Leser om Venezia, den kjære byen som betyr så mye for mange av oss og som for første gang på lang, lang tid, endelig kan puste ut. Viruset har skapt et vindu hvor det helt grunnleggende kommer til syne. Ingen store cruiseskip som skaper bølger både under og over vann, ingen turister i hopetall som fratar oss mulighet for å virkelig kjenne energien som ligger i brosteinene og i husene som har så uendelig mange historier å fortelle. Ingen butikker som er drevet av tilreisende som har et eneste mål, å tjene penger på en kultur de selv ikke tilhører. Ingen menneskemengder som hindrer opplevelsen av de mektige piazzaene og magien i små smug.
Og plutselig er vannet renere og kanalene vakrere enn noen gang og grunnen som det hele er bygget på, der skjøre materialet som omdannes til “betong” rund trepålene, står ikke lenger i fare for å gå i oppløsning. På et øyeblikk ble alt forandret, justert tilbake til sin opprinnelige form og endelig kom muligheten for å legge nye planer, gode planer for hvordan denne byen kan gjenreise sin egen storhet og gjenoppstå som en autentisk storslått by igjen. Så får vi håpe at de mestrer overgangen, at det finnes inntekter et annet sted slik at folk igjen tar bolig i husene, at restaurantene og butikkene igjen kan drives av mennesker med hjerte sitt i og for denne enestående byen.
Et godt symbol pandemien, på hvordan dette brutale angrepet på alle våre strukturer, åpner oss for å se hva vi faktisk har av verdier og hva vi er i ferd med å ødelegge her på jorden. Det er ikke for sent å snu, vi har fått denne muligheten for å gjøre justeringer og bidra til at vi går inn i en ny tid hvor vi kan gjenopprette en god bærekraftig forbindelse mellom natur og kultur, mellom det vi drømmer om og virkeligheten vi faktisk skaper.
Vi trenger et solid fundament for å skape et trygt byggverk for oss selv og når de grunnleggende strukturene krakelerer blir alt så transparent at vi ikke kan unngå å avsløre de gamle mønstrene som har ledet oss til et punkt hvor vi ikke lenger er skapende, men fokuserer utelukkende på å holde oss fast i frykt for å falle utenfor.
Det viser seg tydelig her i vårt land også, sårbarheten blir avslørt og stadig flere av oss blir oppmerksom på at det å selge naturen vår til andre land, ikke kjennes godt i hjertene våre. At det å ta dyrket mark til boligformål ikke er særlig lurt når vi ser at landegrenser plutselig kan lukkes og ikke kjennes det bra å selge vannkildene våre til internasjonalt krefter heller, når de har en intensjon om å tjene penger på våre ressurser. Det er ikke like mange som vil presse seg sammen i trange byrom lenger, vi er blitt oppmerksom på den enorme rikdommen som ligger i å kunne bevege seg i en natur som ikke er ødelagt av kapitalistiske krefter.
Og så ser vi med stor tydelighet at vi har all grunn til å være takknemlig for å leve i et demokrati hvor myndigheter og akademia har evnen til å arbeide sammen og at vi har et helsevesen som fungerer og butikkansatte som stiller opp og besørger at det er mat i hyllene. Helt enkle prinsipper som det er så lett å overse fordi vi tar det som en selvfølge.
Vi overser de store beslutningene også, de som mediene så smidig fordekker ved å gi små ting stor plass mens noe stort foregår i kulissene. Men det skal jeg ikke skrive om her, kjenner jeg.
Så om vi tar dette inn i forståelsen av vår egen eksistens, inn i vårt daglige virke og oversetter hva som faktisk betyr noe for hver og en av oss. Å bli avskåret fra kontakt med våre nærmeste gjør oss sårbare, å være redd for fremtiden tar mye energi. Hva skjer med oss når det trygge vi engang så på som solid, ikke lenger er i stand til å beskytte oss? Hvor vaklende var egentlig vårt eget reisverk når et lite virus er alt som skal til for å velte det? Hvordan står det egentlig til med vår egen bærekraft, kjenner vi at vi har den nødvendige kraften for å bære oss selv frem eller har vi overlatt noe av det til samfunnet?
Personlig opplever jeg, som de fleste andre, at reisverket har knelet i mitt liv, det trygge er borte og er erstattet av usikkerhet. For når kan jeg komme hjem igjen, jeg som reiste hit med en liten koffert i mars og som ellers har alt det materielle i et annet land. Det er ikke viktig, absolutt ikke av så stor betydning som jeg trodde for jeg har det viktigste her, frihet til å bevege meg i naturen, mat på bordet og menneskene jeg elsker like høyt selv om det er litt færre klemmer.
Så da tenker jeg; Om jeg er Venezia, hva er det jeg har som kan gjenreise meg, hvilke potensialer, hvilke ressurser er det denne krisen har avslørt i meg? Hva tilhører fortiden og hva skal jeg ta med meg inn i dette øyeblikket som er ansatsen til fremtiden her på jorden?