I alt vi er og gjør, er det følelser involvert, vi slipper aldri unna uansett hvor hardt vi prøver.
Jeg vil gå så langt som å si at vi ER følelser, det er ressursen som holder maskineriet i gang, som gjør oss til mennesker. Da skulle det være enkelt å mestre dem, dette som skal være helt naturlig for oss, men det er ikke det, ikke i det hele tatt. Ekstra utfordrende blir det når vi ikke bare skal holde orden i egne rekker, men samtidig kjenne på alle andres, det er jo følelsene som står for den viktigste dialogen mellom oss mennesker.
Da blir det kaos, skikkelig kaos faktisk og mye av tiden vi har her på jorden handler om nettopp dette, å føle oss gjennom alle de ulike situasjonene som oppstår jevnt og trutt gjennom dagene. Så mange på en gang og noen ganger en som tar all oppmerksomheten. Men vi er ikke våre følelser, vi har følelser. Det er en mektig innsikt som leder oss til å erfare at det er vi som er dirigenten, vi som styrer hele orkesteret og det er vårt ansvar å gi de ulike instrumentene rom til å spille sammen slik at symfonien blir vakker og helt i henhold til partituret.
Både Steiner (antroposofi) og Assegioli (psykosyntese), mener at vi har vært i kontakt med alle våre følelser første gang før vi er 6 år gamle. Det legger enda en faktor til i denne lignelsen med et hav av komponenter. For vi føler ikke bare det vi opplever i dag, vi forsterker dem ved å huske alle tidligere erfaringer som ligner og når også menneskene vi møter gjør det samme, blir regnestykket nærmest uløselig.
Dess mer sensitive vi blir, dess mer vi åpner oss opp for innsikten i hva som er vårt eget, dess mer mottagelig blir vi for impulser som ligger utenfor rekkevidden av det intellektet klarer å analysere. Så da kommer enda et perspektiv inn i bildet og det handler ikke lenger om å holde orden på det vi allerede har, vi skal vokse, ekspandere og avdekke enda flere potensialer i oss selv også. Vi skal være voksne og små barn samtidig som vi skal være støttespillere for omgivelsene og forstå oss selv i speilingene som oppstår i våre møter med andre. Barnet har en stemme, den voksne har en annen og alle erfaringene våre kommer på løpende bånd og da kommer den, den grunnleggende frykten for ikke å strekke til.
Vi kan ikke strekke til i alt dette, vi kan aldri bli gode nok når vi skaper mer og mer kaos, vi kan ikke vokse og ta i bruk alt dette nye, før vi har et fundament å navigere ut fra. Er det kaos i grunnmuren, faller huset sammen etter hvert og det hjelper ikke med fine gardiner om veggene vakler. Og det gjør det nå, for mange av oss er det en kraftig storm som raser på innsiden og vi får testet om reisverket holder. Å møte veggen kalles det gjerne og det er interessant at så mange av oss ikke skjønner det da engang, men stabler oss opp på bena og går tilbake til det som var og tror at det vil gå bedre. Men veggen har ikke flyttet seg, den står på samme sted og inntil vi våger å la den rase vil ikke Fugl Phoenix kunne åpenbare seg, den trenger aske for å gjøre seg synlig.
Men hvordan i all verden skal vi gjøre det, må vi virkelig brenne ned alt som er, rive vegger og begynne helt på nytt, eller kan vi ekspandere innenfor rammene av det vi allerede har, bare vi mestrer følelsene våre litt bedre?
Ja, tenker jeg, føler jeg, tror jeg og har jeg erfart. Vi trenger ikke endre så mye i det materielle for å gi følelsene våre litt bedre vekstvilkår. For meg starter det med å sette egne grenser slik at det er mulig skille mellom hva som er mitt og hva som ligger utenfor mitt ansvarsområde. Det leder til erkjennelsen av at nøytralitet er hovedingrediensen i dette å male med egne farger slik at det blir tydelig hva som er hva som henger sammen med hva, også min egen overflod av emosjoner.
Vi henger sammen, menneskeheten tilhører samme rase og vi strever på hver vår kant med å virkelig mestre denne magiske verktøykassen av vi fikk med oss på reisen hit. Alle følelsene har en funksjon og der barnet lærte et og et redskap å kjenne, har vi ikke lenger orden på noen ting. Ingenting henger på riktig knagg, alt ligger hulter til bulter ned i der, lokket lar seg ikke lukke og noe ligger til og med på utsiden for å skape litt ekstra dramatikk og smertefulle snubletråder.
At vi er like er jo en trøst, så vi trenger ikke være så redd for å ikke strekke til, det gjør INGEN andre heller. Vi strever med variasjoner over samme tema, men heldigvis er det lys også i denne tunellen. Når vi bare mestrer å skifte fra tvil til tro og fra frykt til tillit, endres hele fargepaletten og en stråle av solskinn sniker seg inn fordi vi innser at vi er her for å nyte. Det ligger jo tross alt ikke en domfellelse som utgangspunkt for vårt opphold her, dette livet er ikke en straff, men en gave vi har fått fordi vi fortjener det.
Det indre barnet vet det og har fortsatt orden på verktøyene. Så om vi aktiverer den alliansen, denne guiden, rådgiveren, mesteren og sjefen inne i sjelen vår, har vi allerede kommet over kneika. Når vi har en dialog med det indre barnet, er det bare trening som skal til, sammen med en tydelig intensjon om faktisk å nyte oss selv i dette livet.
I dag har jeg bursdag og jeg kjenner på et så usigelig stor takknemlighet for å få være her, det indre barnet elsker at det kommer gjester og kake på sengen. Jeg la inn en bestilling på overflod av vakre dager og hovedkontoret leverer. Jeg har nemlig sluttet å stritte i mot og tar imot for jeg forstår endelig at;
“MIRAKLER ER HENDELSER UTEN MOTSTAND”
PS - lurer du på om jeg har vært snill i år? Tror det - meldes om sol i hele landet ;-)
<3