Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her, det er fordi jeg har brukt ordene mine i et annet format, en bok som jeg håper vil være et godt redskap for alle dere som trenger bekreftelser på at det finnes uendelig mye i oss som ikke blir brukt.
Jeg sier det igjen og igjen, at jeg er så uendelig takknemlig for alle samtalene jeg får ha med dere. Hver og en har en helt unik historie og helt personlige årsaker for å ta kontakt. Men til tross for alle ulikhetene er det en rød tråd som forbinder alle sammen, nemlig utfordringen med å ta imot i stedet for hele tiden å føle på et krav om å gi og gi og gi - til andre.
Akkurat nå, i denne tiden hvor hele verden er preget av strenge regler for hvordan vi kan bevege oss, blir slitasjen enda mer merkbar. Der vi før har kunnet hente oss inn igjen ved å være nær hverandre, klemme, sitte sammen og fysisk kjenne at andre er skikkelig glad i oss, foregår nå møtene våre via en skjerm. Et skikkelig irriterende mellomledd mellom oss og det vi faktisk trenger.
Resultatet er at følelsen av ensomhet og utestengelse blir påtagende for stadig flere av oss. Det er ikke lenger bare de eldre som sitter alene og venter på besøk, i alle aldre finnes det medmennesker som strever fordi de sosiale spillereglene er endret. Interaksjonen med andre som er så viktig for vårt eget selvbilde, er blitt til gjentagende møter med vårt eget speil og når vi ikke er helt fornøyd med det vi ser, kan det vi ikke liker begynne å gjøre skikkelig vondt etter hvert.
Jeg har hørt at noen har gått hverandre på nervene også, at den intense nærheten som oppstår når man er stengt inne sammen med andre, også kan føre til store kriger i det som før var små hverdags-uenigheter. Så frustrert blir vi, at kjærligheten som ligger til grunn for at vi valgte å tilbringe tid sammen, utfordres fordi vi ikke får luft, inspirasjon, bekreftelser og opplevelser sammen med andre, bare fra den samme ene som nærmest tyner oss fordi det ikke bringes noe nytt inn i samværet, slik vi er vant til.
Det var godt for meg å reise fra Norge nå, forløsende å komme hit hvor jeg får være for meg selv, uten så mange nyheter å forholde meg til. Det tok noen dager før jeg erkjente hvor sliten jeg var av alle de skrekkinngytende beskjedene vi får, om at det er konstant fare på ferde. Selv det at «naboens katt er blitt borte», beskrives i enorme bokstaver og blinkende beskjeder om siste nytt og advarsler farer over skjermen. Det blir ikke bedre av at norsk grammatikk og rettskrivning forsvinner i kampens hete heller, det gjør bare at også den bakenforliggende informasjonen vekker irritasjon, det er liksom aldri fred å få, aldri noe som formidles for å skape ro og orden.
Akkurat nå er det lagt et stort press på alle oss jordboere og sammen skaper vi den kollektive bevisstheten hvor frykten er det vi puster både ut og inn i. Da blir det lett til at vi mister oversikten over hva som faktisk er vårt og hva vi skal sørge for å ikke ta personlig. Paradokset synes å være at fraværet av fysisk nærhet til våre nærmeste, har gjort oss mer bevisst på at vi har medmennesker i hele verden. Frykten forener oss mot en felles fiende, det føres en verdensomfattende krig mot et virus som kanskje vil vise seg å lede oss nærmere hverandre og forståelsen av hvorfor vi faktisk lever her.
Fravær og nærvær, fravær og nærvær synes å være sangen i tiden akkurat nå og det er her jeg finner den røde tråden jeg snakket om, det er denne vekslingen som er så tydelig i de fleste samtalene jeg har med dere. Noe fraværende som vi lengter etter og noe nærværende som vi har vondt for å ta imot.
Da kommer spørsmålet, hvordan skal jeg klare å komme meg ut av dette, hva kan jeg gjøre og hvordan kommer livet til å bli. Er det mulig å se inn i fremtiden sånn at jeg vet hva som vil skje, kommer det til å gå bra med meg, er det noen som passer på meg eller er jeg helt alene her?
For meg som sitter på utsiden og ser inn, er det lett å se veien ut. Ikke fordi jeg kan se inn i fremtiden, men fordi jeg ikke går i den dype dalen, men befinner meg på et utkikkspunkt litt høyere oppe. Derfra skuer jeg ut over det som foregår der nede og observerer alle hindringene som det egentlig er enkelt å passere. Men i stedet for å gå forbi, blir vi stående å stange i små ubetydeligheter og jeg tar meg selv inn i det for heller ikke jeg klarer å se meg selv fra et høyere perspektiv hele tiden. Men det kan oppstå magi om noen leder oss opp til den toppen, noen som hjelper oss ut av frykten i den mørke dalen og opp i lyset der det finnes en tillit vi lengter sånn etter å våge å overgi oss til.
Vi motarbeider oss selv som en konsekvens av historien vår, erfaringene som har gitt oss noen trofaste mønster vi følger der nede i dalen. Å ha noen sammen med oss som kan avsløre årsaken til at vi skaper stagnasjon i stedet for bevegelse, er en gave vi kan ta imot og gi til våre medreisende. Vi kan være til hjelp for hverandre alle sammen, det handler bare om å gi all vår oppmerksomhet til den som trenger det, et lite øyeblikk. At jeg blir vist tilliten av å være en slik støttespiller, kan ikke beskrives med noe annet enn takknemlighet. Og kanskje spesielt i de tilfellene hvor det oppstår et så kraftig trykk at jeg blir slengt i gulvet sammen med telefonen før jeg blir plukket opp igjen når frustrasjonen har sagt sitt. Det blir ofte latter da, en befriende erkjennelse av at den enorme kraften som utløses i det samtalen går til h…., er like mektig som den vi ønsker skal beskrive kjærligheten til oss selv.
Å puste med magen er viktig nå, å ta virkelig dype drag når vi merker at frykten og frustrasjonen skaper heavy-metal musikk i brystregionen. Så går det over dette, det blir bra igjen bare vi får øvd oss litt på å anerkjenne det som blir avslørt i nærværet med oss selv, dette som gir oss vinger så vi kan forflytte oss mellom dalen og fjellet, hele tiden.
God helg, vakre venner og i morgen er det tid for å la Bestemor Måne ta med seg det vi ikke trenger mer, det som har utspilt seg selv og som kan forløses i det store lyset. Hun synger det til seg, bestemor, hun vugger oss så vi kan få litt etterlengtet hvile <3