Akkurat nå er det mange som begynner å kjenne på uregjerlige følelser som ikke lar seg holde igjen lenger, men kommer frem som overdimensjonerte reaksjoner på smått og stort.
Ingenting er normalt lenger, alt som før var innlemmet i en kontrollert orden er plutselig blitt bare kaos. Følelser som ble kanaliserte inn i faste mønster for å opprettholde nødvendige avlednings-strategier, møter oss rett i fleisen og ikke bare en og en, nei gjerne alle på en gang. Vi klarer ikke å opprettholde distansen til alle disse følelsene, vi kan ikke løpe fra dem eller forvalte dem med fornuft, i stedet plumper ut i en brønn som trekker oss stadig lengre og lengre ned i avgrunnen hvor det er mørkt, helt svart faktisk.
Selvfølgelig gjelder ikke for oss alle, heldigvis er det noen som holder hodet over vann, men også vi kaver litt og stoler ikke helt på at flytevesten holder oss til dette er over. Frykten siver inn og setter noen spor, vi informeres om at det er fare på alle kanter og det er ikke måte på hvor store bokstaver det er mulig å presse inn på en enslig avis-side. Alt er farlig, det selger nemlig, frykten får oss til å kjøpe både abonnementer og budskap, nesten uten at vi filtrerer i det hele tatt, det går rett inn og sprer seg blant de allerede litt påtrengende følelsene. Og det er ikke bare i Norge det er krise nå, hele verden står i stram giv-akt fordi de grunnleggende strukturene er i ferd med å velte og hva kan vi stole på da, når ikke engang helsehjelp er tilgjengelig eller penger om det skulle gå tomt på kontoen.
Alt synes å rakne, demokratiet og de grunnleggende menneskerettighetene er satt på prøve, selv i vårt velfungerende land blir lover omskrevet og rettigheter tatt fra oss, uten at vi har mulighet til å påvirke. Med andre ord er vi nokså hjelpeløse akkurat nå og hele verden er som fanget i en skrustikke. Bare de som kjenner smutthullene vinner frem og opplever at lommeboken vokser seg stadig tykkere, mens vi andre mister mer og mer. Det er urettferdig og all korrupsjon kjennes dypt urettferdig når den foregår i en tid hvor alt og alle ligger nede for telling. Da mister vi troen på dugnaden og vi begynner å miste troen på at vi noen gang vil klare å reise oss opp igjen.
Alt dette ligger i den kollektive bevisstheten, den er smekkfull av smerte, sorg og frykt, den klarer snart ikke holde på mer av dette og et opprør er i ferd med å etablere seg i grasrota. I hver og en av oss, bobler det også nå, vi blir rett og slett sinte og frustrerte selv over bagateller. Vi klarer ikke være fornuftige lenger, vi blir preget av det kollektive og skiller ikke mellom hva som er personlig og hva som siver inn fra den felles smerte-kroppen.
Den ytre stillheten, det nedstengte samfunnet, tvinger oss til å være i nærkontakt med oss selv og det vi før kunne holde på avstand gjennom å fokusere på ytre opplevelser, kommer ubehagelig nært. Det store og intense er avslørt for hvem er vi egentlig, hvem vil vi være og hvordan kan vi gjenvinne følelsen av å være trygge her på jorden når vi ikke kan stole på verken våre egne reaksjoner eller systemet?
Da rakner det for mange og utløser en grunnleggende fortvilelse som kan kommer til uttrykk gjennom sinne og aggresjon, utløst av småplukk som gjør at både vi selv og omgivelsene blir tatt på senga for reaksjonen ikke er som forventet. Og siden vi er i en kollektiv opplevelse svarer vi andre med samme mynt og så er krigen i gang, på hjemmebane eller bortebane spiller ingen rolle, det ulmer i grunnvollene uansett hvor vi er.
Vi er på felgen alle sammen, kanskje rent bortsett fra noen som vokser seg gode og runde i denne fasen, og det kan være på sin plass å anerkjenne at mye av det som gjør så vondt nå, er overdimensjonert fordi vi blir påvirket av det ytre vi er utestengt fra, men absolutt involvert i.
Jeg blir så usigelig trist når jeg hører om unge mennesker som velger å avslutte livet fordi de ikke klarer presset mer, de som mangler erfaring og derfor mister troen på at også dette vil gå over. De som føler at livet ikke lenger gir mening fordi alle sosiale arenaer er en menneskerett som er fratatt dem eller enda verre, de som er fanget i et hjem uten mulighet til å forsvare seg mot overgrep fra noen som ikke evner å utvise kjærlighet og omsorg, men som lar sin egen krig gå ut over de forsvarsløse.
Det er akkurat nå, i denne tiden hvor vi ikke bare har nok en krevende bølge av virus som skyller inn over oss, men også en bølge som utfordrer tålegrensen vår som mennesker og medmennesker. Det er nå vi med erfaring fra andre nedturer skal ta grep og riste oss ut av det kollektive og holde energien som heter håp og tro, det eneste som kan skape en motvekt. Det er vi med innsikt nok til å kjenne oss trygge her på jorden som kan gå forbi frykten og være heiagjeng for de som strever mest. Det er vi som har ressursene som trengs for å heie på andre og være den som løfter i stedet for å bli med i koret som nærer både konspirasjonsteorier og fokuset på alt som er galt. Det er mye som skal rettes opp i når dette er over, men akkurat nå er det ikke det som trenger oppmerksomhet, vi skal overleve slik at vi kan ta nettopp den kampen når verden er kommet i vater igjen.
Vi er den kollektive bevisstheten og vi påvirker den med bare å være her og bry oss så mye om oss selv at vi finner tilbake til det som gir oss glede. Den kan vi bruke for å tilføre næring der vi ferdes, både fysiske møter og der vi opptrer som objekter i kontakt med verden via en skjerm. La oss bære frem en innsikt i at naturen fortsatt ivaretar oss, det er kulturen som er lammet, ikke pusten vår for den går inn og ut til den ikke gjør det lenger, da går vi videre - helt naturlig det også.
Det betyr ikke at vi som har litt erfaring skal ta oss sammen og alltid smile, det bygger bare opp en demning som kommer til å briste, også i oss. Nei vi skal absolutt ta ut både sinne og frustrasjon, men vi trenger ikke ta med oss de andre i dragsuget, vi kan finne et egnet sted for å brøle litt, gråte eller slå vilt rundt oss. Kanskje kan vi invitere andre med, naturen tåler at vi er flere som skriker samtidig og det finnes alltid et tre som er villig til å gi oss en trygg og god klem.
Våre erfaringer med sorg og smerte står ikke alene i oss for vi har innsikt i både glede og nytelse og vi vet at det alltid ligger et valg til grunn for hvordan vi vi møter hverdagen, trygg på at det går bra eller med frykt for at alt går dit høna sparker. Noen av oss er ikke så kjent med det trygge og trenger støtte for å erfare tillit slik at også de får innsikt i at det går bra vår vi står sammen. Sammen kan vi nemlig skape en motvekt til det kollektive mørket og være vitnesbyrd på at det kommer en strålene morgendag igjen, at det er aldri så mørkt som i timen før solen står opp.