Jeg hadde en litt mørk dag i går og fikk en påminnelse om hvor viktig det er at jeg holder fast i nærkontaktene mine, akkurat nå. Ikke som før hvor vi kunne klemme og trøste de som hadde det vanskelig, men ved å hele tiden kjenne etter om det er noen som trenger litt ekstra støtte. Jeg er heldig som vet at mørket går over, at det tunge kan være en påminnelse om at noen har det vanskelig i min nære krets. Jeg som har så mye erfaring at jeg gjenkjenner følelsen av avmakt, men som også vet hvordan jeg kan gjenvinner balansen fordi jeg har vært ute en vinternatt før og vet at også dette vil gå over. Det er vi som er påkalt nå, vi som skal bry oss om dem som ikke finner mening i å holde ut i dag etter dag, uke etter uke.
De trenger vår støtte og jeg er sikker på at de fleste av oss gjenkjenner enten å være blant dem som trenger hjelp eller er som meg, en som gjenkjenner andres frykt og bruker den som en påminnelse om å ta kontakt der det trengs litt bistand.
Vi er som inne i en tunell nå og vi har sett lyset der fremme som holder håpet levende, men plutselig tar veien en sving og leder oss inn til et sted hvor det er enda mørkere, uten lyspunkter i det hele tatt. Da kan vi miste kraften som skulle lede oss det siste stykket og håpet erstattes av fortvilelse og etter hvert apati. For noen tar virkelig frykten overhånd og de innlemmes i mørket, de ser ingen utvei lenger. Andre derimot bruker motkraft og finner smutthull som gir dem mulighet til å tilfredsstille egne behov uten å ta hensyn til at det gjør vondt for fellesskapet.
Så oppstår det konflikter mellom de som mister grepet, de som finner styrke til å holde ut og de som skape sin egen vei ut av det. Å tenke på felleskapets beste er vi gode til i Norge, vi kan dugnad her, men nå er det ikke alle som er med, noen er faktisk så drittlei at de benytter seg av smutthullene i dette regelverket som er bygget på tillit, de som er så desperate at de tar de små åpningene som en invitasjon.
Jeg hører at mange planlegger å reise bort i påsken, til steder hvor det fortsatt er åpent for sosialt samvær og de omtaler det som et mekka for fest og moro, for det er jo lov, ikke sant, å leve som normalt der oppe på fjellet?
Jeg forstår dem godt, lengselen etter det «gamle livet» er så stor at det blir naturlig å oppsøke alt som ligner, drit i regler, bli med til fjells, det er enda gøyere når vi er mange. Jeg hører om unge mennesker som ønsker å bli smittet for å bli ferdig med det, andre godt voksne som sniker i vaksinekøen for å sikre seg selv. Noen forstår ikke reglene en gang, de tilhører ikke vår kultur og er ikke vant til å forholde seg til begrepet dugnad og tillit i det hele tatt.
Så hva kan vi gjøre, vi som følger reglene, forstår tillit og har styrke nok til å stå imot og finne nytt håp i det håpløse som nå skjer?
Vi kan unngå å nære frykten og ha nettopp tillit, løfte blikket litt i visshet om at det vil gå over, det blir bra igjen, bare vi holder ut litt til og kanskje enda litt til. Så får vi ta et ekstra godt grep om de som kan utgjøre en fare for seg selv og andre, men hele tiden med en intensjon om å samhandle i en høyere bevissthet hvor denne pandemien har en hensikt, at den kom for å la utdaterte systemer falle, noe vi allerede observerer at skjer. Helsevesenet vårt trenger en oppgradering så pengene ikke strømmer ut til ingen nytte, støttesystemene våre er ikke rustet for et ras av mennesker som mister det økonomiske fundamentet, reglene for å krysse landegrenser vil endres og kulturen vår vil i lang tid fremover definere tiden før og etter Corona.
Og det skjer i hele verden, det er ikke bare her i Norge vi strever, men hele det politiske systemet er satt under et enormt press, økonomi og selve fundamentet for våre menneskelige rettigheter, er i ferd med å avsløre sine mangler med store bokstaver og utropstegn. For fungerer egentlig demokratiet, er våre verdensledere egentlig ledere eller bare sjefer som stiller seg først i vaksinekøen? Kan vi stole på myndighetens eller er det konspirasjons-teoretikerne som har rett? Og en masse andre spørsmål som er med på å vekke oss fra dvalen vi har vært i så lenge og kanskje er det akkurat nå vi står som i filmen «The Matrix» og får valget om å ta den røde eller den blå pillen?
Verden trenger oss nå, vi som klarer å bevare roen, som ikke blir lammet av frykt og som fortsatt tror at dette er en fase som vil gå over og at den har en hensikt, en intensjon om å gi oss et kollektivt bevissthets-løft. Det er behov for oss nå fordi det er vi som skal bruke det velfungerende systemet i vårt eget indre, dette som avslører hvor nettopp vår tilstedeværelse gir lysglimtet som trengs. Og siden får vi helt sikkert også mulighet til å være med som retningsviser når nye strukturer skal bygges på et renere og dypere fundament.
Vi får holde tak i hverandre nå og forsøke å møte både de som følger regler og de som bryter dem, med forståelse og aksept. Vi gjør så godt vi kan, hver på vårt vis og vi vet at dette går over, vi som har både en kime av tro igjen og tillit til at også det meningsløse har en mening. Så skal vi dele denne innsikten med andre og være den som beskytter fordi vi vet at det finnes noe stort og mektig som aldri svikter, men som ivaretar hver og en av oss.