv om den ikke engang er reell. Hele samfunnet vårt er bygget opp på dette prinsippet som gjør at vi kan kontrolleres, undertrykkes og holdes samlet slik at de med makt kan opprettholde sin funksjon. Og det er nødvendig, vi har sett det nå, at frykten er en god strategi for å skape dugnad også.
Men så er det er viktig at vi tar en pause fra den, at vi har mentale strategier som løser oss fra den slik at vi får brukt noen andre følelser også. Alt dette vi har å glede oss over, alt det vi er her for å nyte, for det er viktig for psyken vår. Når vi tappes for energi den ene veien, MÅ vi fylle på i den andre enden. Utryggheten tapper oss for krefter, trygghet fyller oss opp igjen. Så da er det viktig, spesielt nå, at vi sørger for å dyrke det som gir oss glede, flere ganger om dagen er min anbefaling til meg selv.
Jeg opplever at det er mye lettere å ha tillit når jeg unngår andres påvirkning, det står nemlig ikke noe i min livs-kontrakt om å bære andres redsel, den avtalen har jeg aldri signert. Så da øver jeg på å tro og ha tillit og håper at jeg på den måten utvikler en immunitet etter hvert, slik at den frykten jeg har er reell og ikke bortkastet energi fordi jeg alltid står klar til å løpe når andre roper fare.
Står vi sammen og har tillit til at det går over, gjør det det for det går alltid over.