Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har fått den beskjeden når jeg har bedt om litt bistand;
«Følg lyset, bare følg lyset». Noe så latterlig, for hvordan gjør jeg det, er det mulig å få hjelp som er litt mer konkret? Men nei, det er ikke det, mer konkret blir det ikke, resten er opp til meg.
Ok, først av alt en avklaring på hvem jeg snakker med, det kan jo gå i surr for noen og enhver nå etter hver som stadig flere av oss er på mange på linjen samtidig, og ikke bare det, vi tar det på alvor også. Vi lytter like tillitsfullt til dialogen med intet som med den sprell levende omgangskretsen vår. Det er ikke så rart at «utenforstående» stusser litt og lurer på om de skal ringe nødnummeret for å redde seg ut av situasjonen, spesielt om det flere av oss tilstede som snakker med både det ene og det andre mens vi samtidig holder hverdagspraten gående som normalt.
Jeg har siden 2003 hatt en klar og tydelig stemme som snakker inn i det høyre øret mitt. Jeg har oversatt dette som en guide, en energi som ikke er her i en fysisk kropp, men som allikevel er så tydelig at jeg kjenner et nærvær. Stemmen er ikke til å ta feil av, den er ikke min, men det er noe av meg i den også.
I tillegg til denne røsten har jeg også flere andre kanaler jeg kan koble meg på for å utveksle informasjon. Noen introduserer seg klart og tydelig, andre er mer vage og mens jeg oversetter de fleste på mitt norske språk, kommer det stadig mer på engelsk. Jeg er ikke så opptatt av å definere hvem eller hva dette er, jeg tar ikke imot alt som blir gitt meg heller, men er kritisk før jeg aksepterer beskjedene som kommer. Er det interessant åpner jeg meg for mer og dersom det ikke fenger meg, stenger jeg av. Det plager meg ikke, men det krever oppmerksomhet og tydelige grenser for å unngå å bli unødvendig sliten.
Dette har formet min reise, det har til tider utgjort et nærvær som har vært viktigere enn de kjærlighetsfulle kontaktene jeg har i denne virkeligheten og det fortsatt undrer jeg meg over dette, at det er mulig. Men slik var det og til tider er det også fortsatt sånn, men ikke på samme måte for nå er liksom en fase over, et utviklingstrinn, en innvielse nærmest. Det har vært som å sitte på skolebenken og ta inn informasjon som jeg siden har blitt nærmest tvunget til å omsette i jordisk forståelse. Det er derfor jeg kaller disse energiene for mine guider.
Jeg vet at mange andre også har det på samme måte, som om de er innlemmet i et system hvor det finnes et hav av informasjon som er tilgjengelig om vi vil (eller ikke vil) og som kan virke både klokere og mer verdifullt enn det vi har tilgang til i den fysiske virkeligheten. Jeg møter mange som er som meg, som nærmest faller ut i løpet av samtalen eller som henvender seg utover når jeg stiller dem et spørsmål. Som det er lettere å gå ut enn inn når livets store mysterier skal avklares.
Men på den måten kommer vi ikke dit vi skal, vi er her for å være nettopp her og derfor er det nok viktig for mange av oss å sette noen grenser på kontakten utover. Den er verdifull så lenge den opplyser vårt eget indre, men nærmest meningsløs om den gjør oss mer og mer svevende her i materien. Det er vårt ansvar å finne lyset som skinner inne i oss, her og nå. Vi får all den hjelpen vi trenger, både innenfra og utenfra, men det ytre kan ikke manifesteres her, det vil forbli utenfor oss inntil vi mestrer oversettelsen og lever spirituelt og ikke bare søker å bli mer og mer spirituelle.
Det skjer store skifter på dette området også nå, svært mange av guidene vi har hatt nær kontakt med på reisen så langt, slipper tak nå og reiser videre. De såkalte engle-familiene vi tilhører, bryter båndene og overlater til oss å mestre den nye energien som skal skapes her på jorden. Derfor blir det stadig viktigere at vi anerkjenner det ytre som aspekt av oss selv for det som ikke er det, det som derimot faktisk tilhører andre dimensjoner, vil ikke lenger være tilgjengelig på samme måte. Å kanalisere vil nå bli mer og mer som en dialog mellom ulike aspekt av oss selv noe som igjen medfører at det er enda mer vi skal ta ansvar for.
Å leve i mellomrommet mellom dimensjonene er spennende, men også krevende, ikke minst for omgivelsene og det er nok derfor mange av oss trenger så uendelig mye tid alene. Tiden skifter, den vil kreve noe annet av oss fra dette øyeblikket og fremover, vi er ikke lenger under opplæring, men går fra det å søke innover til å dele utover. Da trenger vi å trene opp evnen til å oversette for ingen har glede eller nytte av at vi er påkoblet mange kanaler, de er ikke så interessert i alt vi kan, i alt vi vet, men ønsker å se oss som eksempler på hvordan det å følge lyset kan gi oss alle en kanskje mer meningsfylt hverdag.
Vi er jo allerede det lyset, alle sammen,, men det skal jeg skrive mer om siden :-)