Endelig begynner det å lysne, vi vet at våren fester grep nå selv om den er litt ubestemmelig sånn i starten. Akkurat som med oss, vi vet at noe godt er på vei, men vi vakler frem og tilbake en stund før vi våger å ta det endelige steget ut i noe nytt. Det gjør vondt når knopper brister, er det rart at våren tviler, sier Karin Boye, en vakker beskrivelse av tiden som nå kommer oss i møte.
Jeg forstår på mange av dere at det begynner å holde hardt nå, bokstavelig talt er vi slitne av å holde fast i det som kjentes trygt en gang, men som nå ser ut til å være mer som en begrensning. Vi vet det er noe mer, vi lengter etter det, drømmer om det, men loven om tiltrekning synes å være ute av funksjon. Vi får bare mer av det samme, intet nytt under solen der altså.
Men joda, det er det, en masse nytt faktisk, men det vi tiltrekker oss kommer som repetisjoner inntil vi faktisk slipper tak og våger oss ut det litt ukjente, dette dypere i oss som begynner å våkne, som vi så gjerne vil ha mer av, men så var det dette med risikoen for å miste kontrollen da...
For hvem blir vi da, om vi ikke fortsetter som før, om vi endrer oss og omgivelsene ikke liker oss og hvordan skal det gå med meg om jeg ikke sikrer meg økonomisk og tar vare på de eksisterende relasjonene, det som er flokken min. Jeg kan jo ikke bare slippe alt jeg har i hendene, reise bort og være så dum at jeg tror penger vokser på trær der jeg kommer.
Nei, de vokser ikke på trær noe sted og vi trenger ikke avslutte alle trygge relasjoner, vi trenger ikke lage dramatikk i det hele tatt, men dersom vi opplever at det er kaos på innsiden, er det et tydelig signal på at det er tid for en vår-rengjøring. Ikke mer dramatisk enn det, bare rydde litt og takke for følge til det i garderoben som er utslitt og som ikke gir god beskyttelse lenger.
Selv har jeg drevet opprydding lenge nå, flere år med sortering faktisk og nå har jeg ikke så mye igjen, bare akkurat passe mengder av det helt nødvendigste, innvendig der altså, i det ytre trengs det fortsatt mye for å gjøre livet både varmt og praktisk. Sakte, men sikkert ble den indre beskyttelsen byttet ut med sårbarhet, en så naken og skummel følelse at det tok lang tid å venne seg til at også den var trygt.
Plutselig forsvant mange velkjente omveier, illusjoner og illustrasjoner som manet til analyse og fornuft for å sikre meg mot at intuisjonen ikke var en luring. At den ikke bare var et arbeidsverktøy jeg alltid har stolt på, men også et solid indre kompass i spørsmål som omhandler noe personlig.
Loven om tiltrekning spør du, joda den fungerer også helt som den skal bare jeg forsikrer meg om hva jeg er rede til å motta FØR jeg sender forespørselen. Uten denne klargjøringen er det lett å overse forsendelsen eller klage på at den ikke er akkurat som ønsket, den svarer nemlig på hva vi faktisk trenger og ikke det vi tror vi har behov for.
Vi er mange som lengter til et annet sted eller noe i fremtiden. Jeg har også tilhørt den kategorien som har lagt planer for fremtiden i stedet for å fokusere på dagen i dag. Så god har jeg vært på dette med å se fremover at jeg har glemt at nettopp dette øyeblikket leverer noe jeg drømte om før, jeg hastet videre fordi det var blitt en godt innarbeidet uvane å ha det litt travelt på veien mot selvinnsikt.
Når vi har så godt grep om fremtiden at vi ikke legger merke til magien som utspiller seg i dag, er alt bortkastet og erstattet med en evig venting på noe eller noen. Så opptatt er vi av å være tålmodige at vi ikke legger merke til at vi får helt i henhold til hva vi tåler, at alt har en sakte oppbygging i det små før vi til slutt ser at det er blitt til noe stort.
Vi trenger ikke gå drastisk til verks med den ryddingen, men anerkjenne at vi allerede har holdt på en god stund og at mye av jobben er gjort. Vi har plutselig så mange brikker at vi kan ane konturene i det store puslespillet som er preget inn som et kart i vår livs-kontrakt. Følger vi hjertet og stoler på intuisjonen vår finnes det ingen omveier, da er dette livet en vandring som har til hensikt å gi oss brikkene underveis, slik at vi kan legge hele bildet i løpet av denne livs-reisen.
Akkurat nå er det mange av oss som sluttfører et slikt bilde, for denne gangen har vi nemlig mulighet for å få tilgang til enda et, mens vi er her. Det har også en drøss med brikker, små og store opplevelser som er ment å skulle gi oss en stadig høyere bevissthet om hva vi kan integrere i denne materielle verden, her og nå hvor alt virker å endre seg rett foran øyene på oss. Men før vi kan starte den nye reisen, trenger vi å rydde på plass det første bildet slik at det skinner, det er nemlig når det er helt rent og klar, vi signaliserer at vi er klare til å ta imot de nye koordinatene som skal lede oss til nok en destinasjon.
Vi trenger ikke forlate noen eller noe, bare legge fra oss det som hindrer vårt reneste uttrykk, denne sårbarheten som yter vår verdi full rettferdighet. Omgivelsene vil fortsatt se det de alltid har sett, det er opp til oss å påpeke hva som er endret, hvem vi er blitt slik at vi kan ta av oss vinterfrakken og beveger oss ut i livets vår for å blomstre.
Akkurat i dette skiftet har vi alle nytte av å omgi oss med mennesker som faktisk ser oss, som støtter oss og som er villig til å elske oss selv om vi er helt forandret. Heldigvis er vi mange som kan være der for hverandre, det er min intensjon med dette møtestedet, å gi rom for å dele med andre som forstår, som også lengter etter det samme som oss <3