Mange av oss har i lang tid forsøkt å finne oss selv, vi har viklet oss ut av gamle floker og aldri gitt opp. Vi har navigert etter et ukjent mål, men vi håper det finnes et sted hvor vi føler oss tilfreds her på jorden. Veien har vært lang og litt kronglete, den har ledet oss opp til store høyder hvor vi har fått et utsyn som bekrefter at vi er på rett vei, men vi har også falt ned i dype daler hvor vi har eltet oss i fortvilelsen over at alt virker helt håpløst.
Vi har gått så langt og forsket så dypt i oss selv at det er blitt en vane å være på konstant leting etter noe vi skal jobbe med, noe vi kan bli bedre på, noe som vil gjøre oss i stand til å komme i mål og kjenne oss tilfreds. For mange ligger dette som skal forbedres som direkte forbindelser til fortiden, da drar vi med oss historien inn i dagen i dag og vi lar den legge forholdene til rette for i morgen. Og da blir det aldri slutt, men fortoner seg mer som en evig strøm av oppgaver å løse før vi kan si oss ferdig bearbeidet og klar for en ny etappe, forhåpentligvis en som er litt lettere.
Å reise uten for mye bagasje er en drøm for de fleste, å bevege seg lett er essensen i dette å være tilfreds slik at vi kan bevege oss lett og ledig i stedet for konstant å være forberedt på motstand. Differansen mellom drøm og virkelighet virker helt uoverkommelig og vi tror ikke egentlig at det er mulig å oppnå full tilfredshet her. Men vi kjører på for å bli den beste utgaven av oss selv for vi tror på slitet og på verdien av å besøke alle de dype dalene, vi blir nemlig belønnet da, det er når vi behersker mørket vi har verdi.
De som synes å tilbringe hele livet oppe på høyden derimot, har vi ikke så stor respekt for. Der er de som tror livet er enkelt, de litt arrogante som mener seg berettiget til å se ned på oss i dalen, de som har overflod av både suksess og penger og som forteller om det i store bokstaver. Vi derimot, tar livet på alvor og bruker innestemme for vi har ikke så stor verdi!
Nettopp, slik er det, noen har det lett, vi har det vanskelig - livet ER urettferdig!
Men kanskje skal vi stoppe opp og gå oss selv litt etter i sømmene, for hva om vi faktisk hører til på toppen vi også, vi som har arbeidet hardt og lenge og som fortjener å belønne oss selv for jobben vi har gjort. Det er ikke bare tullinger der oppe, det er mange fine folk også, som mestrer både ydmykhet og nestekjærlighet. Men de bruker ikke capsloc hver gang de snakker, de trenger ikke rope så høyt for de er tilfreds med tingenes tilstand og nyter utsynet mer enn det å fortelle om sin egen fortreffelighet.
Å innse at målet er nådd, er en utfordring i seg selv, for når er vi egentlig fremme, når kan vi anerkjenne at vi har grunn til å være tilfreds og hvem blir vi da?
Personlig tror jeg at mange av oss fortsetter å søke fordi det er blitt en vane og fordi vi har opplevd andres anerkjennelse når vi formidler vår egen smerte og forteller om hvor vanskelig vi har hatt og har det. Men hva om vi forsøker et opphold der oppe på toppen, sånn for å se utover og fokusere på alt vi har å glede oss over, alt vi har forløst, alle dalene vi har forsert. Blir vi en mester da?
For et par uker siden hadde vi et kurs i Drøbak med tittelen “Fra Menneske til Mester” og i løpet av et par dager skjedde det noe med de aller fleste som deltok. Det var ikke så mye som skulle til, mer det å bare riste av seg gamle forestillinger og gi slipp på det ene som hindrer den endelige forløsningen. Det skjedde mye på en gang og tilbakemeldingene aktiverer boblende glede i hjertet mitt, for det er mulig, det er bevist at vi ikke bare er mennesker lenger, men sanne mestre i kunsten å leve.
Så takk til dere som våget å dele denne magiske forløsningen og velkommen til dere i Trondheim som har lyst til å skape en tilsvarende opplevelse i oktober. Det er ikke langt igjen å gå, bare et par trinn som leder oss til et nytt utsyn og innsyn. Jeg gleder meg allerede!