Jeg forstår i samtalene med dere at mange strever med en redsel som synes å overskygge alle andre følelser. Å gi næring til frykten for noe, har lett for å spre seg lynraskt inn i andre ting og for noen blir den etter hvert så overveldende at tillit bare dukker opp som små lysglimt, resten er mørkt.
“Mestrer du frykten, mestrer du deg selv”,
var en beskjed jeg fikk for en tid tilbake og for meg er det helt riktig. Jeg ser det for meg som å stadig stå foran valget mellom to ting, to veier hvor den ene er mørk og den andre er lys og begge leder til det samme stedet. Jeg vil uansett komme dit jeg skal, men hvordan reisen dit vil fortone seg, avhenger av valget jeg tar akkurat nå, akkurat her.
Velger jeg å være redd kommer jeg til å møte frykten min hele veien, det vil bli motstand underveis, små og store hindringer som hjelper meg å nære akkurat den følelsen. Velger jeg tillit, vil veien bli lettere, lysere og antagelig vil jeg ankomme litt mindre sliten og fortvilt. Derfor blir opplevelsen av både reisen og ankomsten helt forskjellig og hvordan jeg ønsker å ha det, beslutter jeg her og nå.
Hver dag står vi overfor dette valget, hele tiden har vi kontakt med denne grunnleggende vibrasjonen i oss. Enten er vi trygge eller vi er utrygge, men ikke alle er bevisst på at dette er utgangspunktet for alt vi skaper. For noen er det å være redd blitt et mønster, å velge å være utrygg fordi det er tryggest, det vi kjenner best, det vi har kontroll på.
Vi aktiverer frykten uten egentlig å tenke oss om, for det virker best slik, å gjøre som vi alltid har gjort gjør oss trygge i det å være utrygg. Det er slik vi er oppdratt, det er slik samfunnet vårt fungerer akkurat nå. Når vi er redde er vi lette å lede så over alt rundt oss blir vi minnet på at det er ting å frykte, bekymre seg for og alvorlighetsgraden i livet markeres med skrikende overskrifter i nyhetsbildet. Og vi følger med, vi leser nyheter, vi sluker dem rått, spesielt i denne fasen hvor vi har en usynlig fiende blant oss, et virus som gjør at vi må være varsomme i alt vi gjør. Ingen spontane handlinger er tilrådelig for først skal vi vaske hender, sørge for en meters avstand og kjenne godt etter hvordan kroppen har det før vi beveger oss ut i verden. Ikke kan vi dra langt heller for det er en skam og det leder igjen til skyld.
Det aktiverer to grunnleggende vibrasjoner i frykten vår, dette at vi er født skyldige og at vi hele tiden har noe å skamme oss over, det er myten som ligger til grunn for rett-systemet vårt, for rettferdighetsprinsippet i vår kultur.
Så valget om den mørke veien er enkel, det går på automatikk. Å velge tillit derimot er en viljeshandling, et hinder vi trenger øvelse for å anerkjenne som et alternativ. For de finnes en lys vei, det finnes en sti å gå hvor både skyld og skam er fullbrakt, hvor vi kan utforske reisen som utlærte på det området. Det er da vi mestrer oss selv.
Men hvordan foregår dette valget, hva kan vi gjøre for å gå fremover på en lys og vakker vei, uten motstand, uten opplevelser som slår oss både gul og blå. Det er jo et virus for eksempel, vi kommer ikke unna det og det finnes vel overalt, ikke bare der det er mørkt, det skuler seg i lyset også, eller?
Joda, det er overalt, det er krig et sted også selv om vi befinner oss et sted hvor solen skinner, sykdom og død eksisterer og en masse andre ting vi kan være bekymret for. Men hvordan vi forholder oss til alt dette, hvordan vi reagerer og agerer er helt opp til oss, det er vi som velger den mørke veien eller den lyse og uansett kommer vi dit vi skal.
Det er som ellers i livet hvor vi har en tendens til å tiltrekke oss situasjoner og mennesker som er i samme situasjon som oss selv. Er vi småbarnsforeldre, har vi gjerne omgang med andre som også er det. Er vi single, har vi ofte single venner og er vi redde finner vi andre som har samme syn som oss. Men er vi forelsket derimot, har vi det fint alene, da trenger vi ikke så mange for å kjenne at livet lyser, vi har nok med den ene som aktiverer alt det beste i oss. Men det varer ikke alltid, for frykten for å miste sniker seg inn etter hvert og da kommer mørket tilbake.
I alt vi er og gjør, er valget mellom frykt og tillit, helt avgjørende for hvilken opplevelse vi velger å skape. Å velge å være redd er helt naturlig, å velge å ha tillit, er uvant, men mulig om vi bare vil. Vi kan til og med skape en forelskelse til selve livet, det er bare en følelse det også. Det er vårt ansvar å forvalte oss selv i henhold til de valgene vi tar, det er ingen som kan forminske frykten for oss, det er ingen som kan tvinge oss til å ha tillit heller, men vi kan hente inspirasjon fra andre som har overvunnet frykten og som beviselig overlever selv om de overser små og store farer underveis.
Frykt er en viktig komponent i det å være menneske. Den varsler oss om en mulig fare og sender spontant signaler til alt vi består av, kroppen går inn i frys-modus, tankene blir sentrerte og følelsene tar et fokus, nemlig å beslutte om vi skal rømme eller kjempe. Så fininnstilt er vi at alt fungerer samtidig og vi retter en samlet energi mot dette å overleve. Men vi kan ikke ha det sånn hele tiden, det fratar oss muligheten for virkelig å leve.
Jeg tror så sterkt på kraften i dette valget at jeg har valgt å starte et samarbeid med en mann som kan mye om den fysiske kroppen og om det som skjer når den naturlige bevegelsen hindres og vi blir statiske.
Det blir kurs i Trondheim om “Indre stressmestring”, denne høsten og jeg gleder meg så veldig for her er det mye jeg vil lære. Så skal jeg inspirere til at vi løfter blikket litt slik at vi kan avsløre at bevissthet er alt som skal til for å gi slipp på det som skaper stagnasjon slik at bevegelse gjeninntar sin naturlige plass i oss.
For vi skal det, gi slipp og våge oss over i en annen fase nå hvor vi nyter reisen litt mer fordi vi evner opptre overfor oss selv som vi ville gjort det om vi møtte et lite nøste som var redd for den store, store verden <3
