Don Miguel Ruiz har skrevet boken «De fire leveregler» og disse enkle reglene har gitt meg en god oppsummering av hva som skal til for å leve et godt liv. Jeg har oversatt med mine egne ord, men anbefaler deg å lese boken selv;
1. Vær ren i ord
Snakk med integritet. Si bare det du mener. Snakk ikke nedsettende om det selv eller andre. Rett kraften i ordene dine mot sannhet og kjærlighet.
2. Ikke ta noe personlig.
Ingenting andre gjør er på grunn av deg. Hva andre sier og gjør er en projeksjon av deres virkelighet. Når du opptrer nøytralt i forhold til andres meninger og handlinger, vil du unngå unødvendig lidelse.
3. Ikke nøy deg med antagelser.
Snakk sant og uttrykk hva du virkelig ønsker og mener. Vær så tydelig at du unngår misforståelser og drama. Bare denne ene leveregelen kan endre ditt liv.
4. Gjør alltid ditt beste.
Ditt beste vil hele tiden endres og utvikles. Om du alltid søker å gjøre ditt mest vil du unngå å dømme deg selv eller bli fanget i en tilstand av dårlig samvittighet og anger.
Så enkelt og allikevel så vanskelig.
Jeg har forsøkt å følge disse reglene gjennom min egen utvikling og akkurat nå har jeg et gjensyn med nr 2; «Ikke ta noe personlig». Jeg forstår rett og slett at det er en helt avgjørende innsikt for oss som søker å mestre en stadig høyere bevissthet.
Samfunnet og interaksjonen mellom oss mennesker er i stor grad styrt av etiske, moralske, strukturelle sannheter, som er godt innarbeidet og akseptert. En av dem er å ta hensyn til andre, sørge for å gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Faktisk ligger dette som et fundament i de fleste religioner og handler i bunn og grunn om at det som er bra for oss, kan deles med andre.
Og om vi hadde vært rene og sanne i vårt eget uttrykk, om vi hadde mestret både nr. 1, 3 og 4, ville vi langt på vei vært i mål. Da ville vi rett og slett vært en del av et velsmurt maskineri hvor alles behov ble ivaretatt og hvor det å vise kjærlighet mot andre var en naturlig konsekvens av den kjærligheten vi viser oss selv. Men vi er ikke helt der enda, vi har et lite stykke igjen før vi kan legge ned bannerne og slagordene og avslutte demonstrasjonene som bevitner at det finnes flere grunnleggende urettferdigheter i verden.
Vi står sammen når det virkelig gjelder, vi har i de siste månedene blitt manet til dugnad og «Black life mathers» er i ferd med å bli like kraftfullt som «MeToo» var for en liten stund siden. Vi vil ikke lenger la oss styre av krefter som ønsker å holde oss nede, som har makt fordi de besitter posisjoner de ikke fortjener eller er i stand til å fylle fordi egoet tar all plassen. Det skjer noe med oss, vi våkner nå, som enkeltindivider og som delaktige i en kollektiv bevissthet som sprenger stadig flere grenser.
Så hvor kommer det inn i dette store bildet, det å ikke ta noe personlig. Hvorfor er det så viktig akkurat å og handler det om å gå drastisk til verks eller kan det gjøres enkelt og med smidighet, som en naturlig konsekvens av at vi begynner å se verden med nye øyne?
Å ikke ta noe personlig, er en fin metode for å trene opp evnen til å være nøytral, være objektiv i møte med verden og derved få et overblikk som kommer i det vi separerer oss fra masse-bevissthetens. Dette strukturelle som skal skape ro og orden, men som ikke virker mer. For det er ikke ro og det er ikke orden noe sted.
Ved å sette andre foran seg selv, oppnår vi en form for belønning for da unngår vi å bli betegnet som egoistiske og kan sole os si glansen av å vise omsorg og bry oss. Men når dette begynner å gå på bekostning av lyset og kjærligheten vi lengter etter, kan det være lurt å stoppe opp litt før vi sender avgårde kjærlighet med en bismak fordi det ikke gir oss mening mer.
Dette å ikke ta ting personlig, handler absolutt ikke om å slutte å gi omsorg, utvise medmenneskelighet og nestekjærlighet. Det handler heller om å skape et mellomrom hvor er tomt nok til at vi gjenkjenner våre egne behov slik at det vi deler er i tråd med våre egentlige intensjoner. Ikke det som blir forventet av oss, men det vi kjenner glede av å gi.
Selv har jeg øvd på dette å være nøytral, objektiv og «upersonlig» i lang tid, det er en av de mest utfordrende fagene jeg har tatt på denne livs-skolen, det er ikke akseptert å være nøytral nemlig, når andre så sårt trenger din energi for å nære sitt eget drama.
Jeg har lært mine barn dette og for en stund siden fikk jeg en herlig bekreftelse på at det virker. Min sønn og jeg var ute og gikk og plutselig var det som om han ønsket å angripe meg for noe. Helt unormalt så jeg ble overrasket og stoppet opp for å summe meg litt. Et par skritt lengre frem, stanset han også, snudde seg mot meg og sa; «Mamma, det der var vel strengt tatt ikke ditt, det får jeg vel heller ta opp med meg selv!?».
Så trengte vi ikke si mer om den saken, ikke noe forsvar, ikke angrep heller, bare et øyeblikk i stillhet for å overkomme et lite hinder som absolutt kunne skapt dårlig stemning.
Å mestre dette, starter med det motsatte, nemlig med å være svært personlig, sette «jeg» foran verbene og ta det fulle og hele ansvaret for egne opplevelser. Det er stor forskjell på å si; «DU irriterer meg» og «JEG blir irritert av deg». Ved å bruke «du» i stedet for «jeg», flytter vi behendig ansvaret for å våre egne følelser over på andre. Vi slipper ikke unna på den måten for selv om det virker som en god metode for å løfte seg selv opp, faller vi igjennom i det gjensvaret kommer. For det gjør det, alt vi sender ut, kommer tilbake og da gjerne i tifold.
Nøytralitet og objektivitet er egenskaper jeg selv setter høyt hos mine medmennesker. Jeg merker at sammen med andre som trener på dette sammen med meg, blir feltet stadig friere og åpnere slik at det blir en ro i samhandlingen. Energien flyter så fint at både lyset og kjærligheten får plass til å uttrykke seg.
Selvfølgelig går også jeg i baret noen ganger, og da er det verken fritt eller flyt. Sist i en telefonsamtale hvor jeg var godt i gang med en gammel angreps-strategi før jeg fikk sukk for meg. Heldigvis fikk jeg trykket på den røde knappen i tide, pustet med magen et par ganger og ringt tilbake med en betimelig beklagelse om brudd på linjen ;-)
Det å ikke ta ting personlig, handler om at vi stoler på at andre evner å ta ansvar for det som er sitt. Å møte et angrep med vennlig forståelse, et spørsmål eller stillhet er ikke en hersketeknikk, men signal om at vi velger å opptre nøytralt, observere og sørge for å ikke anta, men sørge for at vi har rene ord klare før vi åpner munnen.