Jeg lekte med noen “engle-kort” i går, spurte om hva jeg skal fokusere på for å utnytte potensialet best mulig. Svaret jeg leste var at jeg skulle møte livets gleder med ærbødighet, ydmykhet og takknemlighet. Akkurat så svulstig og overdrevet at jeg ble litt satt ut der jeg mer hadde sett for meg en litt enklere variant.
Ærbødig - et stort ord, men ved nærmere ettertanke ligner det litt på respekt og det var da jeg innså at jeg faktisk er litt ærbødig for livet, for alt jeg har klart å oppleve og for at alt jeg har mestret.
Jeg tar rett og slett av meg hatten for meg selv, i ærbødighet - for makan til innsats!
Tror flere kunne løftet litt på hodeplagget sammen med meg, nærmest kastet det opp i været for feire alt vi har fått til, alt vi har skapt, alt vi har erfart og opplevd. Det er jo det som ligger igjen i fotsporene våre når vi vandrer videre. Der står det ingenting om alt vi konstant manglet, men er mer en historie om alt vi mestret. Derfor er det litt trist at vi ikke jubler mer mens vi fortsatt er her, for om ikke vi gjør det, forstår jo ikke omgivelsene at det er grunn til å være med på et seiers-rop.
Alt for mange av oss går rundt med en gnagende fortvilelse over at tiden synes å gå fra oss, at det er så mye vi ikke har rukket, at vi ikke er fornøyd med det vi har skapt for vi skulle gjort så mye, mye mer. Så opptatt er vi av det, at vi glemmer å glede oss over alt vi har, alt vi er og alt vi vil komme til å være, om vi bare får hodet opp fra detaljene og ser oss selv i et litt større perspektiv.
Vi kom hit fordi vi hadde et ønske om å oppleve et liv på jorden igjen, vi fikk med noen talenter, evner og egenskaper som det var opp til oss å bruke på best mulig måte. Og det har vi gjort, vi har prøvd og øvd og selv om det for mange føles som en strevsom reise mot et mål, så er det ikke det, treningen er selve livet, det er slik vi stadig mestrer mer og mer av det som finnes i verktøykassen.
Å se til alle andre, er feil perspektiv, det er en sannhet for andres vei er ikke vår, vi har alle vår helt personlige reisebeskrivelse som vi følger, enten den leder oss til store avgrunner eller opp på de høyeste fjell. Det eneste som faktisk kreves av oss er at vi er i bevegelse og at vi aldri gir opp vår søken i og etter kjærlighet. Da kan vi aldri gå feil, for selve målet ligger i det begrepet, vi vandrer her for å oppleve vibrasjon av kjærlighet, i møte med materien.
Så til alle dere som strever, som føler at dere står helt fast, som har så store drømmer, men som er redd for at de ikke skal gå i oppfyllelse. Slipp jubelen løs, det er selve forløsningen av her og nå og hva som kommer etterpå, det trenger vi ikke være så opptatt av for det skjer i forlengelsen av det vi skaper i akkurat dette magiske øyeblikket i tiden.
Jeg tar av meg hatten for dere også jeg - herlige medvandrere <3