Det strider mot vår natur å nekte å ta imot, derimot har vi gjort det til noe som kjennes naturlig, vi responderer automatisk med å gå i forsvar når vi møter noe nytt og ukjent. Vi møter det med reservasjon og innhenter informasjon fra tidligere erfaringer for å sette det inn i en sammenheng slik at vi gjenvinner kontrollen i stedet for bedrive redesign.
Det er ikke slik at vi er bevisst på dette, nei, dagsbevisstheten har forstått at vi skal gi slipp og ta imot, gi slipp og ta imot, men instinktene våre hører ikke etter, de aktiverer frykten og så overtar det ubevisste med å lede oss inn i gamle mønster igjen og igjen.
Vi går i loop nærmest, vi forsøker å komme oss ut fordi vi så gjerne vil skape en forandring, men blir møtt med en nærmest kontinuerlig strøm av motstand. Så har vi lett for å tro at det er verden som er i mot oss, at det er omgivelsene som skaper disse hindringene, men det er ikke det, det ytre kan aldri gi oss annet enn en refleksjon av vårt eget indre, de bevisste og ubevisste aspektene av oss.
For meg har de siste dagene vekket en gammel følelse av å ikke bli akseptert eller respektert. Jeg erkjenner at det nærmest er lovfestet at mennesker kan møte oss såkalt alternative med kritikk og sjikane før vi i det hele tatt har hilst på hverandre og enda mindre fått mulighet til å vise frem hvem vi faktisk er. Meg kjenner de igjen fordi jeg har vist meg frem i offentligheten, men jeg er sikker på jeg ikke er alene om å oppleve dette å blir avkrevd vitenskapelige bevis for det vi tror på helt i innledningen av en samtale.
Jeg har sagt det mange ganger før og jeg fortsetter på samme måte. Jeg er takknemlig for å møte mennesker med en annen tro, med andre erfaringer og historier vi kan dele. På den måten utvides min forståelse av livet og jeg får stadig tilgang til nye perspektiver. Jeg liker skepsis og skeptikere, både å bli stilt til ansvar gjennom andres spørsmål og ved selv å få mulighet til å spørre, det utvider horisonten.
Det jeg derimot misliker, er mennesker som går til angrep, de som sjikanerer og kritiserer før de har satt seg inn i hva jeg faktisk står for. Jeg er nemlig mer enn klarsynt, jeg har andre interesser enn det såkalt alternative (som derfor er en betegnelse jeg forsøker å riste av meg), jeg er mer enn det andre har sett på TV, mye mer faktisk! Men jeg slipper ikke til, jeg er allerede dømt til og med før vi har møttes for på det store internettet, finnes det et hav av muligheter for de såkalte skeptikerne som har et behov for å ytre sine meninger.
Det er som regel ikke de mest intellektuelle innspillene som dukker opp der, det er ikke mye kjærlighet å spore bak ordene heller og jeg tar meg i å stadig lure på hva deres bidrag egentlig er, i den store sammenhengen, hvilken rolle spiller de? Kanskje er det rett og slett mangel på mening med eget liv som gjør dem til nett-troll eller kanskje er det fordi de har satt seg så fast i den mørke forsvars-strategien at de helt har glemt at det finnes lys?
Jeg trakk meg tilbake for mange år siden, nettopp fordi jeg var så sliten av all kritikken og mangelen på raushet som jeg kaller det. Alt for mye av tiden min gikk med til å kjempe for å bli trodd, forklare og forsvaret meg mot de verste angrepene, enten ved å forholde meg taus eller ved å «ta igjen», jeg kan nemlig det også etter mange år med trening. Men nå dukket det opp igjen, en artikkel som vekket trollene der ute og argumentene har ikke endret seg i det hele tatt, årene har gått her hos meg, men i deres verden har tiden stått stille.
Noen har rett og slett ikke fått med seg at kreativitet er nødvendig for all utvikling, både i natur og kultur. Å tenke nye tanker og sette det gamle inn i andre sammenhenger, er det som skaper vekst og fornyelse. Vi ser det i kunst, i arkitektur, i litteratur, i forskning etc., sporene etter mennesker som har evnet å ta imot ny informasjon, ny innsikt og som har forvaltet den uten å gå i forsvar, men med mot nok til å feile igjen og igjen og stille spørsmål, veldig mange spørsmål. Det er også en del av prosessen, å gjøre feil leder til mer kreativitet, mer innsikt som igjen leder til ytterligere utvikling og vekst.
Det finnes mange, i mine øyne, helt ubrukelige motstandere der ute, mennesker som gjemmer seg i roller eller bak skjermer for å beskytte seg mot dette å bli avslørt som feilbarlige, de som tviholder på det gamle fordi det er da de behersker og kan herske. Det er mange av dem, av oss for vi har en naturlig mekanisme alle sammen, vi trenger beskyttelse for vår egen sårbarhet. Men å møte andre med kritikk før vi i det hele tatt har fått tid til å legge frem hvem vi er, påminner oss om overgrepene som har vært begått og som stadig begås i kulturer hvor det å ha makt og herredømme fremstilles som et bevis på personlig styrke.
For oss som har vandret litt i det såkalt alternative landskapet, vi som øver oss på egenkjærlighet slik at vi har noe å gi videre, vet at angrep ikke er et tegn på styrke, men er et tegn på stagnasjon, ikke på et ønske om naturlig å vokse. Så får vi forvalte lyset vårt, vi som ser oss sterke nok til å våge å være kreative og tenke nye tanker, søke dypere innsikt for å opprettholde en kontinuerlig utvikling i takt med alt som lever.
De som holder fast og som anser seg berettiget til å kritisere og sjikanere andre, kan vi ikke stanse, men vi kan unngå å gi dem næring. Møter vi det med kjærlighet vil vi nok kunne avsløre hvilken rolle de egentlig spiller, selv om jeg personlig ikke har forstått det enda, for meg er de bare som irriterende veps på sensommeren.
Vi derimot skal være modige nok til å vise oss frem ved å stille spørsmål, være kreative og våge oss ut i det ukjente uten å hente frem frykten, men stole på at lyset holder oss så vi kan snuble litt, men aldri falle sånn at vi slår oss. Det skjer ikke rett og slett, for det vil stride mot naturens lover og de kan ikke engang vi overprøve.
Å spille på lag med seg selv er å være en god lagspiller i møte med andre. Det handler om å effektuere behovet for å bli løftet opp og derved gjøre det samme for andre. Å dele av sitt eget lys er helt naturlig, ikke fordi vi selv ønsker å skinne mer enn andre for i sitt reneste uttrykk er lyset det samme, styrken avhenger av renheten inne i oss og vår egen beslutning om hvor mye vi er i stand til å forvalte.
Så kjære alle dere som strever med å gi slipp og ta imot, husk at det er du som skaper regnbuen, alle fargene finnes inne i deg, det er bare å ta dem frem, det kan ikke gå galt, farger blir vakkert uansett hvordan de settes sammen, det er ingen fasit, bare en mulighet for å prøve igjen og igjen og igjen.
Å kaste anker kan være helt nødvendig fra tid til annen, men båter er skapt for å seile i åpent landskap.