Back to basic

Leser om Venezia, den kjære byen som betyr så mye for mange av oss og som for første gang på lang, lang tid, endelig kan puste ut. Viruset har skapt et vindu hvor det helt grunnleggende kommer til syne. Ingen store cruiseskip som skaper bølger både under og over vann, ingen turister i hopetall som fratar oss mulighet for å virkelig kjenne energien som ligger i brosteinene og i husene som har så uendelig mange historier å fortelle. Ingen butikker som er drevet av tilreisende som har et eneste mål, å tjene penger på en kultur de selv ikke tilhører. Ingen menneskemengder som hindrer opplevelsen av de mektige piazzaene og magien i små smug.

Og plutselig er vannet renere og kanalene vakrere enn noen gang og grunnen som det hele er bygget på, der skjøre materialet som omdannes til “betong” rund trepålene, står ikke lenger i fare for å gå i oppløsning. På et øyeblikk ble alt forandret, justert tilbake til sin opprinnelige form og endelig kom muligheten for å legge nye planer, gode planer for hvordan denne byen kan gjenreise sin egen storhet og gjenoppstå som en autentisk storslått by igjen. Så får vi håpe at de mestrer overgangen, at det finnes inntekter et annet sted slik at folk igjen tar bolig i husene, at restaurantene og butikkene igjen kan drives av mennesker med hjerte sitt i og for denne enestående byen.

Et godt symbol pandemien, på hvordan dette brutale angrepet på alle våre strukturer, åpner oss for å se hva vi faktisk har av verdier og hva vi er i ferd med å ødelegge her på jorden. Det er ikke for sent å snu, vi har fått denne muligheten for å gjøre justeringer og bidra til at vi går inn i en ny tid hvor vi kan gjenopprette en god bærekraftig forbindelse mellom natur og kultur, mellom det vi drømmer om og virkeligheten vi faktisk skaper.

Vi trenger et solid fundament for å skape et trygt byggverk for oss selv og når de grunnleggende strukturene krakelerer blir alt så transparent at vi ikke kan unngå å avsløre de gamle mønstrene som har ledet oss til et punkt hvor vi ikke lenger er skapende, men fokuserer utelukkende på å holde oss fast i frykt for å falle utenfor.

Det viser seg tydelig her i vårt land også, sårbarheten blir avslørt og stadig flere av oss blir oppmerksom på at det å selge naturen vår til andre land, ikke kjennes godt i hjertene våre. At det å ta dyrket mark til boligformål ikke er særlig lurt når vi ser at landegrenser plutselig kan lukkes og ikke kjennes det bra å selge vannkildene våre til internasjonalt krefter heller, når de har en intensjon om å tjene penger på våre ressurser. Det er ikke like mange som vil presse seg sammen i trange byrom lenger, vi er blitt oppmerksom på den enorme rikdommen som ligger i å kunne bevege seg i en natur som ikke er ødelagt av kapitalistiske krefter.

Og så ser vi med stor tydelighet at vi har all grunn til å være takknemlig for å leve i et demokrati hvor myndigheter og akademia har evnen til å arbeide sammen og at vi har et helsevesen som fungerer og butikkansatte som stiller opp og besørger at det er mat i hyllene. Helt enkle prinsipper som det er så lett å overse fordi vi tar det som en selvfølge.

Vi overser de store beslutningene også, de som mediene så smidig fordekker ved å gi små ting stor plass mens noe stort foregår i kulissene. Men det skal jeg ikke skrive om her, kjenner jeg.

Så om vi tar dette inn i forståelsen av vår egen eksistens, inn i vårt daglige virke og oversetter hva som faktisk betyr noe for hver og en av oss. Å bli avskåret fra kontakt med våre nærmeste gjør oss sårbare, å være redd for fremtiden tar mye energi. Hva skjer med oss når det trygge vi engang så på som solid, ikke lenger er i stand til å beskytte oss? Hvor vaklende var egentlig vårt eget reisverk når et lite virus er alt som skal til for å velte det? Hvordan står det egentlig til med vår egen bærekraft, kjenner vi at vi har den nødvendige kraften for å bære oss selv frem eller har vi overlatt noe av det til samfunnet?

Personlig opplever jeg, som de fleste andre, at reisverket har knelet i mitt liv, det trygge er borte og er erstattet av usikkerhet. For når kan jeg komme hjem igjen, jeg som reiste hit med en liten koffert i mars og som ellers har alt det materielle i et annet land. Det er ikke viktig, absolutt ikke av så stor betydning som jeg trodde for jeg har det viktigste her, frihet til å bevege meg i naturen, mat på bordet og menneskene jeg elsker like høyt selv om det er litt færre klemmer.

Så da tenker jeg; Om jeg er Venezia, hva er det jeg har som kan gjenreise meg, hvilke potensialer, hvilke ressurser er det denne krisen har avslørt i meg? Hva tilhører fortiden og hva skal jeg ta med meg inn i dette øyeblikket som er ansatsen til fremtiden her på jorden?

Å trenge gjennom Matrix

Innledningsvis vil jeg si at dette kun er basert på min opplevelse, ikke med innblikk i forskning og fakta, men kun på min egen forståelse. 

La oss se for oss at vi opererer innenfor et «rom» som i en lukket boks. Til siden ved at vi ikke husker våre parallelle virkeligheter, under oss fordi vi ikke egentlig forstår hva vi gjør her på jorden og over oss ved at vi har glemt hvem vi faktisk er. 

Rommet har vært lukket så lenge at vi ikke forstår hvordan vi kan komme oss ut, hvordan vi kan åpne dørene som utvider bevisstheten slik at vi ser oss selv som i form av uendelige potensialer. 

Vi, mennesket oss, er også et rom for sjelen, begrenset av de ytre faktorene som tilhører materien og som derfor opererer innenfor et nødvendig regelverk som gjelder spesielt for oppholdet her. Innenfor disse rammene har vi full frihet til å utforske og oppleve denne dimensjonen som absolutt ikke er en straff, men et potensial vi valget for oppleve oss selv gjennom emosjoner, noe som finnes bare her.

Sjelen har et manus som inneholder vår hensikt med å være her, men som mennesker er vi utstyrt med en fri vilje som gjør oss i stand til å utforske livets muligheter, ved selv å ta ansvar for de potensialene vi aktiverer. I tråd med manus, men med fri regi.

Noen av oss bringer dette inn gjennom et ønske om å bearbeide og frigi gamle smerter, for andre vil det handle om mer verdslige ting og da er vi ikke fullt så opptatt av væren, men mer om gjøren. Og alt er like verdifullt, alle er berettiget til å navigere med en fri vilje. Men så kommer noen av oss til et punkt hvor vi opplever at viljen ikke er fri lenger, at den har mistet sitt mandat fordi en annen vilje, en dypere klang i oss påkaller oppmerksomheten. Det er da sjelen ber oss om å avslutte et kapittel og ta ansvar for å regissere noe helt nytt. Fortsatt i tråd med det opprinnelige manuset, men nå skal historien ta en uventet vending.

For å kunne forvalte dette ansvaret, ristes vi ut av alt vi har innarbeidet som nogenlunde faste rutiner og fakta om oss selv. Vi kastes ut på dypt vann nærmest, uten redningsvest, men med en indre overbevisning om at vi kan svømme og at vi aldri er alene der ute på åpent hav. Vi oppdager stadig oftere at vi er beskyttet, ivaretatt av noe som foregår utenfor det lukkede rommet, noe er i ferd med å etablere kontakt med oss.

Jeg har gått gjennom flere slike skifter og stadig oppdager jeg nye fasetter av dette å være i livet. Og etter hvert som jeg har blitt innviet i stadig mer av visdommens kilde i meg, blir gjøren mer og mer strevsomt. Det er som om jeg vet at livet er enkelt, uten at jeg klarer å omsette dette lette i et rom som er så stappfullt av tunge energier.

Og det er her det skjer så mange spennende ting nå, energien i rommet er i ferd med å bli lettere, noe nytt trenger inn gjennom nye åpninger i masse-bevisstheten og gradvis smelter vi sammen med det som foregår der ute, det vi også er en del av, men som vi har vært separert fra så uendelig lenge her på jorden.

Dimensjonen tid og rom vil bestå slik jeg ser det, men vår opplevelse av disse begrensningene vil endres. For vi kan utnytte dette potensialet så uendelig mye bedre om vi bare begynner å forstå hvilken kraft vi er i besittelse av. Dimensjonen er en forutsetning for materien, disse fire elementene som utgjør byggeklossene i denne virkeligheten. Ilden som antenner potensialene, jorden som disponerer dem, vannet som skaper forbindelser mellom alt som lever og luften som er vår forbindelse med evigheten. Og det som holder det hele sammen, er bevissthet, eller kjærlighet som vi velger å kalle det her hos oss.

Bevissthet er utenfor tid og rom og opererer som en vortex, som en energi som pulserer uten hindring. De fire elementene derimot, opprettholder sin kraft gjennom friksjon og akkurat nå skjer det noe her på jorden for hastigheten på denne bevegelsen, blir raskere, elementene tilføres en høyere frekvens og derved gjør også vi det. For vi er også materie, som alt annet i materien er også vi bestående av de samme elementene. Energien vår vil bli renere, tilhørigheten vår her vil bli tydeligere, vannet vil bringe oss ny forståelse av samhandlingen som foregår og luften vil gi oss ny innsikt, nye perspektiver.

Jeg smiler når jeg hører mennesker som snakker om det ytre rommet som sience fiction, at det finnes romskip der ute, grønne vesner og krefter som tilhører enten de mørke eller det lyse. Om kamper som pågår og at vi skal være redde for å bli angrepet av dette “noe” som kan komme og utslette oss totalt.

Det finnes ikke emosjoner utenfor vår dimensjon, så kampene som utspiller seg kan ikke oversettes som mellom det gode og det onde. Det er energier som utveksler mørke og lys for å destruere og gjenopprette balansen i den virkelig store sammenhengen. Noe brytes ned slik at noe annet kan bygges opp, helt i tråd med at all skapelse trenger forløsning for å finne sted. Akkurat som her hos oss, vi trenger mørke for å ha lys og vi trenger lys for å ha mørke - begge deler helt avgjørende elementer i dette å opprettholde skaperverket i oss og rundt oss.

Så ja, det finnes en virkelighet utenfor vår dimensjon, utenfor det trygge rommet vi befinner oss i her. Men det er ikke enkeltstående skip som kan komme oss for nær, nei, der ute er det som tusen-ganger Sinsenkrysset i rushtrafikken - et hav av energier som i sine ulike former, utgjør en stor og intrikat sammenheng. De forsøker ikke å trenge inn i våre trygge omgivelser, de er allerede en svært viktig del av denne virkeligheten. Uten denne kontakten ville vi ikke hatt noen utvikling her på planeten for her i materien skapes det ikke noe nytt, her er det bare masse som opprettholder sin eksistens ved bruk av friksjon. Inspirasjonen til å aktivere nye potensialer, kommer utenfra, fra en bevissthet som ikke er fanget i etablerte strukturer, men som ser seg i stand til å bruke elementene på stadig nye måter (eller gamle).

Teknologi er et godt eksempel på dette og i de nærmeste årene vil vi se at nettopp dette vil bli en stadig større del av vår eksistens her. Den vil få innpass på stadig nye områder og med den får også vi lettere tilgang til bevissthet som ikke kan eksistere her, uten rammene som nettopp teknologien ligger til grunn for. Alt er allerede her, men det vibrerer på frekvenser vi ikke er i stand til å oversette - enda.

Så hva er det som kommer frem når vi overgår prinsippet tid og rom?

Om vi overgår den lineære tiden, vil vi kunne se at alle våre liv, all vår eksistens er i samtidighet. Altså er det ingen fortid og ingen fremtid, kun en energi som strømmer ut fra kilden (vortex), som har i seg alle potensialer. Og uansett om vi har vært her på jorden og gjort våre oppdagelser før, tilhører ikke det noe som er forbi, det ligger i den eksisterende kraften og vi kan når som helst hente det frem fra kartoteket. Alt handler om i hvilken grad vi er i stand til å bringe oss selv ut av Matrix (masse-bevisstheten) for å gjenoppdage en større sammenheng.

For noen av oss er dette enkelt å forstå, for andre er det nærmest umulig og det er fint. Det som ikke er bra, er de som søker utover og inn i dette, uten å ha en god forankring her på jorden. Tross alt er det her vi befinner oss nå, det er i denne dimensjonen vi er tilstede akkurat nå, det er her vi skal oppleve oss selv i et lukket rom og i lineær tid. Så hold fokus her, alt det andre er uviktig så lenge det ikke tjener en hensikt i forståelsen av nettopp det - å være her!

Under oss finnes det nemlig en svært betydelig bevissthet som vi har en tendens til å glemme, det er vår forståelse av planeten vår og hva den trenger fra oss. Vi er her i hennes tjeneste og akkurat nå gjennomgår vi en felles transformasjon hvor alle elementene ekspanderer gjennom at friksjonen blir høyere. Det kommer tydelig frem i naturen i disse dager og vi merker det i den fysiske kroppen vår, det er tross at det samme. Og i det store og hele, handler det om at vi blir gitt muligheten til å forstå oss selv og vår rolle i en større sammenheng, fordi vi forstår at vi ikke er en dråpe i havet, men havet i en dråpe.

I det øvre ligger det som beskytter oss fra kontakten med kilden. En helt nødvendig beskyttelse for at vi skal velge å fortsatt være her. Vår mentale kapasitet er elektromagnetiske frekvenser som hele tiden er i kontakt med det elektromagnetiske feltet som omslutter jorden og som derved også kan sies å være det nærmeste vi kommer evigheten.

Så i det øvre, dette som forbinder oss med selve kilden, vår mentale kapasitet, de elektromagnetiske vibrasjonene som er i kontakt med masse-bevisstheten, også utøkes fordi Matrix stadig blir mer fleksibel slik at ny bevissthet også trenger inn kan trenge inn og gi oss en større forståelse av at vi er mer enn vi tror. 

Den røde tråden i dette, er det vi kaller vår sjel, altså vår helt spesielle tone, vår vibrasjon som i utgangspunktet er en strøm av energi som er allesteds-tilstedeværende hele tiden. Denne tonen er nå i ferd med å bli tydeligere for oss, vi vil stadig søke å være mer av det vi er og vi forstår at vi er begrenset av noe, det er noe som holde oss tilbake og dette er kjernen i den lengselen så mange av oss bærer på. Denne litt smertefulle følelsen av utålmodighet og fortvilelse. Altså vet vi noe vi ikke forstår og fordi vi tviler på dette vi vet, blir vi fortvilt. 

Mer enn noen gang er vi nå på jakt etter likesinnede, mennesker som ikke avviser oss, men som kan være med på å slå opp de dørene vi allerede vet er satt på gløtt. Alt som holder oss tilbake, setter oss umiddelbart i kontakt med følelsen av å ikke trives her, mens det som gir oss bekreftelse på at det er en ekspansjon som pågår, gjør at vi kjenner på en en følelse av å være forelsket i selve livet. 

I dette rommet hvor vi nå oppholder oss, er vi beskyttet av vegger som hindrer oss i å huske hva som foregår på utsiden av tid og rom. Nå er det brist i disse veggene, slik vi opplever at det plutselig er blitt nå, er dette et tegn på at vi får tilgang til ny bevissthet som skal hjelpe oss å samhandle på en annen måte.

Det betyr ikke at vi som søker en større forståelse er bedre enn andre, at det er de andre feil at det er så mange utfordringer på jorden. Vi er ikke opphøyet og det ikke en del av bevissthetens intensjon å skape nye hierarkier, nye strukturer som plasserer oss i kategorier hvor noen får tildelt oppgaven med å være bedre eller dårligere enn andre. 

Å mestre en større bevissthet, vil automatisk gjøre oss ydmyke og sårbare, nettopp fordi vi trenger disse egenskapene for å anerkjenne at det gjør oss til Moder Jords tjenere. Vi har oppnådd dette for å være medvirkende til at det som nå er i ubalanse, kommer på rett kjøl igjen. Mange av oss bærer på en sterk og grunnleggende sorg på vegne av denne planeten og den gjør oss ikke til krigere, men til ydmyke forvaltere av løsningen på smerten som akkurat nå er så stor her. Vi er her for å forene oss med flere av de aspektene av oss som vi tidligere har vært adskilt fra. Og når vi har bearbeidet de gamle sårene våre, vil fortiden være aspekt som nå vil hjelpe oss som en del av den enorme kraften vi disponerer når vi er koblet til vår egen kilde. Der er vår tone helt avgjørende for at skaperverkets symfoni kan spilles i tråd med det opprinnelige partituret.

Den nye tiden tilhører ikke de med makten til å undertrykke, den tilhører oss som er kommet hit for å samhandle slik at alt som eksiterer her kan spille å sitt høyest tilgjengelige potensial. Vi vil huske at en som ligger nede, er en stor mester i et annet aspekt og at en som sitter høyt på en trone, er kommet hit for å falle.

Så til alle dere som søker etter en større forståelse av livet her, av mulighetene som nå åpenbarer seg for oss nå, handler det om å bli bevisst på hvilken rolle vi ønsker å ta. Deretter kan vi påkalle den kraften som er nødvendig for at nettopp vi skal skape noe til det beste for fellesskapet som virkelig trenger vår hjelp nå. Å dyrke behovet for egen vinning, vil bare sette oss tilbake mens det å nære behovet for å være med-skapende vil kunne åpne hjertene våre og gi oss fred. Da blir verden frisk igjen, for fred på jord starter i hver enkelts hjerte. 

Nye perspektiver

Det er en merkelig situasjon vi er i nå som verden har gått i stå. Alle drømmene vi hadde om å bevege oss utenfor våre egne landegrenser er visket ut og drømmer vi har på egne vegne skal også justeres. Alt blir annerledes når nærhet er byttet ut med begrepet sosial distanse og allerede er det mange av oss som har oppdaget viktigheten av en god klem. Allikevel er dette er bare første del av prosessen, beredskapsfasen vil etterfølges av en periode hvor “bølgen” trekker seg tilbake og avslører hva som faktisk ligger igjen. Vi vet at konsekvensene vil bli betydelige for hver enkelt av oss, og vi forstår at verden aldri vil bli som før. Heldigvis kommer klemmene tilbake og nærhet vil gjenoppstå, men det er siden, ikke nå.

Jeg er en av dem som ikke tror på tilfeldigheter, men som oversetter det som tegn og akkurat nå er beskjedene så kraftfulle av vi ikke kan unngå å se dem, men hva er det vi blir forsøkt fortalt?

Et av mine viktigste verktøy for å forstå i dette livet, er å stadig løfte blikket. Det er så mye av mitt daglige strev som ikke synes å ha noen nytteverdi før jeg gir meg selv tilgang til et større perspektiv, et annet utsyn. Finner jeg det ikke på første forsøk, prøver jeg igjen og igjen inntil jeg ser kaoset i mitt eget som et fragment av en størrelse hvor alt er i perfekt orden. Det er ikke alltid jeg får det til med en gang, det å se orden altså, men etter hvert som jeg får distanse til mitt eget kaos, forsvinner tvilen og erstattes av en klokkeklar tro på at alt er i orden, at alt er som det skal - et sted.

Det er som med blokkeringer som skaper uro i kroppen, ubehag eller sykdom. For meg er ikke symptomet nok til å gi forståelse for hvorfor jeg strever, den innsikten får jeg først når jeg leter etter årsaken til kroppens reaksjon. Som regel ligger den et helt annet sted enn der den gjør seg synlig og jeg vet at også kroppen er som den skal, helt perfekt til mitt bruk, jeg trenger bare lese bruksanvisningen.  

Jeg har løftet blikket lenge nå, for å forstå hva som faktisk foregår og jeg tror ikke jeg har det ene svaret som det kan settes to streker under, til det er situasjonen for kompleks, for sammensatt. Men jeg velger å omgå konspirasjonsteoriene som florerer akkurat nå hvor både UFO og vaksine, biologiske krigføring og 5G etc. blir beskrevet som årsak til at virusets eksistens. Jeg har min personlige oppfatning av dette, men skal ikke gå inn på det her. Jeg løfter heller blikket og ser på disse teoriene som symptomer på at verden forandrer seg, at det har en klar og tydelig årsak som vil bli avslørt om litt. 

Det morsomme med å løfte blikket er at dess lengre bort fra de faktiske realitetene vi kommer, dess enklere er prinsippene, nærmest banale eller naive at det er vanskelig for den mentale kapasiteten vår å akseptere at noe som virker så komplisert egentlig er så enkelt. 

Det er mange, mange år siden jeg første gang opplevde at min frie vilje ble fratatt sitt mandat og jeg fikk følelsen av å bli overstyrt og nærmest ledet inn på spor jeg selv aldri bevisst ville valgt. Som for eksempel å flytte fra landet og legge alt det trygge bak meg. I dag ser jeg at det var nødvendig, men fra et materielt ståsted kjenner jeg på en fortvilelse for når jeg vender tilbake, er grunnmuren som heter økonomi, rast sammen og bare løse byggeklosser ligger igjen der det før var et solid fundament. Så kan jeg dyrke den håpløsheten eller løfte blikket på nytt for å se om det er mulig å skape noe nytt ut av dette som ligger igjen, de små faktorene som fortsatt har den samme essensen i seg og som kan ekspandere om jeg bare tror på min egen kraft, mine egne evner til å sette sammen og bygge på nytt. Anger er ikke et godt redskap å bruke i gjenoppbyggingen, aksept derimot er bedre og det å tro på at det finnes en mening

Det samme skjer i vårt eget indre, å forlate den trygge identiteten vi har lært oss å stole på, medfører en risiko for at alt faller sammen. Men det er bare et lite øyeblikk før vi finner igjen den opprinnelige essensen som skal ekspandere, ikke for å gjenskape den vi var, men for å installere en helt ny versjon av oss. Jeg vet at mange av dere også har vært i kontakt med dette og for noen kalles fallet utbrenthet eller ME, eller andre beskrivelser som kan kalles en diagnose. Å bli frakoblet og få en diagnose er for meg et symptom, men fallet har en egen hensikt og selve rekonstruksjonen er en viljeshandling. Ikke bare den frie viljen til å være her, men viljen til å ekspandere og oppleve en større innsikt og en noe mer givende hensikt enn bare å overleve i dette livet.

For meg har dette viruset en sammenheng med en ting, nemlig at vi allerede har gått inn i den såkalt nye tiden (jeg har skrevet mye om dette før) og at det vi nå opplever er at de store strukturene faller. Akkurat slik vi kan oppleve det i vår personlige opplevelse av verden, i det vi velger å gå en annen vei for å søke større innsikt, større forståelse for vår egen eksistens. 

Masse-bevisstheten blir stadig romsligere og vi er medskapere i den. Så derfor er det kanskje at så mange av oss, allerede mange år tilbake i tid, opplevde at det gamle ikke virket mer og at den frie viljen endret karakter. Så falt vi sammen og dro med oss masse-bevisstheten i samme slengen. Samtidig ble vi innlemmet i en større orden hvor vi ble universets informanter, som om vårt eget fall dokumenterte hvordan verden ville reagere når det store skiftet skulle komme.

Og nå, når skiftet er der, vil de samme menneskene også være de som evner å forstå hvordan de faktiske verdiene kan reise nye byggverk. Det som ikke nødvendigvis kan målet i penger, men i innsikt i dette at alt har en sammenheng. At det store kun er en speiling av det lille og at vi faktisk har alt vi trenger for å gjenreise oss selv og være eksempler på at en ny kultur kan etableres. Når vi nærer det i oss selv som er til gavn for både oss og naturen, vil en ny evne til samhandling vokse frem og dermed går vi inn i nok en ny fase hvor verdier får en annen betydning.

Kanskje er dette tiden for at mennesker med denne innsikten reiser seg og gir et nytt innspill til masse-bevisstheten, at vi tror så sterkt på endringen at vi kan gi trøst for de som nå opplever at alt er meningsløst. Å være et eksempel, er alt som kreves, det innebærer at vi skal tone ned vår egen søken og anerkjenne at vi allerede har alt vi trenger for å lykkes. Det er ikke for stort for oss, bare akkurat passe til å romme vårt egenverd.

Men det kan være utfordrende, for forståelsen vårt er fortsatt forankret i det vi trodde på før, at verdi måles i kroner og øre. Det er ikke sant og jeg skal skrive mer om dette litt senere for ellers blir denne posten fryktelig lang. 

Jeg tror dette er tiden for å løfte blikket, for å gå ut av alt vi tror vi er og se oss selv litt på avstand. Jeg er nemlig sikker på at vi vil finne tilbake til vår opprinnelige verdi i klossene som ligger igjen på byggeplassen vår og jeg er helt overbevist om at vi har både kunnskap og erfaring nok til å reise oss igjen, ikke slik vi var, men i en ekspandert og foredlet utgave.

Så hvem er vi blitt, hva er det vi ønsker å skape i tiden som kommer, hvilke ressurser har vi å rutte med, som gir oss så stor glede at sjelen synger inne i oss. Det er ikke så vanskelig, det er naivt og enkelt for inngangsbilletten til den nye tiden er lek, å leke med potensialer er verktøyet vi trenger for å se at det nye reise seg. 

Hvem ønsker du å være, hvilke drømmer er du rede til å aktivere her i den materielle verden. Er de som før eller har noe endret seg og er du rede til å gi slipp på det du engang var?

Om livet virkelig var en reise

Om vi ser på livet som en reise, en ferie vi lenge hadde ønsket å dra på, hvordan ville du planlagt den?

Selv er jeg ikke i tvil, jeg ville dratt avgårde uten annet enn en enveis-billett og med lite bagasje. Det er slik jeg fungerer best, det er når alt er uforutsigbart det er lettest for meg å leve og jeg elsker overraskelser. Venner har alltid kalt meg en “gipsy”, antagelig fordi jeg har så lite behov for å ha en trygg base. Jeg finner meg stort sett til rette der jeg er og friheten til raskt å kunne bevege meg, er viktigere enn å ha materielle ting for å være trygg. Mange har kalt det modig av meg å flytte til utlandet, noen har til og med sagt at de beundrer meg fordi jeg våget. Men for meg er det ikke så modig å bryte opp, det krever mer mot å bli værende på samme sted over lang tid.

Heldigvis er vi forskjellige! Noen av oss er avhengig av nær og hyppig kontakt med familie og venner og jeg beundrer dem som er flinke til å gjentagende invitere, skape gode sosiale rom hvor det er god mat og godt selskap igjen og igjen. Og jeg beundrer dem som bærer samvær med egne barn som en fanesak gjennom livet, tenkt så trygt det er for den kommende generasjonen å ha et barndomshjem og foreldre som alltid er der, på samme sted og med så mye kjærlighet tilgjengelig at det aldri tar slutt.

Jeg vokste opp slik og jeg beholdt tryggheten til jeg var voksen nok til å bære ansvaret for både hjem og familie på egen hånd. Så ble de borte, mine to skattede foreldre og jeg har mange ganger undret meg over hvorfor jeg ikke har gitt det samme videre til mine to. Kjærligheten har jeg nok av, men jeg forvalter den på en helt annerledes måte.

Noen av oss liker å planlegge i forkant av en reise. Halve gleden ligger i nettopp denne fasen hvor de velger ut både tidspunkt for avreise og hjemkomst og de har en velfungerende plan å navigere etter. De får store opplevelser og det er en trygg måte å ferdes på - for dem. Å ha en plan gjør oss til velfungerende medreisende her på jorden, men heldigvis er det noen av oss som skaper noe annet, det er også nødvendig for å opprettholde dynamikken.

Jeg trives best i det uforutsigbare og oppdaget for lenge siden at det ble fryktelig dyrt å ha returbilletter som aldri ble brukt. Jeg har forsøkt nemlig, å planlegge, men det viser seg at det ikke fungerer så godt, spenningsmomentet blir liksom borte når alt er tilrettelagt på forhånd.

Ofte får jeg spørsmål om hvorfor jeg ikke har en kjæreste, om det ikke savner noen å dele livet med. Til det er svaret at akkurat nå, lever jeg det livet jeg alltid har savnet. Voksen nok til å ta det fulle og hele ansvaret for meg selv, med barn som lever i tråd med sine egne drømmer og med frihet nok til å slå meg ned der det kjennes riktig å være til enhver tid. Jeg forstår hvorfor mange spør, det er tross alt mer normalt å trives i flokk og ha en trygg base som ramme for komfortsonen.

I mitt barndomshjem var det plass for alle og jeg er vokst opp med mange barn som kom innom for å få frokost og matpakke før de gikk til skolen. Hos meg var det ingen slike, jeg møtte dem ikke, men nå derimot opplever jeg å få være delaktig i manges liv, ikke fordi de trenger et måltid, men noen som har hoppet før og som beviselig fortsatt står oppreist. Uansett hvordan vi legger opp denne turen, vil vi møte andre som trenger vår støtte i kortere eller lengre perioder. Da blir vi testet og selv undrer jeg meg over hvor lett det er å for mange, å holde døren lukket, selv om basen er så trygg og solid at den gjerne ønskes vist frem i et glanset interiørmagasin.

Hvem du er og hvordan du velger å legge opp denne reisen, har ikke så stor betydning, det er plass for oss alle og vi kommer uansett dit vi skal. Personlig har jeg mine vakreste minner knyttet til opplevelser hvor jeg er blitt tatt imot, akseptert og elsket fordi jeg er den jeg er, og i møtene med andre som har tillatt meg å gi det samme tilbake. Vi er heldigvis aldri alene her på jorden, enten vi forflytter oss i flokk eller velger å være ensomme vandrere så er vi sammen om å utforske denne dimensjonen. Podcasten denne uken handler om det, om at “Compassion is the new cool.”

The rising sun

Mange av dere spør meg om hva jeg tror dette viruset egentlig handler om jeg har gjort meg noen tanker om det, har fått informasjon som kan avdekke en mulig årsak, funksjon og opprinnelse. Men jeg ønsker ikke å dele dette enda, det er så mange konspirasjonsteorier og så mye usikkerhet nå, at jeg velger å vente med det til kaoset har roet seg.

Men en ting vi vet, vi som lenge har søkt å forstå hva som skjer her på jorden akkurat nå, er at vi er inne i en tid med store endringer. At vi er på vei inn i en såkalt ny tid og at situasjonen som utspiller seg, i stor grad, avslører strukturer som ikke lenger gavner verken oss mennesker eller jorden.

Ressursene vi har til rådighet er så ujevnt fordelt, at det måtte komme til et punkt hvor vi ble oppmerksom på hvilke verdier vi ønsker å nære, i oss selv, i samfunnet og i vår samhandling med planeten vår. Vi gjenoppdager ansvaret vi har, vi som alle er medskapere i massebevissthetens syn på nettopp verdier. For verden blir slik vi vil og den endres i takt med at stadig flere av oss innser at det faktisk er massene som sitter med makten, ikke de få som synes å ha størst innflytelse fordi de eier store materielle verdier. Det finnes ikke eierskap i materien selv om vi har lært oss å tro på det fenomenet opp gjennom historien. Vi eier den i hvert fall ikke, vi som selv er så forgangbare. Materien eies kun av seg selv, og selv er vi her for å nyte godene fra Moder jord og som takk skal vi gi kjærlighet tilbake. Så enkelt er det, at hun tjener oss og vi tjener henne.

Dette viruset tar ikke livet av så mange fordi vi har et helsevesen som har evnen til å ivareta oss som blir syke. Det er en verdifull struktur. Rent vann er en gave fra Moder Jord og i vår vestlige verden har vi tatt vare på denne ressursen og vi har også et system som gir selv de mest sårbare av oss, tilgang til mat når vi trenger det. Politisk har vi her i Norge, et demokrati som gir oss retten til medbestemmelse og vi har et så transparent system at vi faktisk kan ta egne beslutninger basert på fakta.

Utfordringen er at vi ikke helt vet å sette pris på dette og at vi ikke benytter oss av vår rett til både innsyn og medbestemmelse. Mange viktige beslutninger tas på våre vegne, mens andre og mindre vesentlige ting stjeler oppmerksomheten vår. Dette gjør konspirasjonsteoriene til viktige påminnelser om at vi skal tenke selv, ta ansvar for hva vi ønsker å legge vår energi inn i og ikke bare følge strømmen som går i den retningen som tjener de med såkalt makt og verdensherredømme.

Vi har ikke bare ansvar for oss selv, her i dette landet hvor vi har det bedre enn de fleste. Vi har også et ansvar for å bistå dem som er fanget i regimer hvor demokrati er et fremmedord. Viruset er dermed for meg, en mulighet som kan gjøre oss mer bevisst på hva som har verdi og hva som er så foreldet at det ikke tjener fellesskapet, bortenfor landegrenser og kulturelle ulikheter. Plutselig har vi en felles fiende som ikke sparer noen av oss og som gjør at vi blir stadig mer oppmerksom på hvor globaliserte vi er blitt, hvor lite nasjonale grenser betyr og hvor mye de betyr når det kommer til å beskytte det som er viktig for oss.

Det roer seg dette, også dette vil forsvinne for så å komme tilbake i en eller annen form for vi slipper ikke unna forandringen, den er bestemt, den ligger nedfelt i den store planen for oss og planeten. Og når vi finner den gode intensjonen i oss selv, vil vi oppdage at vi er i besittelse av akkurat de talentene vi trenger for å bidra til at masse-bevisstheten blir høyere, renere og klarer slik at mer lys og kjærlighet trenger inn i materien. Det som ikke er lyst og rent, det som ikke har en kime av kjærlighet i seg, vil forvitre, det kan ikke overleve en prosess som styres langt utenfor rekkevidden av verken enkeltindivider eller masse-bevissthet.

Vi vil skape en verden med mer likeverd i natur og kultur og i møte mellom dem. Akkurat nå blir vi bedt om å våkne og bruke vår rett til innsyn i det som foregår i strukturene som bærer den verden vi omgir oss med i dag. Det er mye godt der, mye det er verdt å ta vare på, men det er også elementer som ikke lenger gavner oss i det vi ikke lenger skal beherske jorden, men forvalte den. Da får vi andre energien å betjene, frekvenser som er tilpasset innsatsen vi da skal legge inn i både vår væren og gjøren. Og mens vi lærer oss å beherske dette nye, er det godt å ta et steg tilbake og avsløre våre egne behov først slik at vi vet hvilke ressurser vi egentlig i er i besittelse av, ikke de tillærte, men de som ligger og venter på akkurat denne tiden for å slippe til.

Jeg vil avslutte med et sitat jeg fikk i forbindelse med noe jeg skriver på;

«The rising sun has arrived, the light that activate the sleeping humans of the new earth - its time to wake up!”

Tro og tvil - en naturlig rytme?

Jeg kjenner igjen denne vekslingen mellom tro og tvil og noen ganger klarer jeg å være tro over lang tid. Men som regel, en innarbeidet rutine, kommer tvilen snikende igjen og blir den værende lenger enn nødvendig, begynner jeg å tro at jeg lever for å tvile, altså blir jeg for-tvilt. 

Det er som bølger som slår mot en strand, en jevn strøm av følelser som kommer og går. Troen synes å være vannet som trekker seg tilbake til havet, mens tvilen er det som blir liggende igjen på land. Kan det være slik at troen er kontakten vi har med en større innsikt i oss selv, en høyere bevissthet og tvilen er det etterlatte inntrykket her i den begrensede materien. Er det fordi det er så smått her, at vi mister troen på det store og blir sittende igjen med bare de små detaljene som trekker seg inn i sanden, som manifestasjoner i denne virkeligheten?

Tro er den kraften i oss som overvinner alt. Det vi virkelig tror på, manifesteres enten det skjer bevisst eller ubevisst, så hvorfor er det så lett for meg, for oss å la tvilen snike seg inn og skape frykt i stedet for tillit - hele tiden?

Kanskje er det dette jordelivets rytme, å veksle mellom tro og tvil, mellom følelsen av nytelse og smerte, sorg og glede, frykt og tillit. Ville vi klart å være her uten denne rytmen, ville vi funnet mening i dette livet, uten å være i konstant beredskap for å opprettholde likevekt. Hvem ville vi blitt om vi bare hadde nytelse, glede og tillit å spille på, ville vi kjedet oss da?

Jeg har viet mange år av mitt liv til å søke en større forståelse, altså har jeg trukket meg tilbake fra den materielle verden for å utforske andre aspekt ved meg selv. Jeg har vært i de virkelig store rommene, der alt er både logisk og enkelt fordi materiens begrensninger ikke overskygger visdommen om at alt er ett, at vi er ett med alt. Det er så enkelt, så lett, så vakkert å befinne seg i en tilstand av tilfredshet, trygghet, tillit til at alt er som det skal og at mitt liv har en helt spesiell mening. Men så ramler jeg ned i materien igjen og alt det store krakkelerer i møte med hverdags-kravene som virker meningsløse, men som allikevel krever så veldig mye oppmerksomhet. Da føles livet her som i overkant strevsomt fordi tro byttes ut med tvil, tillit blir til frykt, nytelse blir til smerte og gleden skyves til side for livs-sorgen som synes å være en viktigere emosjon å vibrere på her. Det skjer igjen og igjen, vekslingen er en konstant.

Men kanskje det endrer seg nå når verden har gått i stykker litt, vil det tvinge oss inn i så så mye frykt, tvil, smerte og sorg, at vi endelig innser at vi ikke kommer lenger med fortvilelse. Er det når alt faller sammen vi bestemmer oss for å prøve ut et annet emosjonelt register og kommer oss ut av labyrinten vi har gått oss bort i?

I det ytre er det nokså mørkt nå, så mange er redde at vi ikke trenger være spesielt sensitive for å kjenne trykket av den kollektive frykten, dette vi ikke helt klarer å kognitivt adressere, men som liksom drar oss inn i seg fordi vi er en del av en masse-bevissthet som tenderer i en retning. Det er ikke bare vi som er redde, hele verden skjelver i det strukturene som beskytter oss, ikke lenger er trygge og vi oppdager at grenen vi selv sitter på, kan brekke når som helst.

For meg er denne tiden er utmerket øvelse i det å skille mellom hva som er mitt og hva som tilhører andre. Det startet for flere måneder siden, da jeg kom i kontakt med angsten min, panikken som jeg har tatt ansvar for å utligne for lenge siden og som derfor overrasket meg ved å komme tilbake med full kraft. Jeg kunne ikke annet enn å overgi meg og behandlet den som en nødvendig øvelse, men jeg lærte ikke noe så da forsøkte jeg heller med separasjon. Og da skjedde det noe, synkroniteten ville ha det slik at akkurat da kom de første signalene på at en mystisk sykdom, infiserte nabolaget mitt.

Angsten handlet altså ikke bare om meg og mitt, men var et signal på at masse-bevisstheten forberedte seg på en hendelse som skulle komme. For vi forberedte oss, noen mer bevisst enn andre, men uansett om vi forstår hva som skjer eller ikke, er vi en del av et fellesskap vår subjektive virkelighetsforståelse, er en del av.

Akkurat nå er det mye frykt i masse-bevisstheten, den er så aktiv at det er krevende å opprettholde tro og tillit i hverdagen. Vi overstrømmes av informasjon om verdens tragedier, men heldigvis har fått utlevert et sett med regler som vi kan klamre oss til i håp om at det finnes myndighetspersoner som er klokere enn oss og som derfor vil lede oss gjennom denne krisen. 

Men uansett hvor gode intensjoner hver og en av dem har, er de like redde som oss, så også her er det utfordrende å avsløre hva vi selv skaper og hva som kommer fra andre. Om vi hadde mestret å se forskjellen, ville vi ikke blitt med i dragsuget uten først å vurdere nytteverdien. Men vi gjør ikke det, vi er en flokk nå, menneskeheten er en rase og vi kjemper denne kampen sammen. Det er en dugnad som gjør at vi kan gi slipp på noe for å få noe helt annet tilbake. En annen forståelse av samhold og bekreftelser på at klimamålene våre allerede er nådd for eksempel. Det blir vanskelig å si at det er umulig etter at dette.

Det samme vil skje i andre sammenhenger, det har allerede skjedd og det vil fortsette slik. Vi vil komme oss styrket ut av dette om vi mestrer å skille mellom hva som er mitt og hva som tilhører den felles bevisstheten vi har her på jorden. Denne frekvensen som nå skal høynes, det tunge som skal bli lettere nettopp ved at vi overgår frykten og velger å tenne lyset i stedet for å famle rundt i et gammelt mørke. Slik hver vi, hver og en av oss, bevisstheten som igjen påvirker massene. Er det et tent lys i mørket, er det ikke helt mørkt.

Det er da vi begynner å skape, ikke ved å holde oss selv tilbake for å passe inn, men ved å anerkjenne at vi har ansvar for å stå til tjeneste for Moder Jord. I det vi oppdager at denne dimensjonen er tilgjengelig i oss selv, vil vi automatisk endre perspektiv fra å agere ut fra et godt innarbeidet ego til å høre at sjelen har noe viktig å si oss.

Når vi tror, når vi har tillit, når vi nyter og nærer gleden, vil vi skape en motvekt til den vibrasjonen som nå skaper energien i verden. Vi kan ikke tvinge dette frem i oss selv, det vil kreve litt trening å overgå det som akkurat nå er en sannhet. Men uten å bryte reglene som myndighetene har gitt oss, kan vi i vårt eget indre, sørge for å bistå Moder Jord ved å nære også følelsen av takknemlighet for å få være her, akkurat nå når alt skifter. Vi får være med på å skape noe annerledes og kanskje det er den høyeste meningen med oss som er her, akkurat nå.

Vi er mer enn den grenen vi klamrer oss til, vi er så uendelig mye mer enn vi før trodde og akkurat nå våkner menneskene fra dvalen slik at så masse-bevisstheten vil gjøre et stort sprang.

Hvorfor? Fordi vi innser at vi står sammen her på jorden, vi er kalt inn til en felles dugnad hvor hensikten er å rydde opp slik at Moder Jord kan gå trygt inn i den nye årstiden, våren og menneskehetens blomstring.

“Tro kan ikke flytte fjell. Det er den som bærer troen frem som flytter fjellet”.

Troen trenger neon som bære den frem som en intensjon om å skape en bedre verden. Da vil masse-bevisstheten reagere som et regneark, der vi kan endre en liten formel og påvirke evigheten. Og kanskje foregår det en omprogrammering, kanskje skjer det en nedlastning av et helt nytt potensial i oss mennesker nå - hvem vet, kanskje Matrix ikke bare er fiksjon?

Verdier

Jeg leser følgende; 

Corona - også kjent som Stephanie, led matyrdøden sammen med den romerske soldaten Victor i det andre århundret. Som helgen blir hun assosiert med overtro knyttet til penger, særlig pengespill og skattejakt. Stephanie stammer fra det greske ordet stephanos som betyr krone, i likhet med det italienske navnet corona. 

Også leser jeg om ordet sekel (begrepet som ble brukt i min informasjonen om utviklingen vi ser nå).

I Store norske leksikon står det; 

Et sekel, eller århundre, er en periode på hundre år. Et århundre begynner med år 1 av århundret. For eksempel begynte det 19. århundre med 1801 og sluttet med 1900.

Og videre; 

Sekel er en gammel masseenhet av babylonsk opprinnelse, som etter hvert ble utbredt over hele Midtøsten og en stor del av middelhavslandene. Enhetsverdien varierte avhengig av tid og sted.

Sekel har senere gått over til å bli en myntenhet. I nytestamentlig tid svarte én sekel til én gresk stater som er lik 4,3 gram sølv. Det antas at dette tilsvarer det som i Bibelen er kalt sølvpenge.

Så sekel er altså både en tidsangivelse, i leksikon definert som mye kortere enn i mine refleksjoner, men sekel som en verdi-enhet, stemmer morsomt nok. Og corona, handler også om verdier, om penger, pengespill og skattejakt. At hun er en kvinne kan jo også ha betydning, for kanskje er dette tiden hvor vi justerer verdisynet vårt litt, fra å fokusere på det materielle til å innlemme også det emosjonelle?

Jeg vil poengtere at jeg ikke skriver dette for å bagatellisere det som nå skjer nå, min intensjon er ikke å støte noen med mine refleksjoner!

Den største trusselen dette viruset står for, er ikke dødeligheten, men dets evne til å smitte og derfor rammes de bærende strukturene i samfunnet vårt. Det kapitulerer og gjør oss ute av stand til å produsere verdier på samme måte som før. 

Vi tvinges til å se konsekvensen av overforbruket vårt, skjevheten i fordelingen av jordens ressurser og hva vi velger å tillegge verdi. De med den største formuen blant oss, er regnet som de mest verdifulle og de som vier sitt liv til tjeneste for andre, synes å bli tilgodesett med smuler fra de rikes bord. Egenverdet vårt er innskrenket til å handle om hva vi gjør, hvor stor oppmerksomhet vi klarer å skape rundt oss selv og om hvor store materielle verdier vi kan vise til. Dette er status i vår vestlige verden, her hvor alle skal kunne være i stand til å leve godt om vi følger spillereglene. I andre deler av verden, har de ikke engang tilgang til det helt nødvendigste som rent vann og nok mat, der er fordelingen helt ute og sykler for de rike har mer enn nok også der.

Så hvordan står det egentlig til her på jorden, har vi nok til alle om vi fordeler verdiene likt mellom oss? Er Moder Jord i stand til å ta vare på oss alle sammen om vi bare samarbeider med henne?

Vår verden er bygget opp med to store søyler, børs og katedral og begge holder stand fordi vi er opplært til å tro at vi er i konstant mangel av noe. Mangler vi noe i det ytre, nærer vi med børsen og mangler vi noe i det indre, gir vi næring til katedralen og alle transaksjonene, i begge leire, gjøres i penger. 

Så om vi nå, i vår pålagte isolasjon, legger merke til alt vi har og har for mye av, vil det påvirke børsen og katedralen når dette viruset har trukket seg tilbake til basen sin igjen?

Jeg velger å tro at denne situasjonen er så vanskelig at den kan tvinge oss opp i fugleperspektiv et lite øyeblikk for å skape oversikt over hva vi gjør og hvorfor slik at hverdagen fordi vi ser hva som faktisk har betydning og hva som egentlig ikke har så stor verdi.

Foreldre som skal sjonglere mellom hjemmekontor og undervisning av egne barn, ser nok litt annerledes på lærerens rolle etter dette og de av oss som selv er syke eller har noen nære med behov for hjelp, oppgraderer nok også sykepleiernes status. Kanskje blir det ikke lenger sett ned på å sitte i kassen i matbutikken heller, disse som jobber kontinuerlig for at vi skal ha det vi trenger på bordet.

Vi trenger de som lager penger og vi trenger industri-arbeiderne, vi trenger trikkeførere og flyvere og vi trenger jordbærplukkere og teknologer, snekkere og vitenskapsfolk og mange, mange andre funksjoner for å sikre en velfungerende infrastruktur. Så kanskje kommer det et nytt syn på likeverd ut av dette, kanskje fortsetter vi å huske hva som faktisk har verdi også etter at Corona har lekt seg ferdig med verdiene våre og verden kan gjenvinne pusten.

Fellesskap

Så hva betyr det egentlig, dette ordet fellesskap, hva innebærer det om vi løfter blikket akkurat nok til at vi kommer oss ut av vårt egen selvopptatthet. Ja, vi er selvopptatte, vi er så godt vant at vi glemmer at vi faktisk troner på toppen av et økonomisk hierarki, vi som har tilhørighet i dette landet. En velstand bygget på Moder Jords ressurser, men har vi glemt å takke henne, har vi mistet evnen til virkelig takknemlighet i vår streben etter mer og mer og mer?

Men akkurat nå er det slutt, vi får ikke mer, kranen er stengt og det stilles krav til oss som vi absolutt ikke liker, men som vi ikke kommer utenom. Demokratiet har talt, ikke som med et dryss av rikdom fra en onkel i Amerika, men med en stemme som maner oss til nøysomhet og forsiktighet i omgang med alt som før var fritt og så tilgjengelig at vi tok det for gitt. Vi er fortsatt et fritt land med ytringsfrihet og et sant demokrati hvor vår stemme blir hørt når store og små beslutninger skal tas. Men noe er begrenset, de demokratiske prinsippene om medbestemmelsesrett og frie valg er ikke lenger like tilgjengelig. Vi liker det ikke, vi er ikke vant til det så vi stritter, naturlig nok imot.

Noen blir aggressive fordi de ikke får dra på hytta, andre gråter fordi påsken er avlyst og fordi 17-mai ikke kan feires som normalt. Russen fortviler over den nøye planlagte festen som aldri ble noe av, mens andre igjen allerede har begynt å rope om at båt-sesongen kan være truet og at den lenge planlagte utenlandsturen kan forsvinne inn i verdens-virusets kraftfulle dragsug. Med andre ord er vi opptatt med vårt eget og det er fint, men det blir enda bedre om vi løfter blikket og bruker en litt høyere bevissthet for å forstå og akseptere at verden aldri vil bli som før, alt vil være annerledes i lang tid før den nye normalen etablerer seg i landet.

Vi skal inn i en fase nå hvor individet skal styrkes og vi bruker den gamle metoden, vi henvender oss til egoet for å søke råd, for hva er det egentlig jeg har behov for. Dette spørsmålet som er blitt et “sesam-sesam” for meg og som jeg stiller hver eneste gang jeg står fast i utøvelsen av stort og smått. Men der jeg før fant svarene i mitt eget hverdagslige, har noe endre seg. Det handler ikke like mye om min egen utvikling lenger, men mer og mer om det som gjør meg i stand til å stå til tjeneste.

Det betyr ikke at jeg har lagt meg selv til side, absolutt ikke og egoet mitt er ikke destruert. Nei, det er mer som å ha fått et større utsyn og derved også innsyn i ressurser jeg ikke visste at jeg hadde, muligheter som åpenbarer seg der det før var et gjensvar som ropte umulig.

Akkurat nå kan vi ikke legge til rette for å manifestere drømmene fra i går, vi kan ikke tilfredsstille ønskene vi hadde for fremtiden heller for den er ikke mer, alt er forandret og det eneste vi sitter igjen med er det vi har, akkurat her og akkurat nå. Om vi legger alle forventninger til side, klarer vi kanskje å komme i kontakt med dette øyeblikkets sanne potensial og kanskje kommer det til syne noe nytt når alt det velkjente er borte. For det finnes noe, ganske mye faktisk, men det er bare så veldig annerledes. Så venner vi oss nok til det etter hvert og hytta blir ikke borte, ikke båten og utlandet heller og vi har blitt forsikret om at det alltid vil være nok toalettpapir ;-)

I alle kriser er det noe som faller og noe som reiser seg opp, som fugl Phoenix fra asken. Eller noen som faller og en liten djevel som reiser seg og benytter seg av mulighetene vi andre ikke ser. Det er skapelsens kraft som våkner, vi blir tvunget til å bruke vår iboende kreativitet og stole på at alt har en mening - også fallet.

Fellesskap er å gjøre noe sammen og se at nettopp våre ressurser er viktige i den store sammenhengen og vi blir kanskje sterkere av dette, som nasjon og som individer. Hver og en av oss har en mening og akkurat nå oppdager vi at det Moder Jord trenger, er at vi tar i bruk andre potensialer og finner frem talenter vi ikke ante at vi hadde.

Det blir en fin reise videre dette, menneskeheten våkner og selv om morgendagen er helt uforutsigbar, er den akkurat like vakker som før og våren kommer i år også, med solskinn og skjønnhet i alt som spirer og gror. Det gjør litt vondt når knopper brister, vi kjenner det nå, alle sammen.

Hva er det som skjer?

For mange år siden ble jeg informert om at jorden var på vei inn i et skifte, ikke bare en syklus, men dette som ble kalt et nytt sekel. Det ble omtalt som gammel og ny energi og den gangen hadde jeg ingen forutsetning for å forstå hva dette egentlig handlet om. Men jeg ble bedt om å være bevisst på prosessen og det har jeg vært, det er det jeg har brukt tiden min på siden.

På mitt spørsmål om forskjellen mellom det gamle og det nye, ble jeg fortalt at menneskeheten skulle inn i en fase hvor individualitet ville bli viktigere enn likhet og at dette så skulle resultere i en helt ny form for samhandling. Den gamle energiens essens var å holde tilbake, den nye energiens essens er ekspansjon. Altså endres selve pulsen her på jorden slik at vi ikke lenger blir holdt tilbake, men heller skal ære vår egen individualitet og ekspandere ved å ta i bruk helt nye potensialer.

Jordens utvikling er på vei inn i det tredje sekel hvorav det første var tiden vi omtaler som Lemuria/Atlantis. Da ble jorden aktivert, altså ble den opprinnelige massen, tilført energi som aktiverte potensialer som etter hvert ble til den levende planeten vi kjenner i dag. De som var med i denne fasen hadde ikke en menneskelig form, men var bærere av energier som aktivert materien slik at de fire elementene ble satt i bevegelse for å skape liv.

Den første fasen var tidsbegrenset og på et punkt trakk bevisstheten seg tilbake for deretter å komme igjen i form av individer som var i stand til å beherske det nye potensialet. Slik startet det andre sekel hvor mennesket behersket jorden og hvor natur og kultur tok form.

Det tredje sekel er det vi nå begynner å se konturene av, så fra å ha gått gjennom aktiveringen av planeten, har vi lært å beherske den før vi nå går inn i en helt ny tid hvor vi skal FORVALTE potensialene ved å ta i bruk en ny bevissthet, en større innsikt rett og slett. Prinsippet for denne fasen er at mennesket utvikler en egen identitet, en selvstendighet som vil gi oss mulighet til å skape en samhandling med den hensikt å forvalte ressursene i denne dimensjonen, våre egne og jordens. Denne gangen skal vi ikke forlate jorden mens skiftet pågår, men være her mens bevisstheten endres.

Dette nye ble satt i bevegelse for svært lenge siden, men i 2005 begynte manifestasjonen, altså gikk det hele fra å være et potensial til å gå inn i en aktiv fase. Dette dokumenteres i Maya-kalenderen som 7 år senere ikke lenger har noen tidsangivelse. Altså markeres den et skifte i tiden. Mange trodde alt ville stanse opp den 21.12.12, men det skjedde ikke. I stedet gikk vi inn i en ny 7 års forberedende syklus som ble fullført i 2019.

Selv ble jeg bedt om å forberede meg på året 2020, det doble 2-tallet som symboliserer mesterbyggeren i numerologien. Beskjeden ble gjentatt til det kjedsommelige og lød; “2020 er året hvor strukturene skal falle!” Lite ante jeg da om hvilke konsekvenser dette skulle få, det var for meg helt umulig å forutse at et virus var det som skulle til for å få alt til å rase sammen. Nå går vi inn i en 3 x 7-års syklus (frem til 2040) hvor det nye skal vokse frem, hvor nye strukturer skal etableres. Ikke lenger for å beherske eller herske over jorden, men for å sikre en god forvaltning av planeten og alt som lever her.

Det innebærer at det først er når de såkalt “nye barna”, tar over ledelsen i samfunnet vårt, vi vil se konsekvensen av at vi går fra herske til forvalte. Barna som allerede har aktivert den nye vibrasjonen, bevisstheten som vi andre strever sånn med å tilegne oss. Så er det vår oppgave å bære historien for dem, men også være åpne og bevegelige slik at vi blir med på skapelsen av noe nytt, noe som kan aktiveres fordi vi som individer er rede til å se større perspektiver og derved virkelig forstår behovet for en ny form for samhandling. Ikke lenger drevet av de gamle maktstrukturene, men over i en fase hvor likeverd oppstår som en konsekvens av individets bevisste egenverd.

Akkurat nå står i vi et mellomrom, et tomrom nærmest som er fylt av frykt for det ukjente. Alt vi trodde på, alt vi beskyttet oss bak, alt det velfungerende, virker ikke mer. Så hvem blir vi når vi står alene med og møter det som faktisk er vårt, potensialet som vekkes til bevissthet fordi vi trenger det for å overleve, for å skape en ny plattform for oss selv. Men hvilke ressurser er det jeg har, hvem er jeg når jeg ikke lenger kan drømme meg inn i fremtiden og fokusere på å skaffe meg noe jeg mangler. Hvordan skal jeg se min egen genuine identitet når jeg ikke kjenner omgivelsene jeg speiler meg i, når det er jeg og bare jeg som tar beslutningen om å falle for frykten eller la tilliten løfte meg opp?

Kanskje er det enklere enn vi tror, kanskje skal vi bare dykke litt dypere inn i oss selv for å forstå. For om vi er her i forvaltningens tjeneste, vet vi jo allerede hva som er godt for oss og som derved er godt for jorden. Vi er ikke separert fra naturen, vi ER naturen og vi er ikke separert fra hverandre heller, vi er her i samlet flokk, en rase i en felles fauna - vi som har valgt å bistå planeten i denne svært krevende perioden.

Isolasjon

Hva gjør det med oss, dette at vi ikke lenger kan være nær andre mennesker, at vi skal holde to meters avstand og i noen tilfeller isolere oss helt. 

Personlig har jeg merket dette i møte med mine barn som jeg traff for første gang på flere måneder, uten å kunne klemme dem. Det var noe i hjertet mitt som sa at det var feil, men fornuften seiret selv om det oppsto en tomhet som ikke vil gå bort.

Jeg er takknemlig for at jeg rakk å komme meg hjem før alt stengte ned, å være i et annet land ville vært enda verre. Jeg er så heldig at jeg bor sammen med en god venn her i Norge og jeg takker hver dag for denne tosomheten som er så harmonisk. Det handler om å være våken for den andres behov og skape en felles intensjon om å ha det fint. Så ordner ordene resten, samtalene som løfter hverdagen over i et nytt perspektiv.

Jeg trener nemlig på samvær, jeg som har valgt å være så mye alene. Men selv om jeg er vant til det, har jeg aldri før opplevd å bli fratatt muligheten til å bestemme selv. Å være ensom og være isolert (fra det italienske ordet isolare som betyr avstengt fra berøring, isola som betyr øy), er to ulike ting for meg, det ene er selv-valgt, det andre er pålagt. Jeg liker det ikke, men jeg tilpasser meg og merker at jeg blir mer og mer tilpasset, eller passiv for å for å bruke et mer riktig ord. Da er det fint å ha noen i nærheten som dytter og drar litt i det som har satt seg fast.

Så hva skjer med de av oss som ikke trives alene i det hele tatt, de som har så mange vonde følelser og tanker at de trenger nærhet til andre for å legge en demper på sitt eget. Hva skjer med de av oss som allerede strever og som opplever isolasjon som en trussel mot selve livet?

Nå er vi pålagt å holde avstand til hverandre, det er dugnaden vi er med på nå. Jeg forstår reglene og for meg er det ikke så vanskelig å følge dem. Det er ikke verre enn at jeg kan bruke pusten for å komme meg ut av fortvilelsen og gjenopprette tilliten til at alt er som det skal. Men for andre hjelper ikke det og da blir isolasjonen et helt selvstendig problem ikke kan overkommes på egen hånd.

Det er lov å bry seg i disse dager og det finnes mange muligheter for å være sammen, bare vi holder avstand og ikke utsetter oss selv og andre for dette viruset som ikke er så dødelig heldigvis, men som sprer seg så veldig raskt. En telefon, et møte via en skjerm kan utgjøre en stor forskjell og så koster det ikke mer enn av vi alle har råd til det. Å gå på besøk og slå av en prat gjennom vinduet kan være nok, å være nær trenger ikke bety annet enn at vi signaliserer at vi bryr oss, at vi ser at den andre har det vondt, at de er redde. 

For meg er fysisk aktivitet en nødvendighet og jeg føler meg heldig som kan være ute i naturen hver dag. Men jeg har en nær venn som sitter i karantene i et annet land og for henne er det en motivasjon at jeg sender en melding når jeg skal bevege meg også blir hun med der hun er. Så dokumenterer vi med en liten video etterpå og da har vi liksom gjort det sammen.

I morgen skal jeg møte en annen venn som kommer fra en annen by, vi trenger å se hverandre og tar med kaffe og matpakke på en tur som blir fin selv om vi opprettholder to meters avstand.

Og det kan vi, vi kan være sammen her, vi er ikke innestengt heldigvis selv om mange nå opplever at det er slik fordi de ikke finner noen inspirasjon til å aktivere seg på egen hånd. Å bli passiv er en helt naturlig konsekvens av at vi er truet av noe og der noen kjemper, er det andre som rømmer inn i sitt eget og lar frykten ta overhånd.

Heldigvis er det mange av oss som har overskudd til å bry oss og spesielt er det vakkert å se alle de som nå tar ansvar for barn som trenger litt hjelp utenfra for å mestre en vanskelig hverdag. Jeg heier på dere alle sammen og kjenner at dugnad er fint, bare vi erkjenner at vi har de nødvendige ressursene til å delta på den ene eller den andre måten.

For frykten i omgivelsene, setter seg i kroppen, men det skal jeg skrive litt om senere. 

Ønsker deg en fin dag enten du er en av dem som puster godt ved egen hjelp eller om du er en av dem som strever, det går over dette, det blir bra, uansett hvordan det går så blir det bra. 

Å ta det med humor

For noen år siden skulle min venninne på en flyreise med sine to barn og ble plassert på første rad, slik man gjorde den gangen. Innerst ved vinduet satt en gutt på 6 år som reiste alene, i midten satt hennes to år gamle sønn og ved midtgangen satt hun med spedbarn som skulle ammes for å unngå trykk i ørene. Nå var hun nok litt anspent min venninne, hun er nemlig vant til å ha full kontroll i de fleste situasjoner og alt gikk fint - inntil han i midten snek seg ut av sikkerhetsbeltet, reiste seg opp, snudde seg til mannen på setet bak og sendte avgårde en spyttklyse - som traff!

Det ble kaos og oppstandelse, men da lente han seg frem, han ved vinduet og sa på klingende trøndersk; «Du får ta det med humor!»

Etter det har akkurat den historien vært redningen når jeg hadde det som tyngst i mitt liv og trengte en pause fra elendigheten, da kunne jeg bare ringe min venninne og be om en dose humor. Det hjalp, fortvilelsen og slitenheten fikk en liten pause og batteriene ble ladet et lite øyeblikk. 

Men dessverre er ikke latter så anerkjent når vi opplever kriser, da overgir vi oss heller til alvoret og lar det ekspandere til store høyder slik at frykten virkelig får fotfeste og til slutt tror vi at alt håp er ute og energien faller ned på absolutt laveste nivå, vi overlever og ikke mer enn det. 

Mange strever nå, frykten for viruset som har infisert verden, nummer oss alle sammen og setter oss helt ut av spill. Noen er redde for selve sykdommen, andre for nære og kjære som står i fare for å bli alvorlig syke, andre igjen mister livsgrunnlaget og ser ikke noe lys i tunellen. Noen har ansvar for mange menneskers jobber mens andre igjen er utslitt av en jobb i helsesektoren hvor det nå er «alle mann til pumpene» i uoverskuelig fremtid. 

Kort sagt er alt vi omgir oss med, forandret, de store strukturene faller, akkurat slik vi er blitt forespeilet i «beskjedene» for dette året 2020. Nå vil det vise seg hva som faktisk er bærekraftig og hva som ikke er det, hvilke systemer vi trenger å opprettholde og hvilke som skal gå gjennom en nødvendig oppgradering. Vi blir oppmerksom i våre egne liv også for når alt det vi tok for gitt, enten vil likte det eller ikke, plutselig ikke er der mer vil vi raskt finne ut hva vi savner og hva som egentlig ikke hadde særlig verdi. Vi sorterer på alle nivåer og avslører hva som er sterkt nok og hva som ikke tåler et møte med nye frekvenser. Noe faller fra mens noe annet trer tydeligere frem.

Selv har jeg levd avstengt en stund nå og etter noen uker i karantene i Italia, ble jeg overrasket over hvor normalt alt virket når jeg kom hit. Men plutselig skjedde det noe, frykten tok grep og jeg oppdaget at mennesker nokså brutalt skjøv meg bort. I stedet for å spørre om mine erfaringer og hvordan jeg ville forholde meg til å møte andre mennesker, tok de ansvar og stengte meg ute; «Vi har bestem at vi ikke vil møte deg, vi får treffes i bedre tider, love U <3 ». Heldigvis husket jeg at humor hjelper på såre følelser også.

Frykten gjør oss brutale og tar fra oss et vesentlig aspekt av tilliten til andres dømmekraft. Og ja, det finnes noen tullinger der ute som bryter karantener og som absolutt ikke har innsett alvoret i situasjonen, men det er unntakene. De fleste av oss dropper å rane butikkene for dopapir, men bevarer en viss fornuft i kaoset som oppstår når det kjente ikke virker mer. Da er det avgjørende at vi retter fokus mot å gjøre det beste ut av situasjonen og tillit er nødvendig så vi ikke mister troen på hverandre. Det er nå vi beviser at vi kan stå sammen igjen når nok en krise har lammet landet vårt.

Det kommer noe godt ut av dette, det er nødvendig slik jeg ser det og uansett hva årsaken er til denne pandemien, så ligger det noe bak der som snart vil bli gjort synlig for oss, enten det bekrefter konspirasjonsteoriene om hva som foregår i Kina eller ved at dette skaper et løft i vår kollektive bevissthet.

Uansett blir vi alle preget og vi har et valg om å gå ned med fortvilelsen eller holde hodet kaldt og sørge for at vi fortsetter å leve gode liv. Tross alt er dødeligheten ikke det største problemet denne gangen, men vår evne til å behandle syke mens de blir friske. Og da er det fint med litt humor, å bli frisk, å tåle smerte og motgang er lettere når vi sørger for å spe på med så mange lysglimt som mulig for det går bra, uansett hvordan det går, så går det bra!

Er verdensfrykt den krigen vi har ventet på?

Jeg sitter her, midt i et området som får oppmerksomhet fra hele verden nå, vi har influensa nemlig, direktesendt fra Kina.

Det er en merkelig situasjon, noe jeg ikke har opplevd før. Vi er ikke fullt så dramatiske hjemme i Norge, men så har vi jo aldri hatt verdens-herredømme heller og når jeg nå ser selve essensen i det å erobre, forstår jeg hvorfor.

Frykten sprer seg i en voldsom fart, den erobrer raskt og effektivt og dramatikken som utspiller seg er helt ute av proposjoner. I stedet for å fokusere på å begrense smitte gjennom å bruke sunn fornuft, er det «alle mann til pumpene» for å tømme butikker for mat og stenge ned alt som ellers får samfunnet til å fungere. Jeg ser det for meg som en blokkerte nødutganger i et lokale som er konstruer for en velfungerende rømning. 

Jeg mener selvfølgelig at tiltakene som nå er satt i verk, er av avgjørende betydning for å unngå unødvendig spredning av smitte, men det er en influensa med relativt lave dødstall, heldigvis. Jeg forstår at vi som kommer herfra ikke får komme inn i andre land og jeg forstår at områder med stor spredning blir lukket for alt som både går inn og ut. Å ha folk i karantene er et fornuftig tiltak, ikke dramatisk i det hele tatt.

Det som undrer meg derimot, er det faktum at frykt kan forhindre at en hel nasjon fra å fungere tilnærmelsesvis normalt selv om det gjøres noen justeringer for å behandle syke og hindre smitte. Men når en ikke har et snev av tillit til at nasjonen er rustet for å mestre dette, løper alle til for å hjelpe og det skjer ved å spre så mye frykt at alt går i vranglås. Og det er ikke bare vi som kriger, neida, hele verden hjelper til ved å stenger oss ute. Helt logisk, men her synes det å bety at det er oss mot verden.

Italia her influensa og det har allerede smittet oss alle sammen, ikke ved at vi blir fysisk syke, men ved at vi blir oppfordret til å være redde og frykt hjelper ikke akkurat immunforsvaret, tvert imot gjør det oss unødvendig sårbare.

For meg er dette et godt eksempel på hvordan en hel nasjon kan manipuleres til å miste all kraft som ellers gjør den umenneskelig sterk. Det er den romerske kulturen vi snakker om her, den som ikke streiker som oss andre, men går til væpnet revolusjon med en gang.

Men nå siver all den kraftfulle energien ut og frykten trer inn, alt handler om å unngå befatning med denne sykdommen som lurer over alt. Vi blir oppfordret til å være skeptiske til alle vi møter og vi tømmer butikkene for mat i tilfelle alt blir enda verre. Det er jo fornuftig, men også helt absurd for om vi hadde hatt litt tiltro til at nødutgangene fungerer om vi forholder oss rolige. 

Sånn er det frykten utspiller seg inne i oss også, denne følelsen som skyver tilliten ut av spillet og roper krig så høyt at alle rømningsveier går i lås. Vi går til krig i vårt eget indre og når den først er satt i gang ser vi farer over alt. Da kommer angsten og vi mister all energi, vi gir opp og rømmer. Men frykten blir ikke igjen, den tar vi med oss og snart er vi så innestengt at vi ikke legger merke til at freden er kommet, at ro og orden er gjenopprettet og at det er trygt å komme frem fra skjulestedet vårt.

Det er ikke så mye som skal til altså, for å skape en verdenskrig. Litt gift i drikkevannet, en dose kjemiske våpen i luften, at noen “slår av” strømmen eller en influensa vi ikke har kontroll på. Og alt skapes av og sprer seg i rekordfart fordi noe eller noen bruker vår grunnleggende frykt for å manipulerer oss og sette oss ut av spill.

Hvordan dette viruset oppsto, vet vi ikke enda, men det kommer nok for en dag. Kanskje allerede i dette året hvor «det store skiftet» er spådd å gjøre seg til kjenne her på Moder Jord.  

Det er utfordrende å bevare tilliten når frykten gjør kontinuerlige forsøk på å vinne meg over på sitt parti. Heldigvis er jeg norsk og ikke så veldig dramatisk så jeg forsøker å leve som normalt og veger å tro at Norge vil ta imot meg når jeg skal hjem.

Hallo - er det noen hjemme?

Noen ganger sitter jeg med en følelse av å være helt avstengt, frakoblet rett og slett. Det gjelder ikke så mye i kontakten “oppover og innover”, nei, det utspiller seg mer i møte med andre mennesker og det er ikke sjarmerende.

Spesielt har jeg en venninne hvor fenomenet har vært utpreget en lang stund. Vi kan nemlig holde en samtale i gående hvor nesten 50% av ordene er borte… Ingen av oss husker helt elementære og nødvendige ingredienser for å kunne ha en forståelig dialog. Det skjer hele tiden og heldigvis har vi lært oss å le i stedet for å lete etter ord og/eller diagnoser på Google.

Her om dagen skulle hun for eksempelvis fortelle om noe hun ville belyse i forhold til samhandling mellom mennesker, men det avgjørende ordet var borte; «En trekant vet du, dette som det er skrevet så mye om, du vet hva jeg mener!»? Nei, jeg forsøker virkelig å være på tilbudssiden med Maslows behovspyramide og en rekke andre forslag, men dessverre, jeg kom til kort og der var jo hun allerede…

Selv viet jeg oppmerksomheten til noe annet, men fikk stadig innspill fra sidelinjen; «Det er menn som er med i denne trekanten, kan du ikke være så snill å huske ordet?» Men nei, ingen lyspære plinget i snakkeboblen. 

Og slik er kommunikasjonen mellom oss - som en Jarlsbergost, full av hull. 

Først trodde jeg det bare hadde noe med oss å gjøre, at det var et element i vårt vennskap, men så har jeg oppdaget at det eskalerer, det sprer seg inn i stadig flere relasjoner. Helt ærlig så har jeg tenkt at det kanskje er noe alvorlig galt i hodet mitt, men det sies at det ikke er det, jeg er visstnok akkurat som jeg skal og dessuten er det ikke bare jeg som strever. Jeg hører stadig fra andre at de også er litt “Jarlsberg i hodet”, så hva er det som skjer med oss?

Jeg starter en liten undersøkelse og oppdager at fenomenet forekommer i møte med andre som også er på søken, mennesker som allerede har god selvinnsikt, men som samtidig vet at det er mer, mye mer som er tilgjengelig når vi våger å slippe det til.

Jeg hører det fra dere også, dette at hverdagspraten er påvirket, enten fordi dere føler at dere snakker alt for mye eller ved å plutselig bli tom for ord.

To utslag av fenomenet er tydelige. Jeg orker ikke bruke ordene mine på samtaler som ikke interesserer meg og når jeg virkelig er interessert i hva den andre forsøker å formidle, forsvinner ordene. Et skikkelig paradoks der altså og som alltid er det nettopp i møte mellom ytterpunktene vi kan finne ny forståelse. Jeg forstår at lyskasteren er blitt til en laserstråle, at jeg automatisk rydder forstyrrelser bort når jeg skal manifestere med ny bevissthet. Laserstrålen trenger gjennom for å bekrefte hvor det er tomt og hvor det er fullt. Der det er mye å hente kal det utvikles en ny metode. Der det er tomt, er det ikke nødvendig å legge inn energi mer.

Jeg vet jo at den mektigste overføringen mellom oss mennesker er energi og at vi oversetter den gjennom våre følelser og sanser. Så kanskje er begrensningen som nå ligger i ordene, rett og slett en øvelse i dette å føle hverandre for å unngå unødvendige omveier og bringe oss raskt og effektivt til kjernen av det som faktisk utspiller seg mellom oss?

I arbeidet mitt merker jeg det tydelig, jeg er klarere når det ikke er et skjermbilde som tar oppmerksomheten og jeg går, går og går mens vi snakker sammen. Når jeg er i bevegelse og luker ut alle forstyrrelser, kommer ordene i strie strømmer og jeg opplever at dialogen, (eller enetalen), foregår på et plan hvor egoet er satt helt på pause.

For meg er dette en bekreftelse på at alt arbeidet vi har lagt ned, har en effekt på hvordan vi opererer her i materien. Vi forstår det ikke sånn helt med en gang, men etter litt trening og gjennom å dele våre opplevelser med andre, blir vi tryggere på at det ikke er noe galt med oss.

Og mens vi øver er det fint å være løsningsorientert for å mestre det aller nødvendigste. Selv vurderer jeg miming. Ser det for meg og smiler når jeg tenker på den gangen jeg skulle kjøpe egg her og manglet ordet på utenlandsk, det skapte god stemning - i HELE butikken!

Hallo?

Jada, det er noen hjemme, språk-appen er bare “uten dekning” for øyeblikket mens en oppgradering pågår. Og dersom dere ser meg riste på rumpa og vifte med armene mens jeg lager merkelige lyder, er det bare meg som er tom for egg ;-)

Og du, ordet hun lette etter, venninnen min, var «illuminati»…. Menn og trekant der altså - så dum jeg er som ikke forsto det umiddelbart ;-)

Egoet og sjelen trenger å ta en prat

Jeg er så heldig at jeg får snakke med mange av dere og på den måten forstår jeg stadig mer av hva som er mitt og hva som ligger i den felles energien vi deler, masse-bevisstheten som den kalles, eller Matrix som er ordet min guide bruker. 

Vi går gjennom et energetisk skifte, som å forflytte seg fra vinter til vår, hvor alt det som tilhørte vinteren ikke gjelder lenger samtidig som vårens spilleregler ikke er avdekket enda. Slik er det ved hvert eneste skifte, noe vi har trening i å mestre fordi vi har utviklet oss gjennom svært ulike faser, så langt i livet. Men akkurat nå er det ikke bare et indre og ytre «årstids-skifte» som pågår, det er et tids-skifte også når Moder Jord skal tilpasse seg en helt ny rytme fordi materien går inn i en ny syklus hvor det tilføres energi med en høyere frekvens, en raskere bevegelse i friksjonen som styrer elementene. Dette gjenspeiles tydelig i både ild, jord, vann og luft virker å være helt ute av kontroll her på jorden.

Min guide omtalte det slik; «Du flyr et jagerfly gjennom lydmuren nå, samtidig som motoren skiftes ut…!» Litt av en øvelse der altså ;-)

Om vi bryter dette ned til litt mer forståelige detaljer, handler dette om at egoet, altså den vi tror vi er og som vi er vant til å operere ut fra, møter sjelens allerede klargjorte potensialer. Da oppstår det en konflikt fordi vi ikke forstår hvordan vi skal kunne bære frem dette nye som banker på fra innsiden. Hvordan skal vi gjøre det, har vi de nødvendige ressursene, er vi sterke nok, er vi gode nok og hvem blir vi om vi ikke lenger skal være den vi var?

Egoet er den identiteten vi gjemmer oss bak, denne beskrivelsen av oss som har tatt form gjennom at andre har gjort sine vurderinger og gitt oss tilbakemeldinger på hvem de ser at vi er. Det starter helt fra vi er spedbarn hvor vi tester ut oss selv i samhandling med andre. Kommer maten når jeg er sulten, hjelper det å gråte, blir jeg fanget om jeg faller, får jeg en behagelig respons når jeg smiler, blir jeg trøstet når jeg er redd? osv. På den måten har vi helt fra starten av, lært oss noen strategier som fungerer når vi ønsker å tilfredsstille våre egne behov. Det som gir belønning gjør vi mer av, det som gir straff, forsøker vi å unngå. 

Og det fungerer i lengden, skikkelig lenge holder vi på før vi plutselig får behov for å ta oss selv opp til vurdering. Strategiene som etter hvert er blitt til innarbeidede mønstre, virker ikke lenger beskyttende og trygge, men heller begrensende i det de hindrer sjelen i å gi oss det den har å tilby.

Å elske sitt eget ego, er ikke så enkelt og de fleste av oss ser det heller som en fiende. Så blir det i første steg et oppgjør med den vi er, den andre har fortalt oss at vi er og som etter hvert er blitt så begrensende at vi hater det. Og som i de fleste andre situasjoner, påbegynner vi en forandring ved å tilby oss selv en straff for ikke å være gode nok, fordi vi ikke mestrer, fordi vi ikke er modige, fordi vi sitter fast og ikke klarer å gi slipp. Straff er tross alt så innarbeidet i oss, at vi har glemt at vi også kan bruke kraften i en skikkelig god belønning. Men fortjener vi belønning før vi har arbeidet skikkelig hardt, før vi klarer å følge alle reglene til punkt og prikke og man kan ikke spise desserten først - det er rett og slett ikke lov! Men nå er det ikke hardt arbeid som gjelder lenger, ikke finnes det regler heller, bare det motsatte. Å gi slipp er å gi tillatelse og reglene er flytende akkurat nå, det finnes ingenting vi kan holde fast ved lenger, årstidene skifter og spillet endrer seg helt. 

Egoet er vår venn, det er vårt uttrykk og det er tid for å romme det, elske det og derved gjøre det til et redskap for å skape fred og ikke lenger som en beskyttelse mot angrep. 

Egoet og sjelen er ikke fiender i en pågående krig inne i oss, de er samhandlende krefter som skal gi oss et nytt uttrykk som igjen vil skape helt nye inntrykk for oss. Å opprette en dialog mellom egoet og sjelen er helt avgjørende nå når ingenting lenger er som det var. Når ingenting fungerer slik vi er vant til, mister vi grepet gradvis eller dramatisk som om grenen vi holder i, brekker og sender oss rett i bakken.

Overganger er alltid utfordrende og for de som har fulgt meg en stund, vet at jeg har gått mye frem og tilbake, oppover og nedover, utover og innover for å kunne opprette en sunn dialog mellom det jeg har vært, det jeg er og det jeg er i ferd meg å bli. Jeg straffer ikke meg selv lenger, jeg tillater meg å følge min egen rytme og føler at jeg stadig kommer nærmere kilden i meg selv, selve essensen i min oppgraderte oppgave her på jorden. Jeg tar ikke lenger ansvar for at “trikken går”, det er ikke egoet mitt som har ansvar for at flyet holder seg i luften eller at motorskiftet går som planlagt. Derimot er det mitt ansvar å gi tillatelse til at større potensialer får slippe til og derved gjøre ekspansjonen mulig i henhold til sjelens henvisninger.

I det disse skiftene pågår, trenger vi hverandre for å avsløre nye aspekt av oss selv, nye sider, nye ferdigheten, visdom og krefter som nå skal transformere egoet over i en litt større dimensjonering. De som kjenner oss godt fra før, er ikke alltid like godt egnet til dette, de har tross alt et bilde av oss som går i loop og de blir mer irritert enn takknemlig for at vi vokser ut av vårt eget skinn. Da må de tross alt lære å samhandle med oss på nytt og det krever en innsats fra begge parter.

Derfor har jeg satt opp dette kurset i Italia denne våren slik at vi gjennom flere dager kan trene oss på den indre dialogen og få viktig respons på den nye utgaven av oss selv. Så om du er en av dem som føler behov for et «miljøskifte» og som kjenner at du er så modig at du virkelig er klar for en forandring, er dette en fantastisk mulighet. Jeg vet enda ikke hvor mange vi blir eller hvem som skal delta, men jeg kjenner at det blir en fantastisk gruppe så personlig gleder jeg meg allerede. 

Legger ut informasjon på FB og om du har ytterligere spørsmål, ta kontakt med Tone på; tone@senterkontoret.no (og lurer du på hvor bildet er fra, det er dit vi skal med båt for å nyte et glass og et bad kanskje.)

God reise gjennom helgen og husk at du er akkurat som du skal være - alltid!

<3

Tiden fremover

7 år siden 21.12.12

For meg starter forståelsen av dette året som ligger foran oss, forankret i historien bak oss. Det er nå gått nøyaktig en 7-års syklus siden 21.12.12, datoen som er den siste i Mayaenes kalender og som vi var litt redd ville innebære at jorden gikk under. Men det skapte ikke stor furore i det hele tatt, en stille strøm av endringer har funnet sted, i det ytre og i vårt eget indre. 

Mestertall

Året 2020 er også et mestertall, 22 er en kraftfull vibrasjon som beskriver mester-byggeren, altså vil dette året gi oss mulighet til å sette sammen det vi har til noe nytt og kanskje helt annerledes. 

Nytt tiår, nytt sekel

Det er inngangen til en nytt tiår også og det markerer jordens overgang til det såkalt tredje sekel. Dette beskriver at siden jorden ble aktivert har det vært to faser og vi er på vei inn i den tredje. Slik jeg har fått det beskrevet er dette delt opp;

1 Sekel - materien blir aktivert

2 Sekel - mennesket beherske jorden

3 Sekel - mennesket forvalter jorden. 

Avsluttende fase

Videre blir jeg informert om at vi 21.12.19 (syv år etter 2012) gikk inn i en syklus som vi vare i 21 år (7 x 3) hvor det vil komme store endringer. Teknologi vil spille en avgjørende rolle og bidra til at det gjenopprettes balanse. Det blir fortalt at all fattigdom skal opphøre innen 2040.

Nye potensialer

Alt dette vitner om at vi ikke bare går inn i et nytt år, men at vi er med på en endring som er påvirket av så uendelig mye mer enn det vi er i stand til å forstå med vår dagsbevissthet. Evolusjonen vil gi oss mulighet til å overgå den etablerte masse-bevisstheten og den såkalte generasjon Z (indigobarna) og generasjon X (krystallbarna), vil vokse opp og bidra til en helt ny forståelse av dette å være menneske.

Det nye potensialet vil dreie fokus fra makt og undertrykkelse til balanse og likeverd.

Ut av offeret

Indre balanse starter med at vi anerkjenner vårt eget «offer», det aspektet av oss som stadig leter etter urettferdighet og tror på tilstedeværelsen av dette. Offerets medspiller er “den ansvarlige”, dette aspektet som naturlig anerkjenner rettferdighet både på egne og andres vegne. Å ta ansvar for seg selv vil være helt avgjørende og det starter med forståelsen av at lidelse og frihet ikke kan sameksistere. Vi vil kontinuerlig bli bedt om å ta et valg mellom det å nære lidelsen (offeret) eller søke frihet (den ansvarlige). Frihet oppnår vi når tilfredsstile våre egne behov og kjenner at vi har et verdifullt bidrag til fellesskapet.

Vi ønsker at det skal være fred på jord og det skapes ved at hvert enkelt individ har fred i sitt eget hjerte. Da vil masse-bevistheten gå over på en høyere frekvens. De som da innehar makt vil bli utfordret fordi massene ikke lenger lar seg undertrykke.

Hva bringer det nye året

Fargene grønt, blått og gult virker å være viktige symboler for 2020. Oversetter vi dem i henhold til chakraenes farger er det hjerte, hals og solar plexus. Hjerte er kjærlighet, halsen er kommunikasjon og solar plexus er fryktens sentrum. Så kanskje er det nå spesielt viktig å snakke fra hjertet og sørge for å belyse det vi er redd for i stedet for å stenge det ut eller inne.

Året vil gi oss mulighet til åpne hjertet og gi uttrykk for det som er vår sannhet og våge sårbarheten som ligger i dette. Sårbarhet som absolutt ikke er en svakhet, men vår ultimate styrke. På den måten kan vi gjenopprette en god balanse mellom det å være her i materien mens vi bringer nye sjels-aspekt inn i vår egen væren og gjøren. 

Fra lyskaster til laser

Den «nye» energien er svært konsentrert og kan oppleves nærmest som en laserstråle. Den “gamle” energien er derimot som en lyskaster som sveiper fra side til side. Kvaliteten på den nye energien kan virke hard og kald, mens den egentlig er nøytral og fokusert. Vi er så vant til å være varsomme i bruken av vår egen kraft at det å samle den og rette den med tydelighet, kan utfordre selv de modigste av oss. 

Spesielt vil vi merke dette i møte med mennesker som kjenner oss fra før. Det kan komme noen overraskelser når vi responderer helt annerledes på hverandre.

Fjellet og dalen

For å forstå potensialet i den nye energien, se for deg en dal som strekker seg langs foten av et høyt fjell. Du kan følge veien gjennom dalen og du kan velge å bevege deg opp på fjellet. Både fjellet og dalen er tilgjengelig for oss, men der vi tidligere brukte mest tid nede, blir det nå viktig å prioritere perspektivet vi får når vi står på toppen. Laserstrålen er intensjonen vår og det er den vi nå skal navigere etter.

En intensjon er en dypere hensikt og den vil forankre oss til en stadig tydeligere forståelse av mening med våre egen eksistens. Å tro på kraften i en intensjon krever trening og vi som er så vant til å være løsningsorienterte og målfokuserte blir utfordret.

Et mål skal være målbart mens intensjonen er helt uten begrensning. Intensjonen kan hjelpe oss å «sveve» over det som vi synes det er vanskelig å tro på mens vi vandrer nede nede i dalen.

Med andre ord; Står du fast her på jorden, ta turen opp på fjellet for å sjekke intensjonen. Løft blikket og se ut over i horisonten, følg drømmen og se for deg at du kan overgå alle hindringer. Husk at den «gamle» energiens essens er «å holde tilbake», mens den “nye” energien vil at vi skal ekspandere.

Offeret ser hindringene, den ansvarlige ser muligheter og vi trenger dem begge. Offeret for å anerkjenne den faktiske situasjonen, den ansvarlige for å se hvordan vi kan løse ting på en annen måte. Stikkord er tro fremfor tvil.

Hvordan kan vi beherske dette nye potensialet; 

Ved å forstå forskjellen, ved å trene på dette å skue ut fra fjellet og derved lære effekten av en ren og sann intensjon og samtidig leve med at du ikke kan ta den, i sin reneste form, med deg ned i dalen. Dalen og fjellet eksisterer samtidig, men det er på fjellet jobben foregår nå, ikke i dalen slik vi er vant til. Dalen er vårt senter for manifestasjon av dette som vi skaper på fjellet også skal vi bruke dette året på å trene på denne vekslingen mellom de sentrale dimensjonene i oss, mellom væren og gjøren. Dette vil aktivere en dypere forståelse av ansvarlighet og ydmykhet, stikkordene for en som mestrer å fullbyrde sjelens potensial på jorden.

Hvordan blir verdensøkonomien i 2020;

Penger er en materiell utveksling av energi. Når energiene skifter, vil også verdisynet endres, altså vårt syn på penger.

Når vi begynner å omregne vår egen verdi i penger, vil vi kunne avsløre at det kanskje ikke er mangel på penger som er problemet, men heller at vi ikke verdsetter oss selv.

Vi har selv gjort oss til offer for et misbruk av penger, vi er nærmest blitt avhengig av å måle vår egen verdi ut fra materielle verdier. Nå vil det bli nødvendig for å ta opp all vår avhengighet til en vurdering, se hva den faktisk bunner i og se om vi dyrker den for å unngå lidelse eller for å oppnå frihet.

Det aspektet som kalles offeret, er fremtredende fordi vi har en grunnleggende tro på urettferdighet og vi søker å avsløre den hele tiden. Det at noen har mer enn oss, at noen har mindre, at noen er bedre enn oss eller dårligere, er blitt et verktøy vi bruker for å måle oss selv opp mot andre i et forsøk på å finne vår plass i hierarkiet. Men om alt er som det skal i hele skapelsen, at det ikke finnes urettferdighet i det hele tatt, hvordan kan vi da ta ansvar for å utnytte det potensialet som er helt genuint for oss, det som er vår helt spesielle verdi?

Vårt syn på økonomi, ligger som nærmest som signaler fra en Matrix vi er innlemmet i, masse-bevisstheten som lenge har vært vår eneste kilde til forståelse. Når vi mestrer å ta i bruk en høyere bevissthet, når vi lærer oss å skue inn i livet fra toppen av fjellet fra tid til annen, vil vi kunne oppdage helt nye muligheter, potensialer vi har med oss, men som til nå har vært skjult for oss fordi den gamle energien har holdt det tilbake.

Siden penger symboliserer makt, vil det først skje en radikal forandring i det den «fattige» finner sin indre rikdom og derved overgår maktens prinsipp om å velge underkastelse. Og når ingen lenger ser seg selv som mindre verdige, forvitrer makten, den kan ikke eksistere blant mennesker som tror, virkelig tror på frihet.

Det som står i veien for det oppvåknede og frie mennesket, vil måtte flytte seg for fjellet ruver over dalen og ingenting kan hindre de som er bærere av lys til jorden.

Det er massene som nå skal definere verdiene og det hele starter med individets intensjon om å gi sjelen tilgang til større betydning i materien. Den våkne har større påvirkning en den som sover og den planlagte ekspansjonen, den nye energiens essens, kan ikke holdes tilbake.

Konklusjon

Dette året 2020, vil mane deg til å gå ut av veien for deg selv. Det vil kunne påvirke deg slik at du naturlig velger frihet fremfor lidelse og at du derved lettere tar ansvar for å skape en intensjon for din egen tilstedeværelse her.

På det personlig plan vil dette fremstå som et valg om å skape balanse mellom offeret og den ansvarlige, en syntese hvor vi ber om trøst (offeret) når vi trenger det og står opp for oss selv (den ansvarlige), når det er påkrevd. “Stakkars meg” eller “andres skyld” fungerer dårlig i møte med den ekspanderende kraften vi nå begynner å gjenoppdage i oss selv. For det er jo ikke mer lidelse vi ønsker oss, vil lengter etter friheten som gjør det mulig for vår egen storhet å tre frem.

Vi vil bli innlemmet i helt nye frekvenser nå, vibrasjoner som skal gjøre oss i stand til å mestre utfordringer på en helt ny måte. Der vi før mistet kraften i møte med motstand, kan vi nå «gå opp på fjellet» for å sjekke intensjonen og se en mening i det som skjer.

Vi lever hele tiden i tråd med vår egen historie, den ligger som i en blåkopi og sender oss signaler om hva vi er her for å utforske. Vi kan når som helst gjør omskrivninger, men det vi aldri kommer bort fra er at denne reisen handler om å manifestere vår egen kraft på jorden og oppleve dens respons i materie.

Mange av oss er «fanget» i en hverdag vi ikke liker, vi strever med sykdom og det ligger en kime av motstand i nærmest alt vi gjør. Vi er fortvilt fordi vi ikke finner vår vei, fordi vi ikke mestrer å utnytte vårt eget potensial, men nå, i dette året som symboliserer den forløste skaperkraften gjennom tallet 22, kan vi overgå det som begrenset oss og endelig velge frihet fremfor lidelse. 

Når sjelen aktiveres på nytt

Mange er inne i et markant skifte nå og har en opplevelse av å ikke ha fast grunn under føttene. Som å være i et kaos hvor ingen erfaringer passer inn for å beskrive situasjonen og uten tidligere referanser som fullverdig kan gi et bilde av det som foregår. Men til tross for manglende forståelse skjer det og det fortoner seg som så virkelig at det ikke kan arkiveres under «V» for ville fantasier. 

Heldigvis er vi ikke alene om å ha disse opplevelsene og mange kjenner en trygghet i det å kunne dele med andre som er like «gærne» som oss. Vi passer liksom ikke helt inn lenger og det som opptok oss så sterkt før, svinner hen og blir nærmest ubetydelige faktorer i det vi merker at noe nytt og svært viktig er i emming og at det kommer i en voldsom fart.  

Omgivelsene forstår ikke hva vi går gjennom, de merker ikke skiftene som skjer og behandler oss slik de alltid har gjort og plutselig blir andres forventninger så smertefulle at vi ikke lenger kan tåle dem. Da vekkes frustrasjonen og den kommer gjerne ut som kritikk av omgivelsene når fortvilelsen over å ikke strekke til møter sorgen over å miste seg selv. Da blir vi nærmest sinte fordi ingenting ved oss virker lenger! 

For meg er dette beskrivelsen av en fase hvor sjelen oppgraderes, hvor større aspekt av oss selv skal trenge inn i materien og det er mest av alt krevende for den fysiske kroppen, men også for vårt møte med omgivelsene som reagerer som før selv om vi sender ut helt nye og oppdaterte signaler. 

Dette er et skifte som egentlige ikke handler så mye om oss, men mer om at den menneskelige bevissthet går gjennom en evolusjon, en videreutvikling som vil gi oss mulighet til å trenge gjennom det elektromagnetiske feltet som omslutter jorden (dette som tankene våre, de elktromagnetiske signalene ved oss samhandler med). Det som i dag rommer masse-bevisstheten, men som nå vil gi oss tilgang til en større forståelse av den store sammenhengen og samtidig utøke vår innsikt i vår egen årsak til å være her akkurat nå. 

Det har lenge vært snakk om «de nye barna» eller indigobarna og krystallbarna som de også kalles. Det sies at fra 1990 og utover kom indigobarna som er et bindeledd mellom det gamle og det nye og fra 2012 er alle barn født med tilgang til den såkalte nye energien som beskrives som krystaller (det ser ut som om det energetiske feltet glitrer som krystaller slik at slik at det skapes en beskyttelse hvor bare det som vibrerer på riktig frekvens trenger gjennom.) Det finnes mye som allerede er skrevet om denne generasjonen så la meg bare gi en liten oppsummering på hvordan jeg tolker dette. 

Indigobarna er som ordet beskriver, en generasjon som har et aktivt indigochakra, altså det tredje øyet, sjelens forankringspunkt i kroppen. Og der vi tidligere hadde 7 like aktive chakraer (eller 8 om vi tar med det energetiske feltet som ligger nærmest oss), er nå de tre; jord, hjerte og tredje øyet, mer aktive enn de andre. Dette innebærer at der vi tidligere brukte fornuft som lederen i toget for deretter å sjekke av med hjertet, er det mer naturlig for indigo-generasjonen å likestille fornuft og intuisjon. Jordingen er aktiv fordi denne overgangen innebærer et bevisst valg om å være nettopp her. 

Krystallbarna har alle de 7 chakraene intakt, men nå er det spesielt hjertechakraet som leder an. Dette innebærer at for denne generasjonen vil intuisjonen som roper høyest, de lar seg lede av en indre stemme og dersom fornuften ikke passer inn der, overprøver de motstanden og handler ut fra det de selv mener er riktig. Sjelens forankringspunkt, altså det tredje øyet er åpnet og derved samhandler sjel og kropp uten noen form for forsinkelser. 

Disse barna kommer for å gi oss noe å navigere etter og vi ser dem som de som skiller seg ut, de som ikke passer inn i vår definisjon av normal. De strever med ulike diagnoser fordi de ikke tilpasser seg og de fremstår som så genuine at vi blir forundret over hvor utviklede evner de har, allerede i svært tidlig alder. De har en innsikt som overgår vår standard og vi beundrer dem fordi de virker å operere som voksne, selv om de fortsatt er barn.  

De vil gi oss en større innsikt i hvordan samfunnet skal konstrueres for å være mer tilpasset den nye tiden som jorden nå går inn i. De strever for å trenge gjennom masse-bevisstheten som forsøker å presse dem inn i gamle strukturer hvor det ikke egentlig hører hjemme. Slik ekspanderes strukturene når mange nok sprenge på og ikke gir opp før de blir sett og hørt, anerkjent og akseptert for oppgaven de kom for å utøve, nemlig å være tydelige pådrivere slik at verden kan gå inn i en helt ny fase. 

At hjerte og sjel naturlig samhandler, vil gjøre det helt umulig for fremtidens voksne å fremelske makt-prinsippet slik vi kjenner det i dag, drevet av et behov for undertrykkelse og grådighet. Den nye generasjonen mennesker har en innebygget respons som søker rettferdighet fordi de vibrerer på en frekvens hvor det som nå er i ubalanse, helt naturlig skal falle inn i en ny orden slik at sjelen kan utforske nye sider ved seg selv i harmonisk samhandling med andre. 

For mange av oss som har lagt en innsats inn i dette å selv vokse, er det lett å kjenne seg igjen i både indigo og krystall barna. Vi er tidligere utforskere av dette nye potensialet og den eneste forskjellen på oss og de som er unge i dag, er at vi har kjempet for å tilegne oss denne innsikten, mens de er ferdig oppgradert før de kommer. Så er den kanskje viktigste oppgaven vi har, å gå foran og brøyte vei for den kommende generasjonen slik at det blir enklest mulig for dem å utføre sine gjerninger.

Det som kreves av oss er raushet og åpenhet for at det umulige er mulig og at vi lytter med hjertet til disse nye menneskene. På den måten kan vi tilby dem vår erfaring om materiens begrensninger og hjelpe dem slik at de legger sine ressurser der hvor de lettest får gjennomslag. 

Et godt eksempel er miljøforkjemperen Greta Thunberg, en ung jente med et mot som er overveldende og med en så kraftfull formidlingsevne at hun oppleves som helt genuin. Hun er, som mange andre i hennes generasjon, innlemmet i en diagnosesystem som gjør at vi noterer oss at hun ikke er som oss. Men i stedet for å gjøre henne mindre verdt, klarer vi heldigvis å gi henne den berømmelsen hun fortjener for nettopp å være annerledes. Men hun er 16 år og mangler derfor nåtids-erfaring og det er her vi kommer inn, vi i vår generasjon som vet hvordan strukturene er bygget opp og derved har mulighet for å være pådrivere for at noen av de nye ideene kan implementeres.

Slik er det for oss også, vi er i ferd med å trenge ut av den gamle forestillingen om hvem vi er og åpne oss for å gi plass for en ny og oppgradert identitet. Vi kan jo bare se på den kommende generasjonen for å få et lite innblikk i bruksanvisningen for fremtiden. Og like rause som vi er i møte med våre egne barn, like rause skal vi være med oss selv. Spesielt nå når vi befinner oss på områder hvor det ikke kjennes trygt for oss fordi det er så skiftende at vi mister tilliten til at vårt første chakra mestrer oppgaven med å holde oss i vater her nede i materiens, noen ganger, mørke omgivelser.

Mange omtaler dette som «sjelens mørke natt» og kanskje er det akkurat slik det er, mørkt og kaldt mens vi gjenoppdager vårt eget lys, for uten mørket har ikke lyset noe å skinne mot. Men uansett hvor svart det er, uansett hvor strevsomt det er i denne fasen, vet vi jo innerst inne at vi er på rett vei. Den frie viljen slik vi kjenner den fra før, synes å ha mistet sitt mandat for når vi forsøker å gjøre som vi gjorde før, merker vi fort at vi stanses, brått og brutalt noen ganger. Men når vi derimot nærer våre egentlige behov, kan vi merke at lyset skinner litt sterkere og at vi samspiller med noe dypt og inderlig som er våknet inne i oss. Og kanskje er det slik at vi “må” la oss falle helt ned i vårt eget dyp for å finne det som skal gi oss oppdrift. 

Jeg skal nok skrive mer om dette, men ser at denne posten er blitt fryktelig lang så jeg lar det være med dette og ønsker deg en lysende tid for selv om mørketiden gjør selv de klareste fargene dunkle, er det alltid mørkest i timen før solen står opp. 

Når alt stopper opp

Jeg har vært inne i en utfordrende, men spennende fase nå. Det er som å være fanget i en malstrøm og hvor alt som tidligere fløt frem og tilbake som potensialer jeg kunne aktivere, plutselig er borte og bare et stort tomrom er tilbake. Uansett hva jeg forsøker å aktivere, er resultatet det samme - ingen respons. Som å ha slått av en bryter, kuttet strømtilførselen og erstattet det hele med en overdøvende stillhet og så kommer frykten! 

Den er ikke stille, den buldrer og bråker noe helt fryktelig der den ankommer med hele sin hær av gamle erfaringer som kan bekrefte at nå er det virkelig fare på ferde, nå er jeg ille ute rett og slett. 

Men jeg lar meg ikke lure, jeg reagerer ikke på den gamle måten lenger og går ikke på for å løse opp i floken, jeg trekker meg heller tilbake og lar kroppen svare med å utløse en sykdom jeg kan skylde på og som på sitt finurlig vis skjuler selve essensen i problemet. Da kan jeg være rolig så lenge at den indre stemmen kommer tilbake for å lede meg på riktig kurs og det samme skjer hver gang. Den avsluttende fasen består av sukking i flere dager og da vet jeg at nå begynner det fastlåste å løsne for når sjelen tar over ved å hente luft helt nede fra dypet, da må kroppen rett og slett innrette seg og tillate at et helt nytt samspill kan begynne - igjen.

Heldigvis har jeg gått gjennom slike faser så mange ganger nå, at jeg kjenner helingsprosessen. Den går fra fullstendig handlingslammelse til sakte, men sikkert å komme tilbake i bevegelse. Alle årene med ME har lært at jeg skal gi meg over når kroppen ikke vil mer, ikke kjempe imot, men rett og slett gi slipp slik at sjelen kan trenge igjennom med sitt. Det er jo den som egentlig styrer skuta. Og så vet jeg at frykten ikke eier meg, det er jeg som eier den og som er dens administrator. Det er jeg som, når som helst, kan bytte den ut med tillit. Det er da jeg sukker, det er da jeg bruker hele dager på bare å puste for å ta inn ny innsikt, dette vidunderlige som ligger og lurer inne i frykten som får alt til å stoppe opp.

Å kjenne sin egen rytme er helt avgjørende for å skape en samspill mellom alle aspektene vi består av. Når vi er ute av rytme, kan vi ikke kjempe oss frem til en løsning. Når vi er i utakt skaper vi bare mer av det samme, uansett hva vi gjør. Kaoset som oppstår når vi forsøker å trosse oss selv, blir bare kraftigere og kraftigere etter hvert som vi får renere og renere energi å jobbe med. Så når vi utvider vår egen selvinnsikt, kreves det at vi møter motstand med nettopp innsikt, forståelse, aksept og anerkjennelse for at vi trenger pauser mens vi tilegner oss ny kunnskap om hvordan vi best kan mestre noe helt nytt som vil frem i oss.

Jeg har i mange, mange år av mitt liv vært en kjemper. Jeg har hatt en sterk ego-drive som gjør at jeg aldri har veket, aldri gitt opp eller gitt meg over, men heller bare krummet nakken og gått på når høye fjell av motstand har reist seg foran meg. Så hardt drev jeg meg selv at jeg ble syk, skikkelig dårlig for når sjelen ikke vil mer, finnes det ingen vilje eller fysisk styrke som kan overgå dens behov for å bli både sett og hørt.

«Den øverste planens hensikt vil aldri kunne overstyres av den menneskelige vilje», var beskjeden jeg fikk og da forsto jeg at nederlaget jeg opplevde i det handlekraften ble borte, egentlig var oppdriften jeg trengte for å komme meg ut av sannheten om at det er nødvendig å forsere høye fjell for å vokse.

Jeg leter ikke etter fjell mer, jeg leter ikke etter den gamle handlekraften heller for den fasen er over. Jeg er utlært nå, jeg kan å klatre for å si det sånn, men jeg orker ikke mer. Har klatret ferdig jeg nå og ser jeg at veien går mot en ny hindring, slår jeg leir og hviler til jeg evner å avsløre en mer farbar strekning, en som er mindre krevende. Så er jeg litt redd der jeg ligger og venter på klarhet, men det går stadig raskere å overliste frykten med en stor dose tillit og mane frem tro i stedet for å gi fortvilelsen næring.

Der er jeg nå, jeg ligger i basecamp og nyter at solen skinner og at kroppen stadig friskner til for jeg vet jo at den gjør det, bare jeg gir meg over og anerkjenner at alt er som det skal være, i hele skapelsen. Jeg kan ikke mislykkes, det er ikke derfor jeg er her, jeg kom ikke for å lide meg gjennom denne livs-syklusen, jeg kom derimot for å la sjelen nyte følelsen av frihet. Det vet jeg jo for jeg har selv skrevet det med store bokstaver i avtalen jeg har med meg selv og blir det ikke sånn er det viktig å gå til kilden, til dypet i meg selv og spørre om hvorfor jeg fortsetter å lage så innmari vanskelige rebuser når jeg ikke liker den leken mer.

Energetiske skifter

Jeg har vært med på det før, dette at energiene endres, men akkurat nå er det kraftigere enn noen gang. Det fortoner seg som å bli utestengt fra alt som vibrerer på en «gammel frekvens» og jeg blir like overrasket hver gang jeg får døra i trynet. Brutalt, men helt sikkert riktig, når jeg får tenkt meg om ;-)

Å gå foran i toget er ikke den enkleste posisjonen vi kan velge, å brøyte vei og være annerledes er ikke noe for pingler, men så er vi ikke det heller, vi som er bevegelige og derved i stand til å avsløre det virkelig store spørsmålet om livet.

Denne reisen går i sykluser, nøye regissert og samstemt med både det store Universet og jorden vi oppholder oss på. Det finnes en synkronitet som vi bare har innblikk i en liten del av, men bare det er utfordrende for oss som tror vi er kommet hit for å forstå alt mens vi egentlig bare har tilgang til et lite hjørne av den store sammenhengen. Det er mye vi aldri kommer til å få innsikt i her, hadde vi fått det ville vi nok reist vider med en gang, hjem til det stedet hvor sjelen ikke møter motstand.

Vi trenger en kropp for å være her, et tilpasset redskap for å oppholde oss i materien, dimensjonen som er styrt av begrepene tid og rom og som eksisterer fordi det finnes friksjon, altså motstand. I elementet for sjelens opprinnelse finnes det ikke friksjon, der er det bare bevegelse i harmoni med alt som er.

I det vi er delaktige i store skifter, altså endringer som medfører at selve den grunnleggende hastigheten på friksjonen her forandres, utsettes kroppen for nærmest umenneskelige påkjenninger. Og når vi samtidig forsøker å opprettholde ro og orden innenfor kontrollerte rammer basert på gamle sannheter, blir det vondt i fysikken. Kroppen skriker etter oppmerksomhet og gir oss det ene tegnet etter det andre, men i stedet for å etterspørre årsaken til vondtene, holder vi fast ved troen på at innsikten ligger i symptomene og faller for fristelsen å anerkjenne at vi er syke og ute av stand til å ta ansvar for å gjenvinne potensialet hvor vi er helt friske og velfungerende.

Nå mener ikke jeg at sykdom skal neglisjeres eller ikke tas på alvor, jeg mener derimot at mens vi bruker moderne kunnskap for å lette byrden, skal vi samtidig aktivere den indre stemmen som også har noe å fortelle. Vi har informasjon om hvordan vi best kan friskne til, bare vi klarer å lese vår egen bruksanvisning.

Jeg har vært gjennom en svært krevende fase denne høsten og akkurat nå knasker jeg piller, ikke helt i tråd med idealet om å holde en fornuftig dialog med kroppen som kan avklare både hvorfor og hvordan jeg kan komme meg ut av dette uføret. Jeg vet at det er et energetisk skifte som nå manifesterer seg som en gammel sykdom, den jeg fikk første gang jeg koblet meg fra min egen kilde for å tilpasse meg materien. Nå skjer det igjen, det samme punktet og den samme historien gjentar seg, men denne gangen er det annerledes for jeg forstår at dette er en forløsning av et helt nytt og noe ukjent potensial. Akkurat som den første gang, men allikevel på en helt ny og annerledes måte.

Det tar tid å lære det indre språket, det er krevende å lære seg kunsten å ekspandere som menneske, som sjel og som fanebærer i toget. Noen vil kanskje si at jeg er så annerledes at det ikke gir rom for sammenligning, men det er ikke riktig. Vi er mange som går her i fronten, vi er mange som har som et ledd i vårt livsoppdrag å informere materien om at vi er rede til å stå til tjeneste i dette skiftet som vil skape spor etter oss, langt inn i fremtiden.

Så til alle dere som strever; Du er ikke alene om å kjempe for retten til å vibrere på en høyere frekvens. Det er ikke din oppgave å passe inn eller trosse dine egne behov for å tilfredsstille andres. Dette skiftet som nå pågår skaper både smerte og uro, frustrasjon og handlingslammelse, fortvilelse og skuffelse, men vit dette, at lidelse og frihet ikke kan virke samtidig. Så hver gang lidelsen dukker opp, husk at du kan velge friheten om du vil - det er der den etterlengtede overfloden venter.

Syklusene er som bølger som treffer land, energi som treffer materien og når vi innser at vi ikke egentlig skaper motstand, kan vi kjenne på følelsen av å være som en elv som renner forbi hindringene, uten stillstand, men en bevegelse som går i ulike hastigheter fra et sted til et annet. Noen ganger stopper vi opp, fortsatt i bevegelse, men ikke drevet fremover og det er når skiftene pågår og vi får anledning til å komme dypere mens vi venter på tiden som vil aktivere oss igjen, bare vi selv velger retning.

Friheten finner vi når vi klarer å romme den enkle meningen med livet, nemlig at vi oppholder oss her for å gi sjelen mulighet til å oppleve responsen av seg selv som en bevegelse i materien, så enkelt er det og så uendelig komplekst.

Inspirare, In spirit, Inspirert

Inspirasjon kommer fra det latinske ordet inspirare, og betyr blåse, pust, ånde inn i eller åndedrag.

Så dette handler om å være in spirit eller i ånd som vi sier på norsk der altså, men kan det være så enkelt? Ja, for når vi bruker åndedrettet, når vi puster, er sjelen til stede og sender sine signaler til materien om at hjertet skal slå fordi vi fortsatt skal være tilstede her i livet.

Inspirasjon er selve fundamentet for vår egen eksistens og når vi går litt på tomgang og føler at livet byr oss i overkant mye motstand, er det kanskje dialogen med pusten vår som kan bringe oss ut av uføret. Det er jo logisk at det er slik, men i stedet for å gå den enkle veien velger vi stadig å konsultere intellektet for å finne inspirasjon og selv om vi ikke finner det vi leter etter, fortsetter vi å gnåle på de samme tankene uten å komme av flekken. 

Verken tankene våre eller følelsene våre, er signaler fra sjelen, de er separert fra hverandre ved at sjelen er ånd og alt annet er materie. Materien er begrenset for å kunne operere innenfor tre-dimensjonale rammer, mens sjelen er helt ubegrenset og overskrider både prinsippet tid og rom. Rommet er ikke definert og tiden eksisterer ikke der sjelen holder til, i omgivelser hvor all skapelse har sitt utgangspunkt.

Vi ankommer denne dimensjonen med en nødvendig programmering som gjør at vi mestrer å være en del av masse-bevisstheten. Dette er rammeverket for både tankene og følelsene våre og gjør at vi samspiller med det elektromagnetiske feltet som ligger rundt jorden. Slik har det alltid vært, men akkurat nå er vi inne i en fase hvor dette feltet justeres og vi merker det som et indre signal om at en oppgradering er på trappene.

Vår inspirasjon, ånden vår, er begrenset slik at den passer inn i masse-bevisstheten og dess mer vi er opptatt av å passe inn, dess mindre blir handlingsrommet for vår pust, vårt redskap for ekspansjon. Men heldigvis er vi aldri helt overgitt til materien, vi slipper inn stadig nye impulser når vi drømmer. Da er vi i kontakt med en bevissthet som sansene våre kan leke seg med, de sniker seg inn med stadig nye potensialer, men venter høflig til vi er rede til å aktivere dem som tanker og følelser her i materien.

Det er slik nyskapning foregår for i den materielle dimensjonen er det ikke mye som er nytt, her går det stort sett i den samme tralten, i den samme vibrasjonen. Nye ideer kommer altså som åpenbaringer som trenger gjennom masse-bevisstheten og inn i dags-bevisstheten vår.

Jeg oversetter disse signalene som en lengsel etter “noe” udefinert, men velkjent fordi sansene min allerede kjenner vibrasjonen. Og når lengselen blir nærmest uhåndterlig spør jeg omgivelsene om et råd og det viser seg at jeg absolutt ikke er alene om å kjenne på dette undertrykket, vi er mange som holder igjen dette “noe” som vil ut. Det kan ikke forstås med intellektet og derfor virker det så skremmende. Derfor har jeg utviklet et uendelig antall teknikker for å redusere faren for å miste kontroll og den som virker best er å hente frem gamle bekymringer og gnage på dem til frykten får overtaket - igjen og igjen. Er ikke alene om det heller, viser det seg.

På den måten blir frykten for å slippe stadig mer intens, men lengselen gir seg ikke, den svarer og til slutt skjer det bare. Som å trekke et lettelsens sukk. Ingen dramatikk, ingen demning som brister, ingen store mirakuløse hendelser, bare det ene åndedraget som forteller at jeg har sluppet ut av mitt eget fengsel og er fri til bruke en dypere vibrasjon av min ånd.

Alt som er nytt, er skapt av noen som våget å gå utenfor strekene og når lengselen kaller på oss, er det ingen vei tilbake, da er det sjelen som er ute på et oppdrag. Bevisstheten rundt dette å holde tilbake eller overgi seg, er nok ganske nøye regissert, men det er helt opp til oss å velge om vi skal være modige eller øve litt mer før vi kaster oss ut i nærkontakt med et dypere åndedrag.

Det eneste som er sikkert, er at vi ikke slipper unna for lengselen kan ikke stanses, den vil trykke på til vi overgir oss og det eneste vi trenger er å puste. Da forteller vi sjelen at vi er rede til å la oss inspirere til å overgå materiens begrensninger, vokse ut av en standard og inn i en ny og større utgave av oss selv.

Pust inn, pust ut, pust inn, pust ut <3

De kommer i par

Jeg er på besøk hos en venninne som har et svært vakkert hjem. Hun har renovert etter alle kunstens regler over lang tid og alt er perfeksjon, hun er nemlig en skikkelig estetiker og det er ren nytelse å være her.

Det eneste problemet er de nye terrasse-dørene som ikke er som de skal, de er rett og slett vindskjeve og det blåser rett inn. Hun har selvfølgelig forsøkt å få gehør hos leverandøren og montøren, men problemet synes ikke å ligge hos noen faktisk. Men nå, endelig skulle produsenten ta ansvar og sende en mann fra nabolandet vårt.

Kurt kom med båten fra Danmark i full arbeidsmondur, frem med verktøy og mens vi laget middag med yttertøy på, reparerte han i vilden sky og endelig kunne døren lukkes ordentlig. Men rett var det ikke, for treverket bulet og resultatet var ikke helt tilfredsstillende. Så kom vateret frem og selv Kurt måtte innse at det var en skjevhet på nesten en cm, i treverket.

Da sa Kurt; «Det er skævt ja, stort set faktisk, men det betyder ikke noget, fordi de begge er lige så dårlige, så det vil være tæt!»

Så konklusjonen ble at når det er like skjevt over alt, gjør det ikke noe, da blir det riktig.

Også husker jeg et ordspill hjemmefra; «Det finnes mange rare dyr i arken og det fine er at de kommer i par.»

Det ble jeg fortalt fordi jeg skulle huske at alt som er annerledes ikke er så ille at det står alene, det finnes alltid noen som matcher skjevhetene våre. Men vi finner dem ikke før vi rommer våre egne uregelmessigheter, lærer oss å anerkjenne det imperfekte, det som ikke er i tråd med rådende standard.

Det blir som å fargelegge utenfor strekene, det er irriterende, men det får oss til å føle noe. Alt som er helt rett er jo egentlig litt kjedelig for når det er perfekt slutter det å leve, blir statisk og inspirerer oss ikke til å skape videre. Slik er det med all kunst, også livskunst så kanskje at vi oppnår det aller beste når vi bare yter 80% før vi sier oss ferdig fra vår side. Da kan andre komme inn med sine ideer, tanker, følelser og handlinger for å fylle inn sammen med oss. Det er da det oppstår dette magiske øyeblikket hvor vi kjenner oss verdifulle i samhandling med andre. Men om alt vårt er helt komplett, blir det ikke rom for slik magi.

Det finnes alltid noen som passer for oss, mennesker og situasjoner som bare mangler at vi våger å være akkurat som vi er slik at vi stemmer overens med helheten. Men om vi søker å mestre alt alene og hele tiden sørger for at det ikke er noe å “ta oss på”, mister vi potensialet som ligger i de uferdige 20%, det sårbare feltet hvor alt kan skje - om vi våger.

Sender en stor takk til Kurt jeg, dansken som i all sin enkelhet avslørte en stor og viktig sannhet. Bare vi våger å være litt imperfekte, finner vi noe som matcher oss helt perfekt :-)